Forskjell mellom versjoner av «Gudstjeneste i en norsk landskirke»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 12: Linje 12:
 
'''Det førikonografiske'''
 
'''Det førikonografiske'''
  
''Gudstjeneste i en norsk landskirke'' ble malt året etter en studietur Tidemand foretok seg i Norge i 1844, der målet var å samle informasjon om bunader, kirker og norske hjem til sine skildringer av norsk folkeliv.<ref>Askeland, ''Adolph Tidemand og hans tid'', 149.</ref>Det var på denne turen han så Sauland kirke. Herfra lagde han skisser, og det er den kirken store deler av interiøret i verket er tatt fra.[2] Døpefonten skal opprinnelig være fra J. C. Dahls verk om norske stavkirker, og skal ha vært fra Bø kirke.[3] I nasjonalromantikken, som var den dominerende åndsstrømningen i Norden på 1800-tallet, søkte man nettopp å definere og fremheve det særegne nasjonale. Man oppsøkte egen historie og folk, tradisjoner, skikker, litteratur og musikk.[4]
+
''Gudstjeneste i en norsk landskirke'' ble malt året etter en studietur Tidemand foretok seg i Norge i 1844, der målet var å samle informasjon om bunader, kirker og norske hjem til sine skildringer av norsk folkeliv.<ref>Askeland, ''Adolph Tidemand og hans tid'', 149.</ref>Det var på denne turen han så Sauland kirke. Herfra lagde han skisser, og det er den kirken store deler av interiøret i verket er tatt fra.<ref>Askeland, ''Adolph Tidemand og hans tid'', 147.</ref> Døpefonten skal opprinnelig være fra J. C. Dahls verk om norske stavkirker, og skal ha vært fra Bø kirke.<ref>Askeland, ''Adolph Tidemand og hans tid'', 70.</ref> I nasjonalromantikken, som var den dominerende åndsstrømningen i Norden på 1800-tallet, søkte man nettopp å definere og fremheve det særegne nasjonale. Man oppsøkte egen historie og folk, tradisjoner, skikker, litteratur og musikk.<ref>''Store norske leksikon online'', s.v. “Nasjonalromantikken”.</ref>
  
Folkelivsmalerier slik som ''Gudstjeneste i en norsk landskirke'', er “et fortellende figurmaleri som gjengir opptrinn av alvorlig, idyllisk, komisk eller satirisk art”.[5] I dette verket er det gudstjenesten som fungerer som opptrinn, og det blir fremstilt på en idealisert måte. Unge og voksne figurerer side om side, fra den sovende babyen til den arketypiske eldre kvinnen med salmeboken i hendene og brillene på nesetuppen. Slik fremstilles det norske bygdelivet i all sin detaljrike folkedraktsprakt, men også som et livsløp fra barn- til alderdom. Men ikke bare forteller maleriet noe om norsk bygdekultur generelt, den sier også noe om et spesifikt og delvis komisk øyeblikk i en hverdagssituasjon: Hva som skjer og hva som er i ferd med å skje. Han som kommer gående inn med hatten i hånden er trolig forsinket, og overrumpler derfor den tørklekledde mannen like til høyre. Mennene på galleriet synes uinteresserte i det som foregår. Følelsen av at ikke alle deltagerne er like begeistret for det som foregår, forsterkes av den sovende babyen. På samme tid er dette en situasjon som utspiller seg i en kirke, med en dypt konsentrert prest til stede. De mange ulike menneskeskikkelsene, små handlingene og sinnsstemningene bidrar til å skape dynamikk i bildet, samt skildre en hverdagssituasjon i all sin psykologiske kompleksitet: humor, alvor, andektighet og kjedsomhet. For selv om Tidemand ønsket å skildre det allmenngyldige og nasjonale, var det som regel med utgangspunkt menneskenes egne sjele- og følelsesliv.[6]
+
Folkelivsmalerier slik som ''Gudstjeneste i en norsk landskirke'', er “et fortellende figurmaleri som gjengir opptrinn av alvorlig, idyllisk, komisk eller satirisk art”.<ref>Mørstad, ''Malerileksikon: Teknikker, motivtyper og estetikk'', s.v. “Folkelivsbilde”.</ref> I dette verket er det gudstjenesten som fungerer som opptrinn, og det blir fremstilt på en idealisert måte. Unge og voksne figurerer side om side, fra den sovende babyen til den arketypiske eldre kvinnen med salmeboken i hendene og brillene på nesetuppen. Slik fremstilles det norske bygdelivet i all sin detaljrike folkedraktsprakt, men også som et livsløp fra barn- til alderdom. Men ikke bare forteller maleriet noe om norsk bygdekultur generelt, den sier også noe om et spesifikt og delvis komisk øyeblikk i en hverdagssituasjon: Hva som skjer og hva som er i ferd med å skje. Han som kommer gående inn med hatten i hånden er trolig forsinket, og overrumpler derfor den tørklekledde mannen like til høyre. Mennene på galleriet synes uinteresserte i det som foregår. Følelsen av at ikke alle deltagerne er like begeistret for det som foregår, forsterkes av den sovende babyen. På samme tid er dette en situasjon som utspiller seg i en kirke, med en dypt konsentrert prest til stede. De mange ulike menneskeskikkelsene, små handlingene og sinnsstemningene bidrar til å skape dynamikk i bildet, samt skildre en hverdagssituasjon i all sin psykologiske kompleksitet: humor, alvor, andektighet og kjedsomhet. For selv om Tidemand ønsket å skildre det allmenngyldige og nasjonale, var det som regel med utgangspunkt menneskenes egne sjele- og følelsesliv.[6]
  
