Arne Ekeland - Kampen om produksjonsmidlene

Arne Ekeland (1908-1994) var en norsk svært viktig politisk maler fra 30-tallet og til sin død. Han markerte seg spesielt gjennom sin kommunistiske overbevisning og tok særlig for seg temaer som klassekamp, undertrykkelse, krig og revolusjon. Samtidig unngår hans bilder den brutale klisje rundt slik tematikk, ved at han framhever et fokus på skjønnhet i det humanistiske og det romantiske, og hans bilder sklir til tider over i det utopiske. I naturen og de nære familierelasjoner fant Ekeland skjønnhet og tro på det gode i mennesket. Det lekende og skapende mennesket kommer ofte seirende ut i hans bilder som en motpol til den undertrykkelse og det fangenskap av mennesket han opplevde under det regjerende makt-og markedssystem.  

Med unntak av et kort studieopphold hos Axel Revold var han hovedsakelig selvlært og står som en ganske isolert figur i den norske kunsthistorien. Han har inspirert mange, slik som Jacob Weidermann, Arne Bruland, Odd Tandberg, Kåre Øifjord og Håkon Bleken, men han oppnådde aldri et enstemmig stort publikum, trolig grunnet hans marxistiske politiske budskap.

Ekeland foretok flere studiereiser til både Italia, Frankrike, Russland, Kina og USA, som gjenspeiles i hans blandede inspirasjon og stadig utforskende uttrykk. Hans bilder kan sees som en syntese av impulser fra både den tyske ekspresjonismen, surrealismen, kubismen og tidlig italiensk renessanse, men det er særlig kubismen som vektlegges som den endelige overbevisning, hvor han fant en motvekt til ekspresjonismen og surrealismens absurditet, særlig gjennom arbeidene til Pablo Picasso og Georges Braque. Samtidig har hans formspråk og uttrykk stadig søkt nye retninger og kan sees i relasjon til den skiftende og dramatiske verdenen han opplevde rundt seg og som han ønsket å skildre. Et særegent trekk ved hans sosiale bilder, som skiller han fra mange av hans samtidige politiske malere, er at hans framstillinger av klassekamp som regel er symbolske heller enn spesielt naturalistiske, og at psykologiske tilstander ofte står i fokus.

Arne Ekeland, Kampen om produksjonsmidlene, 1940. Olje på lerret, 150cm X 300cm.

Kampen om Produksjonsmidlene (1940)

Kampen om produksjonsmidlene ble malt i 1940 og henger i dag i Nasjonalmuseet. Maleriet, som er utført med oljemaling, måler hele 1,5m x 3m.

Maleriet er abstrakt figurativt og domineres av rødlige og blålige toner og fargefelt, og en mengde figurer så vel som flere bygningselementer er spredt utover billedflaten. Bildets retning går fra høyre øvre hjørne til venstre nedre hjørne, og den fremste scenen viser en blå og en rød figur, hvor den rød figuren kommer etter den blå med et gevær. De to beveger seg først over en utstrakt kropp på bakken, mot en haug med blødende kropper nederst i venstre hjørne. Over denne likhaugen troner en stor figur med floshatt og en stor nøkkel, og figuren virker delvis skjult bak en huslignende konstruksjon. I bakgrunnen finner vi ulike grupperinger av blå og røde mennesker i dramatiske fartsfylte bevegelser. De arkitektoniske elementene i bildet er tilført bleke trekanter som kan tolkes som flammer og at bygningene dermed er i brann. Bak den rød geværbærende figuren finner vi også en iøyefangende blå figur som nærmest faller bakover med sitt gevær løftet over hodet, og man kan tenke seg at han nettopp har blitt skutt.

Bildets formspråk er karakteristisk for Ekeland hvor han deler opp billedflaten i en rekke adskilte former som knyttes sammen gjennom kontrasterende fargespill og maleriske, drivende penselstrøk, til en nærmest ornamental komposisjon. Det ornamentale preget kommer også av organsieringen av billedplanet mellom forskjellige dybdeplan, og mangfoldet av små og store figurelementer som blikket kan vandre i mellom. Dette gir en dynamisk og pulserende rytme gjennom bildet. Vi gjenkjenner kubismens faste billedoppbygging og forskende innstilling til den synlige virkelighet, så vel som surrealismens fabulerende frihet og ekspresjonismens dramatikk og uttrykkskraft i den symbolske fargebruken.

Samtiden

30-og 40-årenes malerier av Ekeland kommer altså til liv i en tid av enorm sosial og politisk turbulens. I den globale kunstverden har masseproduksjon og forbrukersamfunnet skapt radikale endringer i definisjonen av kunst, med dominerenede navn som Marcel Duchamp, Joan Miro, Salvador Dali, Man Ray, Henry Moore, Walter Benjamin, Henri Matisse og Pablo Picasso i spissen for et mangfold av ulike retninger. I Sovjetunionen dominerer sosialrealismen og Diego Riveras enorme veggmaleri med hans portrett av Lenin i Rockefeller Center skaper skandale i 1933, mens USA lider kraftig under den økonomiske depresjonen. I 1937 åpner Nazistene Degenerate ‘Art’ utstillingen i Munchen som et voldsomt angrep på modernistisk kunst, og samme året stiller Picasso ut sitt Guernica.

Andre verdenskrigs utbrudd i 1939 sender en rekke prominente kunstnere i eksil til USA. Kampen om produksjonsmidlene ble altså malt kort tid etter krigens utbrudd og samme år som Tyskland invaderte Norge.

