Baudelaire, C. "The Painter of Modern Life" 2

Innledning "The Painter of Modern Life"

Charles Pierre Baudelaire (1821-1867) var en kjent dikter, litteratur- og kunstkritiker på 1800-tallet. "The Painter of Modern Life" ble først publisert som "Le peinture de la vie moderne" i Le Figaro, Paris, i 1863. Opprinnelige hadde han skrevet teksten i 1859. I essayet definere han hva han mener er karakteristisk for den "moderne" kunsten på slutten av 1800-tallet. I teksten refereres det ofte til "The Monsieur G.". Dette var en illustrator og akvarellmaler ved navn Constantin Guys (1805-1892). Guys portretterte "det moderne livet". Det er Manet som har fått størst anerkjennelse for dette i ettertid, men Baudelaire var ikke kjent med hans arbeider i samtiden.

C. Baudelaires tanker og argumentasjon hadde stor innflytelse på kunstnere og andre skribenter, også på 1900-tallet.

Denne artikkelen er et sammendrag av essayet, hentet fra "Art Theory in 1815-1900 - An Anthology of Changing Ideas".

Skjønnhet, mote og glede

I dette avsnittet forklarer C. Baudelaire at vi må være mer oppmerksom det som er samtidens kunst. Det er også en verdi i å portrettere skisseringer av væremåte og omstendigheter. Han skriver:

(...) and that the minor poets too have something good, solid and delightful to offer; and finaly that however much we may love general beauty, as it is expressed by classical poets and artist, we are no less wrong to neglect particular beauty, the beauty of circumstance and the sketch of manners".

Han mener at kunst fra fortidens har sin egen verdi i form av å uttrykke datidens skjønnhet. Samtidig har den en historisk betydning. C. Baudelaire mener at vi også har glede av representasjoner fra egen samtid. Han trekker frem eksempler på klær som ble benyttet under reformasjonen og forklarer at disse er svært vakre, og har en moral og estetisk følelse av sin samtid. Det blir en representasjon av det ideelle selvet på daværende tidspunkt. På en måte blir det en karikatur, på en annen måte blir det stående som antikke statuer.Videre etablerer han en rasjonell og historisk teori av skjønnhet, i kontrast til den akademiske teori og absolutte skjønnhet. Skjønnhet er det han kaller for en dobbel komposisjon, bestående av det som er vanskelig å fastslå, og omstendighetene, som kan være tiden, moten, moralen og følelsene. Uten det andre elementet, vil det første elementet være ute av vår forstand å forstå. Han avslutter kapittelet med følgende setning:

"Consider if you will, the eternally subsisting portion as the soul of art, and the variable elements as its body."

Artisten, verdensmannen, mannen i mengden og barn

I dette kapittelet introduseres vi for Monsieur C.G. Han omtales: "A passionate lover of crowds and incognitos, Monsieur C. G. carries originality to the point of shyness." Denne mannen søker ikke godkjenning av noen, ingen av hans bilder er signert med hans navn, med med hans "blendende sjel". C. Baudelaire mener at et mer passende ord for denne mannen, en artist, er verdensmann. Verdensmannen er en mann som som forstår verdens mysterier og han interesserer seg for hele verden, vil vite og forstå, samt sette pris på alt som skjer. Dette i forhold til artisten som begrenser seg innen for en viss krets, og har visse politiske begrensninger. Det er nysgjerrigheten som er nøkkelen til verdensmannen.

Et annet viktig aspekt er rekonvalesent. Det er som en returnering til barndommen. Barnet ser alt som om det er nytt, og herfra kommer det inspirasjon slik som bare et barn kan ha, i forhold til form og farge. Inspirasjonen sammenlignes med et sjokk som har ettervirkninger i hjernen. For geniet, verdensmannen, har skjøre nerver, ikke svake, som barnet. Geniet har gjenvunnet barndommen, men har samtidig muligheten til å uttrykke seg selv gjennom erfaringer til en voksen mann. Geniet er et "menneske-barn", og det er ingen aspekter ved livet som har blitt foreldet.

Monsieur C. G er en dandy, det vil si at han har innehar det beste, og har en subtil forståelse av hele den moralske mekanismen i denne verden. Han har intensivitet, og en umettelig lidenskap for å se og føle. Dandyen har sett og opplevd mye, og C. Baudelaire beskriver han som en billedlig moralist.

En av hans egenskaper er å bli ett med mengden, og føler seg derfor hjemme uansett hvor han er. Uavhengig og lidenskapelig.

"(...) to see the world, to be at the centre of the world, and yet to remain hidden from the world - such are a few of the slightest pleasures of those independent, passionate, impartial natures which the tongue can but clumsily define."