 
'''Ikonografi og ikonologi'''
 
'''Ikonografi og ikonologi'''
Linje 24: Linje 24:
 
Tidemands verk viser nettopp dette. I Gudstjenesten deltar bondestanden i sin fineste stas og fyller kirken helt opp. De har bøker de leser i til tross for at bønder flest på 1800-tallet fikk dårlig skoleundervisning og ikke kunne lese.[10] I virkeligheten fantes ikke «den norske bonden» som en entydig figur, da også bønder var svært ulike, avhengig av hva de hadde av jord og penger. Men i den nasjonalromantiske kunsten ble bonden trukket fram som en bærer av det urnorske.[11] Det er nettopp dette Tidemand får fram i verkene sine hvor det er religiøse og folkelige samlinger som er skildret og malt.  
 
Tidemands verk viser nettopp dette. I Gudstjenesten deltar bondestanden i sin fineste stas og fyller kirken helt opp. De har bøker de leser i til tross for at bønder flest på 1800-tallet fikk dårlig skoleundervisning og ikke kunne lese.[10] I virkeligheten fantes ikke «den norske bonden» som en entydig figur, da også bønder var svært ulike, avhengig av hva de hadde av jord og penger. Men i den nasjonalromantiske kunsten ble bonden trukket fram som en bærer av det urnorske.[11] Det er nettopp dette Tidemand får fram i verkene sine hvor det er religiøse og folkelige samlinger som er skildret og malt.  
 
----
 
----
 
[2] Askeland, ''Adolph Tidemand og hans tid'', 147.
 
  
 
[3] Askeland, ''Adolph Tidemand og hans tid'', 70.
 
[3] Askeland, ''Adolph Tidemand og hans tid'', 70.
Linje 54: Linje 52:
 
[[Kategori:Maleri]]
 
[[Kategori:Maleri]]
 
[[Kategori:Alle wiki-kunstverk]]
 
[[Kategori:Alle wiki-kunstverk]]
 +
<references />

Revisjonen fra 19. okt. 2020 kl. 17:14

Adolph Tidemand, Gudstjeneste i en norsk landskirke, 1845. Olje på lerret, 91 x 103 cm. Foto: Børre Høstland.

Motivbeskrivelse

Formale virkemidler

Komposisjon

Lys og farger

Innhold

Det førikonografiske

Gudstjeneste i en norsk landskirke ble malt året etter en studietur Tidemand foretok seg i Norge i 1844, der målet var å samle informasjon om bunader, kirker og norske hjem til sine skildringer av norsk folkeliv.[1]Det var på denne turen han så Sauland kirke. Herfra lagde han skisser, og det er den kirken store deler av interiøret i verket er tatt fra.[2] Døpefonten skal opprinnelig være fra J. C. Dahls verk om norske stavkirker, og skal ha vært fra Bø kirke.[3] I nasjonalromantikken, som var den dominerende åndsstrømningen i Norden på 1800-tallet, søkte man nettopp å definere og fremheve det særegne nasjonale. Man oppsøkte egen historie og folk, tradisjoner, skikker, litteratur og musikk.[4]

