Bahr, H. "From Expressionism" 1

Bakgrunn

Dette er en tekst som består av flere utdrag fra boken Expressionismus, skrevet av Hermann Bahr i 1914 og publisert i München i 1916. Den engelske oversettelsen ble laget av R. T. Gribble i London i 1920, og det er herfra disse utdragene er hentet fra.

Ifølge Harrison og Wood er boken et levende lager av temaer og tendenser som skulle forbli implisitt i mye moderne kunstteori og kritikk for de neste tretti årene, for så å gjennoppstå i eksplisitt form i 1940-tallets New York. Harrison og Wood skriver videre at boken benytter seg av en 'feiende' antropologisk generalisering, og består blant annet av en tro på Østens overlegne filosofiske visdom, nedvurdering av Impresjonistisk maleri for dets antatte passivitet som en form for representasjon, assosiering av modernitet med de-humanisering, med en påfølgende overbevisning om at gjenoppretting av en form for "presocial" tilstand er forutsetningen for gjenopprettingen av kritisk dyd og ekthet.

Sammendrag

Without Precedent

'Without Precedent' er et utdrag hvor Bahr skriver om at ekspresjonisme er en gryende ny form for kunst. De forskjellige uttrykkene og proklamasjonene til Ekspresjonismen forteller oss at det de leter etter, er uten parallell i fortiden. Denne nye kunstformen presenterer også tilskueren med bilder av noe man aldri har kjent eller gjort før. Denne nye kunstretningen består av små sekter og grupper som kritiserer hverandre sterkt. Likevel mener han at det er en ting de alle har til felles, én ting de enes om. Nemlig at de alle vender seg vekk fra Impresjonisme, de vender seg til og med imot den. Det er på bakgrunn av dette at Bahr plasserer alle disse gruppene under den samme betegnelsen, og kaller de for Ekspresjonister. Dette, selv om betegnelsen vanligvis bare benyttes av én av gruppene, mens de andre protesterer mot å bli plassert i samme kategori.

Ekspresjonistene avskyr når Impresjonismen prøver å simulere virkeligheten, når den strekker seg etter illusjon. Ekspresjonistene deler også en felles lidenskapelig fornektelse av enhver etterspørsel som vi lager om et bilde, før vi i det hele tatt kan akseptere det som et bilde. Bahr mener at selv om man ikke er istand til å forstå bildene deres, kan man være sikker på en ting, og det er at alle bildene ekspresjonistene lager "do violence to the sensible world". Dette er ifølge han den virkelige grunnen til den universelle indignasjonen ekspresjonistene vekker. Alt som hittil har vært målet med å male, siden maling begynte, nektes, og man strekker seg etter noe som hittil aldri har blitt forsøkt før. Det er i det minste det tilskueren sannsynligvis tenker, og som Ekspresjonisten vil være enig med. Likevel er det en kontinuerlig misforståelse i forståelsen av hva kunst er. Dette gjelder det punktet hvor tilskueren mener at maleren ikke burde uttrykke noe annet enn hva han ser, mens Ekspresjonisten dermed vil forsikre tilskueren om at han også kun maler det han ser. Når de snakker om 'seeing' mener dermed hver enkelt av dem noe helt forskjellig, skriver Bahr. Han avslutter med å stille spørsmål om hva menes med "seeing".

Seeing

Historien om maleriet ingenting annet enn historien om det visuelle - eller 'seeing'. Teknikk endres dermed bare når "the mode of seeing has changed", og den endres bare fordi "the method of seeing" har endret seg. Teknikk endres slik at den holder tritt med endringene i det visuelle etter hvert som de oppstår, og øyet endrer sin metode for å se etter forholdet mennesket retter mot verden. Mennesket ser dermed verden ut ifra sin holdning til den.

Bahr mener at det er to påvirkninger som jobber med hverandre: En ytre og en som kommer innenifra. De fungerer ikke alene, og erfaring oppstår dermed ved at disse påvirkningene samarbeider. De er ulike for hvert individ ettersom man innehar en sterkere eller svakere grad av en rekke betingelser Bahr lister opp. Når en av disse betingelsene endrer seg, så vil ethvert "appearance" endres med de. Mennesket er vanligvis ubevisst til disse ulike betingelsene. Men at man enkelte ganger kan føle de sterkere, og dermed få et ønske om å endre de. Så snart mennesket innser at dets 'seeing' alltid er et resultat av en ekstern/ytre påvirkning i tillegg til menneskets indre påvirkning, så kommer det an på om mennesket stoler mer på den ytre verden, eller seg selv om endring skal skje. Videre beskriver han tre holdninger mennesket kan anta om fenomenet om "appearance". Disse tre holdningene utgjør hva ethvert menneskelig forhold avhenger av.