Han som elsker livet, gjør hele verden til sin familie. Han er et "jeg" med en umettelig appetitt for "ikke-jeg". Han gjengir alltid og forklarer i bilder som er mer levende enn livet selv, som alltid er ustabilt og flyktig.

Modernitet

I dette avsnittet forklarer C. Baudelaire at man skal studere det antikke maleriet, men bare som ren kunst, logikk og generell metode. Man skal ikke gå for dypt inn i fortidens estetikk, fordi man da vil miste alle minner fra sin samtid. Originalitet kommer fra de følelsene som samtiden avgir.

Monsieur C.G innehar "modernitet". Et flertal av datidens malere, malte kostymer og interiør fra renessansen på alle slags typer portretter. Mennesker fra 1800-tallet ble portrettert, men fikk påkledning som stemte med middelalder, eller renessanse. Moten var i utgangspunktet en helt annen. C. Baudelaire anser dette som latskap. Det er mye lettere, å hengi seg til allerede etablerte klesstiler, enn å finne det som er vakkert med den påkledningen som gjorde seg gjeldene i samtiden.

Det "moderne" er det som er flyktig og kontingent. Halvparten av kunsten er moderne, hvor den andre halvparten er evig og uforanderlig. Alle tider har hatt sin egen modernitet, og tidligere kunstverk er portrettert i kledninger fra deres egen tid, og dette fører til en helhet. Ulike nasjoner og århundrer, uttrykker forskjellige typer gester, påkledning og holdning også i ansiktets form, som for eksempel nese, munn og bryn. Det er ikke riktig å ta etter det som ansees som klassisk perfekt, da blir det falskt.

Dandyen

C. Baudelaire ønsker å vite hva som har formet dandyen, hva har gjort dandyen til en skole for tyranner.

Dandyen innehar en enorm overflod av penger og tid. Penger er ikke noe dandyen streber etter, dette har han allerede, og overlater den rå lidenskapen til "de dødelige". Han er på varig lengten etter lykke, han er elegant og andre adlyder han. Dandyisme er en mystisk institusjon med egne lover, håndhevet den allmenne loven. De ønsker å tilfredstille sin lidenskap, tanker og følelser. Kjærlighet er ikke noe man naturligvis søker etter, men kjærlighet er den naturlige veien å søke, når man har alt annet. Han er forelsket i utmerkelse. For dandyen er det er først og fremst et brennende ønske om å skape for seg selv en original personlighet. Han kan ikke være uraffinert. Om han begår en forbrytelse, så ville det ikke ruinere han, men om hans forbrytelse kommer fra en triviell sak, så ville hans uenighet være uopprettelig. Det er en storhet i alle følelser, også de useriøse. Alt er med på å forsterke og disiplinere sjelen.

Dandyene har alle de samme karakterisiske kvalitetene: motstand og opprør. De representerer det flotteste i menneskelige stolthet, de står i mot at noe ikke er av verdi. Dandyen er den siste som innehar heltemot blant dekadens. Full av varme og melankoli, men demokratiet er i ferd med å fjerne dandyen, og de blir sjeldnere og sjeldnere. Når Monsieur G. portretterer disse dandyene, gir han de alltid en historisk personlighet, hans legendariske personlighet. "A rich man perhaps, but more likely an out-of-work Hercules!".

Kvinner

I dette avsnittet vil C. Baudelaire forklare hvorfor kvinnen, når hun portretteres, ikke må skilles fra sin måte å kle seg på. Kvinnen og hennes kjole er for han en udelbar enhet.

Dette forklarer han ved å omtale kvinnen som det "objektet" kunstnere og poeter drar størst inspirasjon fra. Hun er kilden til de mest utmattende gleder og produktive smerter. Kvinnen er mer en bare kvinnen ut i fra mannen. Hun er guddommelig og hun er altoppslukende.

"(...) a glittering conglomeration of all the graces of Nature, condensed into a single being; the object of keenest admiration and curiosity that the picture of life can offer its contemplator."

C. Baudelaire forklarer at kvinnen er blendene og forheksende, men dum. Hun er mer komplekst, vakker og harmonisk, enn noe annet. Alt som pryder kvinnen, alt som tjener det som viser hennes skjønnhet, er en del av hennes selv. Hun er en generell harmoni, det ligger i hele kvinnens væremåte.

Kosmetikk

"All that I am saying about Nature as bad counsellor in moral matters, and about Reason as true redeemer and reformer, can ble applied to the realm of beauty."