Folkelivsmalerier slik som Gudstjeneste i en norsk landskirke, er “et fortellende figurmaleri som gjengir opptrinn av alvorlig, idyllisk, komisk eller satirisk art”.[5] I dette verket er det gudstjenesten som fungerer som opptrinn, og det blir fremstilt på en idealisert måte. Unge og voksne figurerer side om side, fra den sovende babyen til den arketypiske eldre kvinnen med salmeboken i hendene og brillene på nesetuppen. Slik fremstilles det norske bygdelivet i all sin detaljrike folkedraktsprakt, men også som et livsløp fra barn- til alderdom. Men ikke bare forteller maleriet noe om norsk bygdekultur generelt, den sier også noe om et spesifikt og delvis komisk øyeblikk i en hverdagssituasjon: Hva som skjer og hva som er i ferd med å skje. Han som kommer gående inn med hatten i hånden er trolig forsinket, og overrumpler derfor den tørklekledde mannen like til høyre. Mennene på galleriet synes uinteresserte i det som foregår. Følelsen av at ikke alle deltagerne er like begeistret for det som foregår, forsterkes av den sovende babyen. På samme tid er dette en situasjon som utspiller seg i en kirke, med en dypt konsentrert prest til stede. De mange ulike menneskeskikkelsene, små handlingene og sinnsstemningene bidrar til å skape dynamikk i bildet, samt skildre en hverdagssituasjon i all sin psykologiske kompleksitet: humor, alvor, andektighet og kjedsomhet. For selv om Tidemand ønsket å skildre det allmenngyldige og nasjonale, var det som regel med utgangspunkt menneskenes egne sjele- og følelsesliv.[6]

Ikonografi og ikonologi

Detaljrikdommen i Tidemands gjengivelse av menneskene, samt kirkens og dens symboler er stor. I bildet ser vi blant annet en rekke objekter tilknyttet interiøret i kirken: bildet av Jesus over alteret, den utskårne portalen, krusifikset på inngangsveggen, salmeboken, døpefonten, lysekronen og søylenes kapitler. Videre er folkedraktene til kvinnene til høyre i bildets nedre halvdel utførlig skildret. Ifølge historiske dokumenter hadde Sauland stavkirke gudstjeneste annenhver søndag, og tredje hver søndag om vinteren.[7] Kristendommen sto sterkt i Norge, og preget både samfunn og kultur.[8] Valget av en stavkirke fra landsbygda som ramme for motivet, kan således forstås begrunnet med det formål å dokumentere kristendommens sentrale posisjon blant samtidens bygdefolk i Norge generelt. Videre bærer Tidemands maleri tydelig bud om en romantisert og idealisert fremstilling av norsk bondestand:  

"Bonden ble stilt opp som samfunnets kraftkilde og som forbilde for de nasjonale dyder. Under romantikken var bonden fortsatt det nasjonale symbol, men man la noe annet i denne individualitetsløse typen enn før. «Den gjeve odelsbonde» ble et mildt og romantisk drømmende vesen, en flittig kirkegjenger, en god konstitusjonell borger."[9]

Tidemands verk viser nettopp dette. I Gudstjenesten deltar bondestanden i sin fineste stas og fyller kirken helt opp. De har bøker de leser i til tross for at bønder flest på 1800-tallet fikk dårlig skoleundervisning og ikke kunne lese.[10] I virkeligheten fantes ikke «den norske bonden» som en entydig figur, da også bønder var svært ulike, avhengig av hva de hadde av jord og penger. Men i den nasjonalromantiske kunsten ble bonden trukket fram som en bærer av det urnorske.[11] Det er nettopp dette Tidemand får fram i verkene sine hvor det er religiøse og folkelige samlinger som er skildret og malt.


[3] Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 70.

[4] Store norske leksikon online, s.v. “nasjonalromantikken”.

[5] Mørstad, Erik, Malerileksikon: Teknikker, motivtyper og estetikk, “folkelivsbilde”, 96.

[6] Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 155.

[7] Furnes, Adolph Tidemand, 83.

[8] Store norske leksikon online, s.v. «Kristendommens historie i Norge».

[9] Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 232.

[10] Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 242.

[11] Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 232.

Kontekst

Litteratur

Her listes bøker og evt artikler opp etter Chicagomalen.

Referanser

  1. Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 149.
  2. Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 147.
  3. Askeland, Adolph Tidemand og hans tid, 70.
  4. Store norske leksikon online, s.v. “Nasjonalromantikken”.
  5. Mørstad, Malerileksikon: Teknikker, motivtyper og estetikk, s.v. “Folkelivsbilde”.