Aurier, G.A. "Symbolism in Painting: Paul Gauguin" 1
Innhold
Innledning 1
G. A. Auriers (1865-1892) essay "Symbolism in Painting: Paul Gaugin" ble først publisert i Paris i 1891, og republisert i 1893. Denne teksten er basert på et utdrag fra det opprinnelige essayet. Aurier forklarer her forskjellen på realistisk og det han kallar ideistisk kunst. Han går videre trinnvis gjennom teksten og viser hvorfor symbolsk kunst under de rette omstendighetene kan være perfekt, absolutt kunst.
Sammendrag
Det har i følge Aurier eksistert to motstridende hovedtendenser i kunsten opp gjennom historien. Det er den realistiske tendensen og den ideistiske tendensen. Realistisk kunst forsøker å etterligne tingens fysiske eksistens. Men det er ikke bare realistene som lager kunst basert på virkeligheten. Også idealistene er realister, mener Aurier. Målet til idealistene er å representere materielle former som vakre objekter. De er derfor, likt realistene, bare interessert i den fysiske tingen, men forskjønnet. Både realistene og idealistene er dermed “dårlige dumme fanger av den allegoriske hulen” til Platon. De lever etter virkelighetens skygge.
På motsatt side står ideistene. De går ikke etter den fysiske eksistensen, men etter ideen. Både realistisk og ideistisk kunst kan produsere mesterverk, sier Aurier, men likevel ligger det en renhet og opphøydhet i den ideistiske kunsten som ikke kan sammenlignes, fordi den skiller den fysiske tingen fra ideen. Målet med all kunst er i følge Aurier å uttrykke Ideer, og det kan aldri gjøres gjennom direkte representasjon av objekter. Ideene må oversettes til et eget språk, og objektene må være tegn som skal tolkes.
For at det ikke skal oppstå forvirring rundt tegnene, må den ideistiske kunstneren gjøre et utvalg rundt elementer som linje, form og farge for å best beskrive den ideistiske meningen til objektet, så ikke seeren overser at de er tegn.
Aurier oppsummerer egenskapene ved et slikt verk. Det må være (1) ideistisk, uttrykke Ideen, (2) symbolsk, uttrykke Ideen gjennom form, (3) syntetisk, uttrykke disse formene på en allmenn forståelig måte, (4) subjektivt, objektet oppfattet som tegn av subjektet, og (5) dekorativt, fordi dekorativ kunst i følge Egypterne, Grekerne og de primitive er både subjektiv, syntetisk, symbolsk og ideistisk.
Men en ting mangler for å lage sann kunst. Kunstneren må ha forståelse for og kunne lese objekters abstrakte betydning, ja. Men kunstneren må i tillegg ha en enda mer sublim begavelse, nemlig emotivitet. Det er en transcendental og pulserende følelse for abstraksjoner. Gjennom begavelsen av emotivitet kan symboler (som er ideer) “reise seg fra mørket”, og kunsten bli komplett, perfekt og absolutt.
Litteratur
Harrison, Charles, Paul Wood og Jason Gaiger (red.). Art in theory 1815 - 1900. An Anthology of Changing Ideas. Blackwell. 1998: Malden.
Innledning 2
Gabriel-Albert Aurier (1865-1892) var en fransk poet, kunstkritiker, og maler. I dette utdraget fra en originaltekst som ble publisert for første gang i 1891 hyller han symbolismen som den mest komplette kunstretningen, og teksten – som fremstår som et symbolistisk manifest – ble utgitt samtidig som Paul Gauguins malerier dannet idealet på det som ifølge Aurier er den perfekte, absolutte kunsten.
Sammendrag av "Symbolism in Painting: Paul Gaugin" (Le Symbolisme en peinture: Paul Gauguin)
Aurier ser kunsthistorien som eksisterende med to motstridende retninger. Det er realistisk kunst på den ene siden – hvis mål er å representere det materielle og sanselige – og det Aurier kaller ideistisk kunst på den andre siden. Ifølge Aurier har nesten all kunst, med unntak av det primitive og noen av renessansens mestre, vært realistisk. Også idealistene faller innenfor realistisk kunst ved bruk av denne definisjonen på realisme. Den ideistiske kunsten vil representere en materialisering av ideen, som her blir sett på som det mest guddommelige i verden. Denne kunstens mål er å uttrykke ideer i form av ulike tegn. Objekter, som i realistisk kunst er objekter uten mening, blir i ideeistisk kunst materialiseringen av ideene og åpenbaringen av tegnene.
