Bahr, H. "The Modern"
Innledning 1
Hermann Bahr (1863 – 1934) essay “The Modern" ble først publisert i Paris i 1890. Født og oppvokst i Linz studerte Bahr i Wien, Graz, Czernowitz og Berlin, med særlig vekt på filosofi, politisk økonomi, filologi og lov. Bahr var den første kritikeren for å bruke etiketten modernisme til litterære verk og var en tidlig observatør av ekspresjonismen. Hans teoretiske papirer var viktige i definisjonen av nye litterære kategorier. Han regnes også som en viktig talsmann for borgerlige litterære strømmer fra naturalisme, gjennom wiener modernisme til ekspresjonisme. (Harrison. 908.)
Sammendrag
I The Modern presenterte Bahr den endelige løsrivelsen fra en lineær sekvens av kunstneriske perioder mot de varierte bevegelsene av modernitet fra det 19. til det 20. århundre. I tillegg handler han om ny kunst.
Denne stilistiske frigjøringen kom sammen med teknologiske, økonomiske, politiske og samfunnsmessige forandringer som fremkalte opplæring om fremtidig leve og identitet. Det var denne perioden (fra det 19. til det 20. århundre) at moderne angst og spenning begynte å skje, for eksempel forekomsten av sosiale problemer som fulgte med utviklingen av maskinens sivilisasjon, og krisen i sammenbruddet av det europeiske verdenssynet begynte å bygge opp. Bahr skrev begge visjoner om slutt og begynnelse i dette essayet: "It may be that we are witnessing the end, the death of exhausted humanity, and that these are the last convulsions. It may be that we are witnessing the beginning, the birth of a new humanity, and that these are the avalanches of spring. We are either ascending to the divine or we are falling, falling into night and nothingness — but we cannot remain as we are." (Harrison. 908-909.) Sammenstillingen av antitetiske ord som “the end" og “the beginning", “the death" og “the birth", "nothingness" og "spring" illustrerer levende følelser av forstyrrelse som er til stede ved århundreskiftet. Bahr fant sitt kunstneriske uttrykk i dekadenten bevegelse.
Bahrs diagnose av tid forblir i utgangspunktet innenfor rammen av den naturalistiske forståelsen av tiden: "that salvation will emerge from suffering and grace out of despair, that a new day will break after this terrible darkness and that art will returen once again amongst men — this resurrection, blessed and glorious, is the belief of the modern." (Harrison.909. ) Man finner seg i "the terrible darkness", trenger "that salvation", håper om "this resurrection, blessed og glorious". Tid forplikter seg til å ubarmhjertig åpenbare sannheten om at dette ikke betyr frelse, men selvrespekt.
Men Bahr er resolutt vendt bort fra naturalistisk programmering i en respekt. Sannheten, som er gjort obligatorisk av naturalistene for kunsten, var den av "virkeligheten". Bahr gir opp denne påstanden til "objektiv sannhet", til "sannheten som måtte bevise seg mot virkeligheten til omverdenen", og erstatter den med den subjektive: "we have no other law han the truth as each person feels it." (Harrison. 911.)
Sannheten er da forstått i den følelsen av en ubarmhjertig bekymring av en tid som oppfattes som sluttid og dermed som en mulig ny begynnelse. Men kunst kan bare gjøre dette bidraget hvis sannheten inngikk sjeler blir forvandlet til sjelen. De åndelige godta utrykk og skape klare symboler. Bahr sier at når endelig alt utenfor har blitt helt inne og denne nye personen er en ny kunst om den nye naturen: "if the truth which has entered into our souls changes into something spiritual, taks on the language of the soul and creates clear symbols, if finally everything external becomes internal, and the new man become wholly identical with new natur." (Harrison. 910. )
Litteratur
Harrison, Charles, Paul Wood og Jason Gaiger (red.). Art in theory 1850 - 1900. An Anthology of Changing Ideas. Blackwell. 1998: Malden. 908-911.
Innledning 2
Hermann Bahr (1863-1934) leder for bevegelsen " Das Junge Wien", skribent og kritiker,publiserte i den østerriske avisen " Moderne Dichtung " i Januar 1890, sitt kraftfulle essay " Endzeitgefuhl , "Følelsen av tidens slutt" (Harrison ,Wood and Geiger,1998;908.). Her deler han sine refleksjoner rundt at en epoke i menneskehetens historie er over og ambivalensen som preger inntoget av modernismen de siste årene av det nittende århundre. "Den skjebnesvangre avvisning kombinert med løftet om en ny start" (ibid). Dette ble offentlig erklært av unionen av østerriske kunstnere"Vereingung Bildener Künstler Østerreichs" som ble formet i 1897.
Sammendrag
Bahr beskriver i sitt essay overgangen til modernismen som så omtumlende at han lurer på om det er menneskehetens undergang eller dens nye fødsel man et vitne til? Han diskuterer om det er nå menneskeheten opptas i en ny guddommelighet eller blir borte?
Menneskeheten kan ikke forbli slik den er, fastslår Bahr fordi fortiden forsetter å vokse inni oss mens fremtiden vokser utenfor oss. Det forårsaker en stor smerte som ikke kommer av det nye, men av at vi ikke forstår det nye.
Ifølge Bahr skyldes dette :
1 ) At nye samfunn alltid har sloss med menneskenes bevissthet, noe som har ført til tvang og nye begjær de ikke har forstått på grunn av trangsynthet. Han hevder at hverdagen hele tiden endrer seg, den har blitt fragmentert, preget av uro ,misnøye og hjelpeløshet.
2) At moderniteten er et ønske utenfor oss selv. Et svar på at vi ikke kan beholde gamle meninger,skolenes bedrageri eller sjelens arvegods.Sykdommen krever at vi må kvele og forlate løgnen som sier oss at menneskene er forskjellige fra teknologien.Vår fornyelse består i at vi lar vårt indre bli som det ytre.
Den nye kunsten handler om dette mener Bahr og dens tre sannheter er:
1) Kroppen
2) Følelsene
3) Bevisstheten
Vår nye tro er at våre erfaringer er vår skjebne,hevder han og stiller samtidig spørsmålstegn ved dette å ta livet sitt med et skudd eller med gift. Kan fråtsingen og den frie seksualiteten som ifølge ham fører til følelsesløshet gjøre menneskehetens død lettere å bære?
Moderniteten vil la enkeltmennesket stole på hva det føler og la det være dets eneste lov. Følelsene er den sanne lykke og de som skal skildres og vises fram blandet med symbolikk. De skal speile det guddommelige etter vranglæren, den nye religionen vi skal tjene og religionen, kunsten og vitenskapen er den samme mener Bahr." Vi vil åpne vinduene, slippe solen inn , lytte til og vise fram og fylle hver sal med lyset og den som motsetter seg følelsene med fornuften vil bli luket ut " skriver Hermann Bahr. (Harrison , Wood and Geiger,1998;909, min oversettelse).
Litteratur
Charles Harrison,Paul Wood and Jason Gaiger (red.).Art in theory 1815-1900
