Abstrakt 3

Begrepsdefinisjon

"Abstrakt kunst" er betegnelse på retninger i moderne kunst som i billedfremstillingen helt avstår fra eller sterkt reduserer de figurative funksjonene. Selve begrepet "abstrakt kunst" er omdiskutert. I et abstrakt maleri er som regel de formale egenskapene som linje, form og farge vektlagt framfor det innholdsmessige. Mange kunstnere hevder likevel at deres kunst heller er et resultat av et konkretiseringsarbeid. Kunstverket skal være et objekt i seg selv og utformingen styres av konstruktivistiske former eller fargeflater. Også terminologisk er begrepet "abstrakt" noe uklart, fordi de fleste land opererer med forskjellige betegnelser på den abstrakte kunsten i dag. I USA brukes betegnelsen "non-objectivism", i Frankrike "non-figuratif", i Sverige "abstrakt kunst" eller "konkret kunst", mens man i Norge bruker både "abstrakt kunst og "non-figurativ kunst" . I følge Mørstads og hans Malerileksikon snakker man om et non-figurativt motiv dersom motivet er fullstendig atskilt fra utgangspunktet i den sansbare virkelighet, gjenstandsløst eller ikke-representerende motiv. Mange abstrakte malerier handler først og fremst om farger og former som gir inntrykk av romlig dybde, plan flate, balanse eller asymmetri, av oppløsning eller konsentrasjon, av bevegelse eller stillstand "Likeledes skilles det mellom organisk (biomorf), konstruktivistisk (geometrisk) og ekspressiv (lyrisk) abstraksjon. Mens organisk abstraksjon bygger på organiske former, uttrykkes konstruktivistisk abstraksjon etter et strengt mønster eller system, ofte tilknyttet teknologi. Ekspressive abstraksjon kjennetegnes av sterke, rene farger, av og til med henvisning til naturen. "Abstrakt illusjonisme" er betegnelsen for en tendens i amerikansk malerkunst på 1960- og 1970-tallet.I denne type malerier ser flater og penselstrøk som om de svever over billedflaten."

Den amerikanske kunstkritiker, Clement Greenberg (1909-1994), definerte modernismen i kunsten i sin samtid og analyserte abstrakt ekspresjonisme og abstrakt maleri i artikkelen "Abstrakt maleri etter det maleriske" fra 1962. Her går Greenberg helt tilbake til Heinrich Wolfflin og hans teori om skillelinjene mellom det maleriske og det "lineære". Greenberg mente disse skillelinjene var langt fra entydige eller fastlagte og betegnet den formen for maleri som fikk betegnelsen "abstrakt ekspresjonisme" i 1950'årene som både abstrakt og malerisk. Kunsthistoriker og forfatter, Jan Kokkin, skriver i sin bok Gunnar S Gundersen: "Begrepene abstrakt , non-figurativ og konkret eller konkretisme har vært en kilde til allmenn forvirring og uklarhet både blant kunsthistorikere, kritikere og publikum" "Abstrakt kunst" benyttes ofte som en fellesbetegnelse for all ikke-forestillende kunst, men Kokkin mener man likevel må skille mellom abstrakt kunst og nonfigurativ kunst og konkret kunst. Han henviser (s.60,fotnote 97) til kunstteoretikeren Michel Seuphor sin definisjon av abstrakt kunst i Dictionnaire de la peinture abstraite, (Paris 1957, s.2): "Et maleri bør kalles abstrakt når vi ikke gjenkjenner noe i det fra den objektive virkelighet som utgjør vårt normale miljø: " Denne definisjonen mener Kokkin blir meningsløs fordi man vet at den abstrakte kunsten alltid "tar utgangspunkt i virkeligheten ." Abstrakt er avledet fra ordet abstrahere som betyr å trekke fra eller skille ut noe som betyr at den abstrakte kunsten må ha en natur den kan skille noe ut fra, mens den nonfigurative eller konkrete kunsten aldri har naturen som utgangspunkt, men er autonom og en virkelighet i seg selv.

Den historiske utviklingen

Den abstrakte billedkunsten delte seg tidlig i to hovedretninger: 1. En overveiende spontan, ekspressiv og fabulerende abstrakt kunst, som Wassily Kandinskij (1866-1944) representerte i begynnelsen, sammen med Jackson Pollock (1912-1956), Willem de Kooning og Asger Jorn (1914-1973). 2. Konstruktive retninger som avviser all naturinspirert abstraksjon til fordel for strengt geometriske formelementer. Pionerer her var Vladimir Tatlin (1885-1953), Naum Gabo (1890-1977) og Anton Pevsner (1886-1962).