De fleste mennesker lever som i Platons hulelignelse, der de verken ser eller tror på ideens eksistens. Kun det overlegne mennesket ser ikke bare tegnene som ideenes representasjon, men ser også på seg selv som et tegn eksisterende i en uendelig gruppe av tegn. For at den ideistiske kunsten skal kunne leses og ikke misoppfattes som tomme objekter, er det viktig at denne kunstretningen skal nå en posisjon der det ikke finnes tvil om objektene som tegn. En ideistisk maler må gi sine objekter ulike linjer, former, og farger slik at tegnene kan tydes innen et rasjonelt utvalg. Slik blir forskjellige objekter materialiseringen av spesifikke ideer.
Aurier har i fem deler oppsummert hva kunsten må være:
1. Ideistisk, for å uttrykke ideen
2. Symbolistisk, for å utrykke ideen ved hjelp av former
3. Syntetisk, for å presentere formene –tegnene – på en forståelig måte
4. Subjektiv, for at objektet alltid vil oppfattes som en tegn av en ide som igjen har blitt oppfattet av subjektet
5. Dekorativ, da dette er en manifestasjon på kunst som er en sameksistens av alle overnevnte deler
Ideistisk kunst blir av Aurier forklart som den mest primitive – samt det mest sanne og absolutte - da den har det samme grunnlaget som den dekorative kunsten fra primitive samfunn har. Maleriet blir da skapt kun for å dekorere tanker, drømmer, og ideer. Kunstneren må inneha en emotivitet – en emotivitet som er transcendental og abstrakt – for å skape denne sanne kunsten. Slik kan han materialisere ideene og skape symbolsk kunst.
Litteratur
Aurier, Gabriel-Albert, Symbolism in Painting: Paul Gauguin i Harrison, Charles, Wood, Paul, Art in Theory 1815 – 1900. An Anthology of Changing Ideas (Massachusetts, USA: Blackwell Publishers, 1998)
G. Albert Aurier
G. Albert Aurier(1865-1892) var en fransk forfatter og kunstkritiker som blant annet var en del av det symbolistiske miljøet. Han ble interessert i moderne kunst og kom senere i kontakt med kunstnere som Van Gogh og Gauguin. Som kunstkritiker er hans største bidrag fra da han var skribent for La Revue Indépendante og Mercure de France.[1] Det er fra sistnevnte vi finner essayet "Symbolism in Painting: Paul Gauguin", hvor han fremmer symbolisme som den eneste sanne kunst. Spesielt viktig er Auriers syn på å uttrykke ideer, men flere viktige begrep innenfor symbolismen som syntesisme, subjektivitet og dekoraktivitet er også nevnt i teksten.[2]
"Symbolism in Painting: Paul Gauguin"
Aurier skiller tidlig i sin tekst mellom to store forskjellige trender innenfor kunsthistorien, den realistiske og den ideeistiske, hvor han legger frem at mesteparten av kunsten frem til hans nåtid har vært realistisk. En viktig bemerkning er at Aurier stempler idealistisk kunst, med noen få unntak, som realistisk kunst og derfor en del av denne kategorien. Han forsvarer denne tankegangen ved å fremme at idealistenes mål var å skape vakre objekter, hvor de arrangerte virkeligheten slik at den ble vakker. Det vil si at de fremstilte virkeligheten på en vakker måte, men som fortsatt var forankret i realismen. Aurier er kritisk til den realistiske tankegangen om å fremstille objekter som de er, men avfeier ikke alt av realistisk kunst. Den kan ha sin verdi og kan produsere mesterverker, derimot er den ideeistiske kunsten overlegen hvor det ypperste innen kunsten må være knyttet til denne retningen. Denne overlegenheten er i følge Aurier forankret i den ideeistiske kunstens mål om å uttrykke ideen. Aurier forkaster som sagt den realistiske tilnærmingen som ønsker å fremstille en direkte representasjon av objekter, men ser heller kunstnerens oppgave som å fremstille objekter kun som symboler for ideer. I denne verden er det bare ideer som er ekte, hvor objekter utelukkende er ting som avslører tilstedeværelsen av disse ideene. Disse symbolene har derfor ingen verdi i seg selv, men kun som en markør for ideen.[3]
Aurier fremlegger videre flere retningslinjer for hvordan den ideeistiske kunstner bør gå frem. For denne kunstner er det viktig å fremstille kunstverk som er fri for alle assosiasjoner til fremstillinger av objekter kun som objekter. Det skal være opplagt at objektene kun er symboler, slik skal en unngå å skape forvirring hos betrakteren. Derfor må virkemidler som blant annet illusjonisme og konkrete sannheter unngås. Viktig for kunstneren er utvelgelsen av de forskjellige elementene som til sammen skal uttrykke ideen. Det er kun det nødvendige og essensielle som skal innlemmes, og alt overflødig må derfor velges bort. Aurier fremmer videre en tankegang som er viktig å symbolistisk kunst, nemlig at kunstneren har rett til å overdrive, forvrenge og endre på virkemidler som form, linje og farge for å kunne uttrykke ideen.[4]