C. Baudelaire mener at de feil som estetikken innehar i dag baserer seg på det falske premisset som ble dannet i estetikkens felt på 1700-tallet. Da ble naturen ansett som selve grunnlaget, for alt som var vakker og godt. Han argumenterer med at det ikke er dette som er fakta, det er faktisk slik at naturen ikke lærer oss noen ting. Den tvinger oss til å spise, drikke og sove, men naturen er også det som fører til at vi myrder våre brødre, spiser han, fengsler og torturerer han. Naturen leder oss til å begå kriminelle handlinger. Naturen er stemmen til vår egen selv-interesse, og den bærer ikke med seg noe godt. Om man leter etter det som er naturlig i mennesket, finner man ingen ting annet en fryktelige ting.

Det vakre og noble ved mannen er et resultat av årsak og kalkulasjoner. Dyden har vi fått gjennom religion, vi er ute av stand til å finne det selv. Gjennom det vi har på oss forsøker vi å oppnå et ideal, men dette ligger på overflaten av alt det grove og avskyelige som det naturlige livet akkumulerer i vår hjerne.

Kvinner og prostituerte

Monsieur G. portretterer kvinner som er forseggjort kledd, uansett hvilken sosial status de måtte ha. Dette gjør han fordi han ønsker å finne skjønnheten i det moderne. I dette avsnittet beveger han seg gjennom en rekke med bilder, som inneholder menn og kvinner i forskjellige settinger.

Noen kvinner ser alvorlige ut, andre ser dumme ut. Noen har store bryster, andre er ut som unge gutter. De er like høytidelige som operaen de skal se på. Han betrakter kvinnene som lener seg på sine menn og deres formue. Tynne jenter med små kåper, løper og leker, samtidig som de øver seg på måten å oppføre seg, slik de voksne oppfører seg hjemme. De yngste, med flotte kjoler som ikke hører til i et spesifikt århundre, nyter rampelyset. Han ser på velkledde menn og deres elskerinner. Disse to tenker ikke på noen ting. De eksisterer for betrakterens nytelse, mer en for deres egen. På Kasinoet finner han inaktiv ungdom, og de har frie tøyler. Her er kvinnene kledd i overdådige og vulgære klær.

"She is a perfect image of the savagery that lurks in the midst of civilization. She has her own sort of beauty which come to her from Evil always devoid of spirituality, but sometimes tinged with a weariness which imitates true melancholy."

Mye av de man ser hos de prostituerte, ser man også hos skuespillerinnen. Hun er også del av et show, og et objekt som nytes av publikum. Men her er erobringen og prisen noblere og i større grad spirituell. Hun må vinne publikum ikke bare med skjønnheten, men også med et stort talent. På en måte er hun beslektet med den prostituerte, på en annen, med poeten.

I Paris og London møter man på alle typer av "den fallende kvinnelighet", av kvinnen som gjør opprør mot samfunnet. Som den prostituerte, stolt av sin ungdom og den luksusen hvor hun legger hele sin sjel og hele hennes genialitet. Tilslutt har vi de fattige slavene i sin ulykkelige elendighet, som ikke eier noen ting. I ansiktene deres finner vi en selvgodhet, og en glede av å være i live. Andre ganger er de frekke og apatiske.

Til slutt kommer man til det C. Baudelaire kaller femina simplex. Dette er kvinnen som er omringet av alkohol, tobakk, lathet og hun har en skrekkelig helse. Deres veldige eksistens blir ikke lagt merke til av de kyske of de fattige. Bak en skranke står det en "Xanthippe" med et skittent sjal rundt hode, hun kaster en satanisk skygge på veggen.

C. Baudelaire forklarer til leseren:

"What in fact gives these works their value and, as it were, sanctifies them is the wealth of thoughts which they give rise - thoughts however which are generally solemn and dark."

Om man så ønsker å tilfredstille sin usunne nysgjerrighet, vil han advare at man ikke vil finne noe som stimulerer den syke fantasien. Den generelle følelsen man får av dette kaoset er mer lik dysterhet enn lystighet. Det som gir disse tegningene en spesiell skjønnhet, er de moralske ideene som skapes når de betraktes.

"Carriages"

Monsieur G. har fylt en funksjon som andre kunstnere bare har skrapet overflaten ved. Det trenges en verdensmann for å fylle denne funksjonen. Han søker etter det flyktige og den flyktige skjønnheten i det samtiden - moderniteten. Ofte rar, voldelig og overflødig.

(...) He has contrived to concentrate in his drawings the acrid or heady bouquet of the wine of life."

Litteratur

Baudelaire, Charles. " The Painter of Modern Life". I Art in Theory, 1815-1900, redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger. Oxford: Blackwell Publishing, 1998.