I følge Øystein Ustvedt regnes årene 1910-20 som abstraksjonens opphavsfase (Kandinsky, Mondrian, Malevich), mens tiden etter andre verdenskrig som en gjennombruddsfase (abstrakt ekspresjonisme, Ëcole de Paris, Cobra). Selve gjennombruddsfasen innenfor den moderne kunsten kom med den "abstrakte ekspresjonismen" i USA på 1950-tallet. Charles Harrison & Paul Wood skriver i sin bok, Art in Theory 1900-2000, at det var den kalde krigen og årene 1950-1956, som må betraktes som et slags vannskille i utviklingen av den moderne kunsten i USA og dets teorier. De refererer bl.a. til utstillingen i 1950 av Jackson Pollock, all-over abstract paintings, som et høydepunkt i utviklingen av en helt spesiell amerikansk form for moderne kunst og innen utgangen av 1956 hadde dominansen på den internasjonale arenaen flyttet seg fra Frankrike til USA. Den abstrakte kunsten ble dermed uløselig knyttet til modernismen og ved siden av fenomenet "ready-mades" hører den til "blant modernismens mest unike frembringelse" og regnes som USAs viktigste bidrag til moderne kunst i det tjuende århundre og danner dermed "noe av bakgrunnen for de senere tiårenes nye interesse for abstrakte måter å uttrykke seg på."

En av de som imidlertid skilte seg ut fra de tidlige amerikanske abstraktekspresjonisten var Barnett Newmann (1905-70) ettersom Barnett ønsket med sine nonfigurative malerier å komme fram til et nytt uttrykk, et mer abstrakt uttrykk som kunne ta opp i seg noe av "det fortvilte ropet som krigen hadde skapt."

Som en konklusjon på dette avsnittet kan vi si at det var den amerikanske abstrakte ekspresjonismen som fikk sitt internasjonale gjennombrudd mot slutten av 1950-tallet samtidig som den modernistiske utviklingen fortsatte i forskjellige retninger både innenfor og utenfor Europa. Dette skyldtes delvis det harde politiske klima i Europa rundt året 1956; Suez-krisen, russernes invasjon av Ungarn, Krutsjovs tale i forbindelse med den 20. partikongressen og hans oppgjør med Stalin, men også den offentlige utviklingen av pop-kunsten i Storbritania..

Abstrakt kunst i Norge

De norske malerne derimot, fortsatte å male norske landskap, kyst- eller bymotiv med en strengt oppbygd komposisjon og struktur i de første etterkrigsårene. Til tross for at mange klagde over denne "ekstreme formalismen" ser man mange ulikheter i maleriene til både Harald Kihle (1905-97), Ragnar Kraugerud (1909-1987) ,Gladys Nilssen Raknerud (1912-98) og Thorbjørn Lie-Jørgensen (1900-61). Bildene deres er forskjellige både i koloritt og oppbygning, samtidig som de fordeler seg over et brett spekter av ulike motiv. Maleren Alexander Schultz (1901-81) kunne i følge Danbolt male både figurativt og nonfigurativt bilder. Det er spesielt i de figurative bildene.at de abstrakte kvalitetene kom tydeligst fram. Schulz hadde fått undervisning av den danske kunstteoretikeren, Georg Jacobsen på Kunstakademiet fra 1935-37, og det kommer tydelig fram i flere av hans bilder at Cézanne med sin kubisme, var Schulz' store forbilde.

Det var bare noen få av de norske etterkrigskunstnerne som begynte å snuse på den abstrakte og nonfigurative kunsten like etter krigen. Danbolt nevner blant annet Jakob Weidemann som med sine skogbunnbilder brøt med den figurative stilen og gikk mer og mer over til et nytt formspråk som ble hans eget. Weidemann prøvde ut både figurative, abstrakte og non-figurative nye formspråk, helt til han mot slutten av 1950-årene fant fram til en såkalt lyrisk abstraksjon. I 1961 stilte han ut flere av skogbunnbildene sine og sto dermed fram som den førende norske modernisten. Weidemann hadde i disse bildene funnet en kombinasjon av natur og abstraksjon som på en helt spesiell måte videreførte den norske landskapstradisjonen inn i en ny tid .

Maleren Gunnar S Gundersen (1921-83) arbeidet også i flere formspråk før han til slutt fant fram til den såkalte hard-edge stilen, inspirert av det amerikanske abstrakte og ekspresjonistiske miljøet. Gundersen var interessert i persepsjon og persepsjonspsykologi og selv om han hadde latt seg inspirere av hard-edge-maleriet hadde han i likhet med Weidemann kommet fram til det med sine egne tanker og inspirasjoner bl.a. fra sin nære kontakt med det arkitektoniske miljøet i Skandinavia. Det var det kjølige og upersonlige uttrykket og de skarpe kantene i hard-edge maleriet som fascinerte Gundersen, samtidig som han var opptatt av forholdet mellom rom og flate, fjernt fra Greenbergs modernistbegrep.