Aurier presenterer videre en oppsummering av hans syn, men kan også fungere som en slags oppskrift på hvordan en symbolistisk kunstner burde gå frem for å skape et kunstverk. For det første må kunsten være ideeistisk, det vil som sagt si at målet må være å uttrykke ideer. Videre skal den være symbolistisk, fordi ideene skal uttrykkes gjennom form. Kunsten skal være syntetisk, da den skal være generelt forståelig. Subjektiv, fordi objektet ikke skal bli sett på som et objekt i seg selv, men et symbol på en idé oppfattet av subjektet. Kunsten skal være dekorativ, som innebærer at kunsten skal bestå av alle de fire ovennevnte kravene på en gang. Den dekorative kunsten er for Aurier den eneste sanne malerkunsten, hvor han også trekker paralleller til gamle sivilisasjoner som gamle Egypt og "primitivistene". Den nye symbolismen deler i følge han likhetsstrekk med den gamle kunsten og er derfor et nyoppdaget kunstsyn.[5]
Til slutt utreder Aurier hva som kjennetegner den symbolistiske kunstner som fremstiller den sanne kunst og hva slags egenskaper vedkommende har. Her sammenligner Aurier en som kan uttrykke ideene med en stor akademiker, en som skriver disse som en matematiker hvor de forskjellige ideene er som ledd i en stor ligning. Til tross for at Aurier i dette essayet har fremmet kunstnerens egenskap til å uttrykke ideer som det viktige og sanne i kunsten, er for han ikke denne evnen alene nok til å skape den store kunstner. I tillegg må kunstneren også ha emosjonalitet. Det er ikke videre åpenbart hva Aurier legger i dette begrepet, men det virker som om at for å være en stor kunstner må en ikke utelukkende kunne uttrykke ideene gjennom symboler, men også oppnå en slags emosjonell og ekstatisk tilstand i møte med disse ideene.[6]
Kommentar
Den symbolistiske kunstsynet Aurier fremmer i dette essayet markerer et sterkt skille med den realistiske tankegangen. Kunstnerens rolle som en formidler og formidler av tidens miljø er uvesentlig. Dette viser en tendens til å se på kunstneren ikke som en observatør i en objektiv rolle, men mer en person av subjektiv natur. Denne tankegangen oppfordrer til subjektvisering av kunstverk, på bekostning av hva betrakteren generelt anser som fremstillinger forankret i virkeligheten. Det er kunstnerens oppfatning av de sanne ideene som er viktig, hvor personen kan alterere virkeligheten etter ønsket effekt. Slike forvrengninger finner vi blant annet i verk av Vincent Van Gogh og Edvard Munch, hvor de bruker en slik tilnærmingen for å bedre kunne uttrykke det de ønsker å fremstille. Ideen som uttrykkes i den symbolistiske kunsten er derfor viktigere enn en sannferdig representasjon av virkeligheten, og markerer et klart skillet med den realistiske grenen. En annen forskjell er at den realistiske kunsten presenterer historiske og sosiale forhold forankret i deres tid, mens i Auriers syn er dette ikke viktig. Det viktige er å uttrykke de evige sannhetene som ikke er betinget av tid og sted, hvor Aurier nevner lite om det formale og fokuserer mer på ideen bak utførelsen, noe som er gjennkjennelig i den symbolistiske kunsten generelt. Selve den formale utførelsen kan variere mye fra kunstner til kunstner, hvor tankegangen om å uttrykke noe som ikke kan observeres direkte i denne virkeligheten ved hjelp av symboler som er fellesnevner. Generelt kan vi si at den symbolistiske kunsten har en subjektiv og evig tilnærming, mens den realistiske er objektiv og tidsbestemt. Det er videre interessant å merke at Aurier skiller mellom en realistisk og ideeistisk tendens hvor idealistisk kunst også inngår i det realistiske. Dette vitner om en tankegang at nærmest all kunst som ikke er ideeistisk er realistisk kunst.
Litteratur
Aurier, G. Albert. "Symbolism in Painting: Paul Gauguin". I Art in Theory 1815-1900. An Anthology of Changing Ideas, redigert av Harrison, Charles, Paul Wood og Jason Gaiger. Oxford: Blackwell Publishing, 1998.
Aurier, G. Albert. "The Isolated: Vincent van Gogh". I Art in Theory 1815-1900. An Anthology of Changing Ideas, redigert av Harrison, Charles, Paul Wood og Jason Gaiger. Oxford: Blackwell Publishing, 1998.
