Baudelaire, C. «The Modern Public and Photography»
Oppsummering
Charles Baudelaire (1821–1867), var en fransk dikter, litteratur- og kunstkritiker. I sine tekster vektla han særlig kunstneren og betrakterens forestillingsevne, «skapende fantasi», som vesentlig for kunsterfaringen. Dette er tydelig i utdraget «The Modern Public and Photography», en tekst som er del av et lenger essay Baudelaire skrev om salongen i Paris fra 10. juni - 20. juli 1859, hvor han anser fotografiet for å være den ytterste konsekvensen av naturalistisk kunst: et industrielt produkt underlagt massepublikummets fascinasjon for eksakte gjengivelser av naturen.
Fotografiet og folkemassen
Baudelaire omtaler ingen kunstverk i dette utdraget, men en estetisk-filosofisk diskusjon av kunstens vilkår under naturalismen og etter oppfinnelsen av fotografiet. Baudelaire sammenligner forholdet mellom fotografiet og billedkunsten med trykkepressens relasjon til produksjon av skjønnlitteratur. Begge deler er tekniske hjelpemidler for industriell kopiering og distribusjon av et innhold skapt av noen/noe andre. Vurderingen av fotografier og naturalistisk maleri er derfor en teknisk/vitenskapelig analyse av kvaliteten på gjengivelsen, som dreier seg om å stadfeste «sannhet», og som i større grad spiller på publikummets begjær etter å betrakte seg selv. I motsetning til dette kjennetegnes kunsten av noe mer, den har en uhåndgripelig, immateriell karakter, hvis verdi «utelukkende avhenger av tilføyelsen av noe fra en manns sjel»[1]. Å skape eller betrakte kunst dreier seg ikke om mekanisk reproduksjon av naturen, men om individets evne til å «drømme», «undre» og å reflektere over «Skjønnhet», noe som kan være en ekstatisk erfaring, ifølge Baudelaire.
Teksten skaper et motsetningsforhold mellom massepublikummet og fotografen/den naturalistiske maleren på den ene siden, og den individuelle betrakteren og kunstneren på den andre. Baudelaire benytter sterke metaforer og omtaler massepublikummet som fanatikere, pøbel og soltilbedere bedøvet av sin egen narsissisme, mens den naturalistiske maleren og poeten beskrives som blasfemiske monstre i ledtog med industrien. Denne gjengens massive oppslutning utøver et press som truer med å utslette kunstens egenart og dens funksjon som et medium for refleksjon. Hvis kunsten taper innflytelsen fra menneskets forestillingsevne, advarer Baudelaire, kan dette få konsekvenser for den franske befolkningens estetiske erfaringsevne og anlegg for bedømmelsen og følelsen av "skapelsens mest immaterielle og overjordiske kvaliteter."[1]
Diskusjon
Baudelaires kritikk av fotografiet kan virke teknologifiendtlig og lite fremtidsrettet i lys av fotografiets utvikling som et selvstendig kunstnerisk medium. På en annen side dreier ikke dette tekstutdraget seg om selve mediumet, men om en type kunstnerisk metode og resepsjon som setter likhetstegn mellom eksakt gjengivelse av virkeligheten og kvalitet, på bekostning av kunstnerens forestillingsevne. Denne kritikken treffer f.eks den franske skribenten Jules-Antoine Castagnary som virket mellom 1857-1880-tallet, og argumenterte for en naturalistisk kunst der kunstverket skulle virke som en vitenskapelig observasjon av virkeligheten. I essayet "The Three Contemporary Schools" fremfører Castagnary en krass kritikk av romantikkens kunstnere, som ifølge ham lot seg diktere av forestillingsevnens "innfall" og derfor parodierte og flyktet fra virkeligheten[2]. I motsetning mener han den naturalistiske kunsten er i stand til å gjenopprette et tapt forhold mellom menneske og natur, i tillegg til å være et slags speil samfunnet kan holde opp for å bli bevisst seg selv.
Baudelaires favorisering av forestillingsevnen har romantiske trekk, det samme gjelder hans beskrivelse av Skjønnhet som låner romantikkens begrepsapparat idet han skriver om gleden ved å drømme, og gir den Skjønne kunsten en religiøs/guddommelig karakter som er evig, immateriell og uhåndgripelig. Likevel deler Castagnary og Baudelaire en viss forakt for massepublikummets innflytelse på kunsten, romantikken skapte en "klasse overfladiske og turbulente samlere", ifølge Castagnary, hvis "giftige innflytelse" åpent døren "for den mest skammelige kommersialisering" og degradering av maleriet[3]. Dessuten argumenterer begge kritikerene for at kunsten spiller en viktig rolle for utviklingen av den franske kulturen. Men når Castagnary i større grad ønsker å benytte kunst for å reflektere det franske samfunnets "strålende" og skarpe "sinn", i nasjonal sammenligning med Spania, Nederland og Italia[3], reduseres han samtidig kunstens potensial som et medium for tanke og refleksjon til et instrument for spørsmål om moralsk overlegenhet. I motsetning fremstår Baudelaires vektlegging av kritisk dømmekraft, forestilling- og erfaringsevne i såvel produksjon som resepsjon av kunst langt mer relevant, og som en gyldig beskrivelse av dagens samtidskunst nesten 200 år senere.
Litteratur
Baudelaire, Charles, "The Modern Public and Photography", i Harrison, Charles & Paul Wood, and Jason Gaiger eds. 1998: Art in Theory 1815-1900. Oxford: Blackwell, 2019.
Castagnary, Jules-Antoine. «The Three Contemporary Schools», i Harrison, Charles & Paul Wood, and Jason Gaiger eds. 1998: Art in Theory 1815-1900. Oxford: Blackwell, 2019.
