Barr Jr, Alfred H. "Is Modern Art Communistic?" 1
"Is Modern Art Communistic?" av Alfred H. Barr Jr. ble opprinnelig utgitt i New York Sunday Times Magazine 14. desember 1952. På slutten av 40-tallet og begynnelsen av 50-tallet var spørsmålet rundt den moderne kunstens ideologi et hett tema i USA, og det var mange høytstående politikere som påsto at den var kommunistisk. Barr, som var tidligere direktør for, og fortsatt sterkt involvert i, Museum of Modern Art i New York, skrev derfor denne artikkelen som et forsvar for den modernistiske kunsten.
Bakgrunn
Den kalde krigen var bakteppet for en periode i amerikansk historie preget av frykt for kommunistisk infiltrering i samfunnet. The House Un-American Activities Committee (HUAC) hadde ansvar for å oppdage illojalitet overfor regjeringen, og under ledelse av senator Joseph McCarthy ble det gjennomført omfattende granskninger innenfor alle deler av samfunnet.[1] Komitéen gikk sterkt inn for å avdekke kommunistiske sympatier, og den offentlige debatten var preget av dette antikommunistiske fenomenet som har blitt kjent som McCarthyism.[1]
Også kunstdebatten var preget av denne frykten for kommunistisk infiltrering. Det var en utbredt oppfatning blant amerikanske konservative at moderne kunst var en skjult bærer av kommunistisk ideologi. George Dondero, senator i Michigan, holdt i 1949 to taler i kongressen hvor han uttrykte bekymring for kommunistisk infiltrering i den amerikanske kunstverdenen; holdninger han delte med daværende president Harry S. Truman.[2] I de to talene påpeker Dondero det store antallet kunstnere og andre sentrale skikkelser i kunstverdenen med kommunistiske forbindelser.[3] Han omtaler den moderne kunsten som et destruktivt kommunistisk våpen som gjennom degradering av den tradisjonelle akademiske kunsten skulle bekjempe fienden.[4]
Sammendrag
Alfred Barrs artikkel er skrevet som et forsvar av den modernistiske kunsten i lyset av den pågående debatten omkring forholdet mellom den moderne kunsten og kommunismen. Artikkelen har et tydelig mål. Barr forsøker å tilbakevise det han anser som "bisarre" anklager; slike som har blitt uttalt av blant andre George Dondero. Han påstår at grunnen til at mange moderne politiske ledere kaller den modernistiske kunsten kommunistisk, er at de ikke forstår den og ikke liker den. Han mener anklagene både er spekulative og direkte skadelige for moderne kunstnere.
Artikkelen sirkulerer rundt ett hovedargument; at vestlige ledere, i motsetning til totalitære diktatorer, ikke skal ville presse sin egen smak på sine landsmenn, og heller ikke blande seg opp i deres kreative frihet. Barr peker dermed på sentrale aspekter ved den amerikanske identiteten, nemlig frihet og demokrati. Størstedelen av teksten består av eksempler fra Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. Eksemplene viser samfunn med sterke statlige retningslinjer for kunst, samt sensurering av kunst som ikke samsvarer med diktatorenes personlige smak og politiske agenda. På denne måten blir kunst og nasjonal politisk identitet to sider av samme sak.
Både i Russland og i Tyskland var det den modernistiske kunsten som ble angrepet fra høyere politiske hold. I Sovjet var kunstens oppgave å tjene massene, noe den figurative kunsten var best skikket til. Den abstrakte modernistiske kunsten ble derfor sett på som vestlig dekadanse og borgerlig degenerering. I Nazi-Tyskland ble den modernistiske kunsten også sett på som degenerert. Hitler selv hatet den modernistiske kunsten og mente at den var blitt spredd til folket som følge av en sammensvergelse av jødiske kunsthandlere og korrupte kunstkritikere.
Barr bruker det meste av artikkelen på å beskrive kunstsituasjonene i Sovjet og i Nazi-Tyskland. Ved å gjøre dette tydeliggjør han kontrastene mellom kunsten i disse samfunnene og den modernistiske kunsten. I Sovjet var det kun én akseptert kunstform, nemlig sosialistisk realisme. All annen kunst, som for eksempel modernistisk kunst, ble sensurert. Den sosialistisk realistiske kunsten var figurativ og skulle virke i massenes, altså USSRs, tjeneste. Typisk sovjetisk kunst var muntre fremstillinger av smilende arbeidere eller glorifiserte malerier av statslederne. Kunsten var effektiv propaganda som viste et USSR fylt av håp og mening.