Vintersol av Gunnar S. Gundersen

Det abstrakte maleriet Vintersol https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/MS-02579-1988 av Gunnar S Gundersen befinner seg i [1] til vanlig blant Nasjonalmuseets samlinger, men er for tiden utlånt til Sørlandets kunstmuseum i forbindelse med en utstilling av Gunnar S Gundersens bilder.

Gunnar S. Gundersen, Vintersol,1966. Akryl på lerret, 165 x 110,5 cm. Foto: Nasjonalmuseet, Børre Høstland. Gjengitt med tillatelse.

Gunnar S Gundersen regnes for å være Norges mest kjente "banebrytende modernist" og en av våre mest kjente abstrakte malere fra etterkrigstiden. Han regnes og som en av Skandinavias ledende kunstnere innen den såkalte "konkrete kunsten" som er en "non-figurativ"[2] kunst basert i utgangspunktet på form og farger.

Gunnar S. Gundersen var en av de første norske kunstnere som rendyrket et nonfigurativt formspråk. Han startet tidlig sin søken etter et nytt kunstnerisk uttrykk og var samtidig en nyskapende og viktig grafiker. Både teknikker og uttrykk herfra ble overført til malerier noe vi kan se i hans bilde, Vintersol, malt i 1966. "Bildet domineres av en rund form som fyller nesten hele billedflaten. Under en horisontal linje i nedre del av bildet ligger to avkuttede ovaler med åpning ut mot billedkanten. Gråfargen dominerer, med innslag av oransje, blått og hvitt. De runde formene er satt sammen av ringer i ulike størrelser. Disse er plassert asymmetrisk slik at flaten oppleves spenningsfylt og i bevegelse, som om den pulserer. Overflaten er glatt, linjene og konturene er rene." På grunn av formspråk og den grå metall-fargen lar bildet seg sammenligne med en skulptur i glatt metall, som vi ser det i billedhugger Arnold Haukelands Solskulptur fra 1970.

Vintersol gir illusjon av å være et materialbilde hvor penselføring og andre spor av den skapende prosessen er skjult. Materialene Gunnar S Gundersen foretrakk var først og fremst akrylfarge og silketrykk og han holdt seg konsekvent til den abstrakte kunsten som dukket opp i Norge etter krigen. Gundersen var ikke bare opptatt av forholdet mellom rom og flate i sine bilder. Han var også opptatt av å få fram et kjølig og upersonlig uttrykk, noe som kommer tydelig fram i dette bildet. Flere av hans bilder er innkjøpt både av Riksgalleriet, Henie Onstad-museet, Rolf Stenersen og Nasjonalgalleriet hvor blant annet Vintersol vanligvis står utstilt.[3]

Vintersol peker både på grunn av sin tittel og sitt metallisk lignende motiv mot en sol i et frossent vinterlandskap og kan gi oss som betraktere en følelse av noe kaldt og udefinerbart. Mange vil kanskje assosiere bildet med et månelandskap. Vintersol kan relateres til Mørstads definisjon av "konstruktivistiske abstrakte" malerier, men kan også minne om et "abstrakt illusjonistisk" maleri. Danbolt mener at Gundersen ble inspirert av det amerikanske hard edge-maleriet, men at han akkurat som Weidemann til slutt fant fram til sin egen stil. Danbolt mener også at noe av Gundersens kunst kan grupperes innenfor den rommelige retningen abstrakt ekspresjonismes underavdeling; colour-field-maleri, som omfattet malere som Barnett Newmann (1905-70) og Mark Rothko (1903-70). .

Litteratur

Areng Skaara, Hilde, Høydepunkter Kunst fra 1945 til i dag, Nasjonalmuseet, 2016

Danbolt, Gunnar, Norsk kunsthistorie Bilde og skulptur frå viktingtida til i dag, Det norske samlaget, 3.utgåve, Oslo, 2009.

Greenberg, Clement, artes, den modernistiske kunsten, oversatt av Agnete Øye, etterord av Åsmund Thorkildsen, Pax Forlag A/S, Oslo, 2004.

Harrison, Charles & Wood, Paul, New Edition Art in Theory 1900-2000 An Anthology of Changing Ideas, Blackwell Publishing, United Kingdom, 2002.

Kokkin, Jan, Gunnar S Gundersen, amoldsche, Oslo, 2020.

Mørstad, Erik, Malerileksikon Teknikker, motivtyper og estetikk, Ad Notam Gyldendal, Oslo, 1996.

Reisegg, Øyvind, Forgren Arne, (red.), Verdt å vite om Kunst arkitektur og stilhistorie, Kunnskapsforlaget, H. Aschehoug & Co. A/S og Gyldendal ASA, Oslo, 2009.

Thorud, Svein, Alexander Schultz i Norsk Kunstnerleksikon på snl.no. Hentet 5. oktober 2020. https/nkl.SNL.no/ Alexander Schultz

Ustvedt, Øystein, Ny norsk kunst etter 1990, Fagbokforlaget, Bergen, 2011