Ikonografi

Som overbevist marxist var Ekeland opptatt av den sosiale virkelighet han fant rundt seg i de harde depresjonsårene på 1930-tallet og  gjennom krigen. Han drømte om et klasseløst samfunn og det er proletariatets kamp vi finner i Kampen om produksjonsmidlene. Hans frie og til dels abstrakte formspråk tyder derimot på at en naturalistisk framstilling av de forholdene han ønsker å skildre ikke er hans motivasjon, men en synliggjøring av drivkreftene bak denne sosiale virkeligheten. Ved å heve scenene og figurene opp over tid og rom, overfører han sitt budskap over i det almenne, et virkemiddel som også bidrar til det surrealistiske preget.

For Ekeland var det religionen, kapitalen og statsmakten som sammen sto for den undertrykkelse, splittelse og urett han så i samfunnet rundt seg. I Kampen om produksjonsmidlene er det logisk å tenke seg at dette onde er representert gjennom figuren med flosshatt og nøkkel, og at de stridene sidene, altså arbeiderne og arbeidsgiverne, møtes mellom de blå og de røde figurene. Denne klassekampen illustrerer den, i følge marxistisk teori, uforsonlige striden mellom de sosiale klassene, grunnet deres ulike forhold til produksjonsmidlene. På den ene siden finner vi kapitalistene som eier og kontrollerer produksjonsmidlene, og på den andre siden finner vi arbeiderne som produserer dem. I følge den marxistiske teorien må denne striden ende i en sosialistisk revolusjon som skal oppheve denne forskjellen i forholdet til produksjonsmidlene, og dermed også oppheve klassesystemet. Det er denne revolusjonen vi finner i Kampen om produksjonsmidlene. Det samme temaet tar Ekeland for seg i hans kjente De siste skudd (1940), hvor arbeiderklassens kamp endelig er ført til ende.

Det dekorative og monumentalmaleri

Det dekorative i Ekelands bilder og i Kampen for produksjonsmidlene har en dypere mening enn valg av komposisjon og formspråk. Hans bilder er vakre som et ornament, men vi opplever også at menneskene i bildene blir en del av ornamentet, og dermed redusert til en funksjonell del av det store ornament som representerer samfunnet. Dette viser til en forutseelse om tapet av en framtid for mennesket, gjennom det kritiserte samfunnssystemet. Kampen for produksjonsmidlene oppleves på denne måten nærmest som et dekorativt ragnarok og spiller på angst og uro hos betrakteren. Disse underlige komposisjonelle løsningene og de bleke og litt merkelige fargene lokker betrakteren inn med et nærmest hypnotisk ubehag, og det gis ingen lettvint løsning eller tolkning, noe som kjennetegner hans bilder generelt. I andre av hans bilder, som for eksempel Tur-retur (1972), finner vi en annen uttrykksform for den samme angsten, ved at mennesket og teknologien smelter sammen, og menneskets egenverdi og funksjon dermed reduseres.

Kampen for produksjonsmidlene har, som de fleste av hans andre bilder, i tilegg et svært monumentalt preg, og kan kobles til de samtidige meksikanske frescomalerne, som Diego Rivera. Til tross for sin inspirasjon fra både surrealismen, ekspresjonismen og kubismen går monumentaliteten seirende ut for Ekeland, med inspirasjon fra de formale prinsippene i den italienske ungrenessansen. Han ønsket å skape monumental utsmykning av offentlige rom, et ønske som trolig gikk hånd i hånd med den eldgamle drømmen om å inspirere til en ny samfunnsorden. Da han konkurrerte om utsmykningen av fondveggen i det nye Oslo Rådhus ble han, til tross for premiering og samstemt enighet om hans enestående talent blant hans kunstnerkollegaer, den eneste som ikke fikk et videre oppdrag. Dette skyldtes hovedsakelig hans politiske ståsted som samstemte med de meksikanske marxistene, og som ikke ble sosialt akseptert for utsmykningen av et så viktig bygg i den norske hovedstaden.  

Ekelands utopiske drømmer og håp for en total omveltning av tidens samfunnsstruktur ble ikke å oppleve i hans levetid. Han blir dog husket som en ekstremt begavet maler, en viktig politisk og kunstnerisk stemme, og som et isolert geni i norsk kunsthistorie.  

Litteratur

1. Bjerke, Øivind Storm (Red.), Arne Ekeland 1908-1994, Stiftelsen til fremme av Arne Ekelands Kunst, Eidsvoll, 1996.
2. Bjerke, Øivind Storm (Red.), Arne Ekeland 21.september - 24.november 1996, Henie-Onstad Kunstsenter, Høvikodden, 1996.
3. Danbolt, Gunnar, Norsk Kunsthistorie. Bilde og Skulptur frå vikingtida til i dag, Det Norske Samlaget, 3 utg. 2009.
4. Bjerke, Øivind Storm, (Red.), Arne Ekeland, Trondhjems Kunstforening, 1984.
5. https://nkl.snl.no/Arne_Ekeland
6. Foster, Hal, Rosalind Krauss, Yve-Alan Bois m.fl. (Red.), Art Since 1900, Thames & Hudson Ltd, 3 utg. London, 2016.
7. https://snl.no/klassekamp
8. Flor, Harald, Arne Ekeland og Sovjetkunsten, Kunst og Kultur 2, vol.86:124-138, 2003.