I det påfølgende avsnittet presenterer Bahr en levende fortelling om det primitive mennesket. Den omhandler menneskets relasjon til naturen og dets relasjon til Gud, og om hvordan Gud er med på å bannlyse frykten naturen er med på å skape i mennesket. Denne frykten oppstår blant annet ved naturens uendelige omfang og ved det at mennesket aldri kan fatte dybden i naturen. Bahr argumenterer at dette er fordi naturen alltid strekker seg lengre ut enn hva mennesket kan nå, og denne utstrekningen av grenser til noe enda mer som er utenfor rekkevidde, skaper en slags trussel om enda mer rom. Ut fra denne historien oppstår kunsten som et forsøk på å bryte grepet "appearance" har på mennesket. Bahr skriver at dette skjer ved at mennesket får deres 'innerste' til å komme til syne, samt at det innen den ytre verden har klart å skape en annen verden som tilhører og adlyder ham/henne. Kunsten bidrar dermed til å frigjøre mennesket ved å dra "appearance" opp fra dypene og ved å flate de ut på en plan overflate. Kaoset naturen skaper med dets ytre stimuli er også en kontinuerlig trussel for mennesket, og må stadig bekjempes for å skape orden.

Videre skriver Bahr at det ikke bare er det primitive mennesket som viser avsmak til all stimulus det erfarer. Man gjenkjenner denne holdningen i det han kaller en av de høyeste fasene i menneskelig utvikling, og at denne holdningen finnes i Østen. Her har mennesket også vunnet over naturen, og "appearance" har blitt gjennomskuet og identifisert som illusjon. I Østen er kunnskap det som lærer mennesket å motstå øyets bedrag. Østens vise menn ser altså bare det de vet. Øyet tar inn ytre stimuli, men bare for å avdekke det umiddelbart. Bahr skriver videre at vi med våre øyne, fortsatt er ute av stand til å forestille oss dette, fordi vi fortsatt ser alt, så langt sirkelen av vår sivilisasjon strekker seg med øynene til grekerne.

I avslutningen av denne delen trekker Bahr inn Impresjonisme igjen, og sammenligner impresjonistene med ekspresjonistene med tanke på det han har diskutert ovenfor. Med tanke på kunsten og påvirkning av ytre stimuli, mener Bahr at Impresjonistene i visualiseringen, prøver å utelukke enhver indre respons til ytre stimuli. Impresjonismen er dermed et forsøk på å "leave nothing to man but his retina."

Expressionism

Det vitale punktet for mennesket, er at alt vi erfarer er den anstrengende kampen mellom sjelen og maskinen for besittelse av mennesket. Vi er ikke lenger levende, vi har ingen frihet, vi kan ikke lengre bestemme selv, vi er ferdige, mennesket er sjelløs, naturen er ubemannet. Det er kun et mirakel som kan redde denne sjelløse, sunkne og begravde menneskeheten. Aldri før har noen periode vært så rystet av grusomhet, av frykt for døden. Aldri før har verden vært så stille. Aldri før har mennesket vært mer ubetydelig og følt seg så nervøs. Aldri før har lykke vært så uoppnåelig og frihet så død. Mennesket roper etter sjelen sin og hele denne tiden er et stort skrik av angst. Kunsten blir også med, og roper etter hjelp inne i mørket, hvor hun gråter til sjelen. Dette er Ekspresjonisme, ifølge Bahr.

Ekspresjonisme ønsker å gi sjelen svar. Den skiller seg fra Impresjonismen som er ute av stand til å trykke seg. Nå er kunstens rolle slik at "Art is no longer only to 'beautify' life for us and to 'conceal or transmute ugliness', but Art must bring Life, produce Life from within, must fulfil the function of Life as man's most proper deed and action." Ekspresjonisme er symbolet på det ukjente i oss hvilket vi betror oss til, i håp om at det vil redde oss. Det er tegnet på den fengslede sjelen som prøver å bryte seg ut av fangehullet, et toksin av alarm utgitt av alle panikkfylte sjeler. Dette, skriver Bahr, er hva Ekspresjonisme er.

Litteratur

Bahr, H. "from Expressionism". I Art in Theory 1900-2000 - An Anthology of Changing Ideas. Redigert av Charles Harrison and Paul Wood, 116-121. Malden: Blackwell Publishing, 2003.