Også den nazistiske kunsten var tydelig forskjellig fra den modernistiske kunsten. Det var en stram, akademisk neo-klassisisme som ble praktisert, og innholdet var sterkt nasjonalistisk. Kunstverk av både levende og døde "degenererte" kunstnere ble sensurert, og det som sto igjen var en kunst som virket som sterk propaganda for det tredje riket. Den nazistiske og den sosialistisk realistiske kunsten var dermed ganske like i både form og innhold. Artikkelen viser tydelig både hvordan disse kunstformene var svært forskjellige fra den modernistiske kunsten, og hvordan de politiske lederne i disse samfunnene jobbet aktivt mot modernistisk kunst.
Kommentar
Det er vanskelig å ikke se sammenhengen mellom eksemplene i artikkelen og de amerikanske konservatives anklager mot den moderne kunsten. Det at Dondero snakker om skjulte hensikter og degradering av den tradisjonelle kunsten minner skremmende mye om Hitler og de sovjetiske ledernes lignende uttalelser. Ved å tydeliggjøre denne sammenhengen tar den pågående debatten en ny retning. Den endrer seg fra å handle om USA kontra kommunismen til å handle om USA kontra det totalitære. I en slik debatt blir den modernistiske kunsten stilt i et mye bedre lys. I stedet for å være et skjult våpen for kommunismen blir den et symbol på den amerikanske friheten og demokratiet.
Det var nettopp dette som skjedde i kjølvannet av denne artikkelen. Den modernistiske kunsten, og da spesielt abstrakt ekspresjonistisk kunst, ble nå sett på som motsvaret på den sosialistiske realismen. Det skjedde en helomvending i politikernes forhold til den moderne kunsten, og CIA brukte nå store summer på promotere den abstrakte ekspresjonismen som anti-kommunistisk og frihetsideologisk.[5] Dette var et samarbeidsprosjekt mellom CIA og MoMA, hvilket viser at Alfred H. Barr Jr. og denne artikkelen har hatt enormt å si for profileringen av den amerikanske modernistiske kunsten.[5]
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 The U.S. National Archives and Records Administration, "Telegram from Senator Joseph McCarthy to President Harry S. Truman," Hentet 4. oktober 2018 fra https://www.archives.gov/education/lessons/mccarthy-telegram.
- ↑ George Dondero, "from The Congressional Record," i Art in Theory 1900-2000: An Anthology of Changing Ideas, red. Charles Harrison og Paul Wood (Malden: Blackwell Publishing, 2003), 665.
- ↑ George Dondero, "from The Congressional record," i Art in Theory 1900-2000: An Anthology of Changing Ideas, red. Charles Harrison og Paul Wood (Malden: Blackwell Publishing, 2003), 666.
- ↑ George Dondero, "from The Congressional Record," i Art in Theory 1900-2000: An Anthology of Changing Ideas, red. Charles Harrison og Paul Wood (Malden: Blackwell Publishing, 2003), 667.
- ↑ 5,0 5,1 James Petras, "The CIA and the Cultural Cold War Revisited," Monthly Review 51, nr. 6 (1999), https://monthlyreview.org/1999/11/01/the-cia-and-the-cultural-cold-war-revisited/.
Litteratur
Barr Jr, Alfred H. "Is Modern Art Communistic?" I Art in Theory 1900-2000: An Anthology of Changing Ideas, redigert av Charles Harrison og Paul Wood, 670-73. Malden: Blackwell Publishing, 2003.
Dondero, George. "From The Congressional Record." I Art in Theory 1900-2000: An Anthology of Changing Ideas, redigert av Charles Harrison og Paul Wood, 665-68. Malden: Blackwell Publishing, 2003.
Petras, James. "The CIA and the Cultural Cold War Revisited." Monthly Review 51, nr. 6 (1999). https://monthlyreview.org/1999/11/01/the-cia-and-the-cultural-cold-war-revisited/.
The U.S. National Archives and Records Administration. "Telegram from Senator Joseph McCarthy to President Harry S. Truman." Hentet 4. oktober 2018 fra https://www.archives.gov/education/lessons/mccarthy-telegram.
