Sjåstad, Ø. ”Erik Werenskiolds middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet”

Innledning

Øystein Sjåstad er førsteamanuensis i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, og har en faglig interesse for europeisk maleri fra perioden 1860-1900. I teksten "Erik Werenskiold middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet" skriver Sjåstad om norske kunstnere sitt møte med den nye radikale kunststilen i 1880-tallets Paris.

Møte med den franske kunsten

I München

Som flere andre norske kunstnere hadde Erik Werenskiold sin akademiske utdannelse fra Tyskland, nærmere bestemt München i hans tilfelle. Der ble de fleste malerier malt med en brun tonet palett, noe Werenskiold ikke kunne fordra, i tillegg til at han mente det gjorde det umulig å kunne skape kunst. Dette gjorde forutsetningen for at hans møte med den franske kunst ble så betydningsfull som den ble. Werenskiolds første møte med den franske kunsten virker til å ha vært på en større internasjonal kunstutstilling i München i 1879. På denne utstillingen kunne man ikke se det nyeste nye av fransk kunst, men man kunne plain air-malerier (friluftsmaleri) fra den franske Barbizon-skolen. Etter å ha vært på denne utstillingen maler han selv et motiv, Solskinn, Pipping i 1879 (i dag i privat eie), hvor han ikke skiller mellom de forskjellige elementene (gresset, himmelen, figurene) i penselstrøkene, noe som gir det et inntrykk av å være et friluftsmaleri. Også i dette maleriet ser vi ingen hint av de "tyske" bruntonene, men heller den friske "franske" paletten han nå hadde fått sansen for.

I Paris

Werenskiold, og flere andre tysk-utdannede norske kunstnere fant veien til Paris på starten av 1880-tallet, for hvis man var en ambisiøs kunster var dette stedet å besøke. På denne tiden var Paris Europas kunst-hovedstad med blant annet ett av verdens ledende akademier, Louvre museet, og viktige utstillingsarenaer som for eksempel Salongen (Salon de Paris). Hit flokket tilreisende seg fra hele Europa og USA for å kunne se gamle klassikere, men også det nyeste av det nye.

Stilartene

Her ble de møtt med radikale nye retninger innen kunsten, og hvor motivene gjerne var hentet fra hverdagslivet. Fargepaletten, med sine lyse og lette farger, var også en ganske annerledes en den de hadde blitt vant til på de tyske akademiene.

Juste milieu

Juste milieus typiske trekk var at bakgrunn og figurer var malt i forskjellige stilarter, hvor områder i maleriet var malt på et impresjonistisk vis, mens bilde som helhet har et akademisk uttrykk. Dette kan for eksempel gjøres ved å male figurene på akademisk vis, mens elementer i bakgrunnen gjerne kan være malt på en mer uformell måte med impresjonistiske tendenser.

Pastoral realisme

Realismen introduserer mange nye motiver som tidligere hadde blitt sett på som uverdige til å representere i kunsten (fattige, arbeidere, bønder, middelklassen, prostituerte, osv.), i tillegg til en ny måte å male landskapet på. Denne radikale nye retningen søkte å vise frem verden slik man ser den, og ikke lenger idealisere og forskjønne den slik den tidligere hadde blitt. Her ble det også skilt mellom bonde/landlig realisme (også kalt naturalisme med samspillet mellom menneske og natur) og urban-realisme (menneskene i samspill med det sosiale og bylivet). Her kunne man også finne forskjell på kvinnene i kunsten. Fattig kvinnene i byen var gjerne fremstilt som arbeiderkvinner og prostituerte, mens bondekvinnen levde i harmoni med naturen. Det kom også frem en ny fremstilling av landsbygda og bonden i den sosiale realismen. Før hadde man sett på det landlige livet som en kilde til velvære gjennom den direkte kontakten menneske har med naturen, men nå kunne man gjennom kunsten få se hvordan det egentlig var, blodslit og alt. Men en kunne enda se kunstnere som valgte å forskjønne bondens arbeidsliv i den pastorale realismen, og ikke bryte myten om landsbygda og samspillet mellom mennesket og naturen.

Impresjonismen

Werenskiold beskriver selv impresjonismen som en "radikalisering av realismens naturoppfattelse", men han er begeistret over sollyset som vises i bildene, og finner fargebruken interessant med "landskaber med rødt græs og grøn luft, blå træer og gult vand...".

Kunsten som gjorde inntrykk

Et av de første maleriene som tiltalte de norske kunstnerne var Hay Making fra 1877 av Jules Bastien-Lepage. Bastien-Lepages kunst ble sett på som en fullkommen balanse mellom menneske og natur, idealisert og realistisk, og impresjonistisk og akademisk. Motivet hadde også den lyse og lette fargepaletten til impresjonistene. Denne sammenslåingen eller balansen mellom stilarter er kjent som juste milieu.

Påvirkningen den hadde

Erik Werenskiold, Gjetere, Tåtøy, 1883. Olje på lerret, 58,7 x 65,6 cm. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Digitalmuseet [Online]. https://digitaltmuseum.no/011041107778/gjetere-tatoy-maleri [oppsøkt 19.02.2019].

Det de norske kunstnerne hadde til felles i kunsten var deres interesse for de realistiske strømningene som hadde kommet til, og deres ønske om å skape realistisk kunst med en friskere palett enn den de hadde blitt vant til i de tyske akademiene, men en annen ting de også hadde til felles var nettopp den grundige akademiske skoleringen de hadde fått som gjorde at de aldri helt klarte å slipp taket. Derfor ble det så noen av dem utviklet en personlig realisme som plasserer seg et sted mellom det akademiske maleri og den franske, realisme inspirerte friluftsstudien med anti-akademiske tendenser, også kjent som juste milieu.

Erik Werenskiold

Werenskiold lot seg sterkt påvirke av Jules Bastien-Lepage og hans juste milieu (middelvei).

På 1880-tallet ble Werenskiold en av de pastorale realistene som velger å forskjønne bondelivet og samspillet mellom menneske og naturen. Et ganske så originalt element Werenskiold har i sine bondebilder er at han ofte viser en ensom figur i et stort, tomt landskap. Han viser ikke bondens strevsomme, harde liv, men fremstiller heller de meditative øyeblikkene i deres liv, hvor figurene ofte står i ro og er fanget i sine egne tanker med sine blikk pekene ut i mot landskapet.

Et godt eksempel på Werenskiolds juste milieu kan godt sees i hans maleri, Gjetere, Tåtøy, malt i 1883. Dette maleriet fremviser mange av de impresjonistiske kjennetegnene, som for eksempel inntrykket av at det er malt utendørs, det at sollyset lager forskjellige effekter i måten det treffer forskjellige flater, og et forsøk på å smelte sammen figurene og landskapet. Bakgrunnen i bildet er malt på den impresjonistiske måten med kladdete, brutte penselstrøk, mens figurene er malt definerte og er derfor mer i trå med det akademiske.

Litteratur

Ohlsen, Nils. ""Det blir friskt og levende. Bare fortsett slik" Erik Werenskiold i München". I Erik Werenskiold 1855-1938 av Øystein Ustvedt et al., 21-30. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2011.

Sjåstad, Øystein. "Erik Werenskiolds middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet". I Erik Werenskiold 1855-1938 av Øystein Ustvedt et al., 33-41. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2011.

UiO: Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk. "Øystein Sjåstad." 19.02.2019. https://www.hf.uio.no/ifikk/personer/vit/kunsthistorie/fast/oystesj/