Bell, D. "Modernism and Capitalism" 2

Bell, Daniel. 'Modernism and Capitalism'

Daniel Bell beskriver i sin artikkel 'Modernism and Capitalism', hvordan vi mennesker forsøker å finne svar på de store spørsmålene som tragedie og død gjennom kulturen. Religion har som det eldste forsøket på å forstå disse mysteriene vært styrende for vår kultur. Med religion ble tradisjoner synonymt med mening, samtidig som den avviste de kunstverkene som kom i konflikt med dens moralske normer.

Modernismen forstyrrer enheten mellom kultur og religion. For i motsetning til den borgerlige kulturen, fastholder modernismen kunstens autonomi fra moralske normer. Den verdsetter det nye og eksperimentelle, og etablerer det originale og søkende selvet som målestokk for kulturell vurdering. Det er modernismen som har forårsaket oppløsningen av det borgerlige verdenssynet, skriver Bell, og i løpet av de siste femti årene har den utviklet seg til å bli den dominerende kulturelle makten.

Bell nevner tre kjennetegn ved modernismen som står i konflikt med den herskende klassens overbevisninger. For det første hyller den individualitet og opponerer mot borgerlig orden. Dette er uforenlig med religionens estetiske grenser og moralske normer.

For det andre eliminerer den estetisk og mental avstand til verket i et forsøk på å oppnå umiddelbarhet, effekt, samtidighet og følelse, fastslår Bell, og avviser slik prinsippet om mimesis.

Til sist presiserer han modernismens interesse for mediet, og da som et uttrykk for selvet, heller enn en utforskning av mediets grenser og egenskaper.

I perioden 1850-1930 ble det eksperimentert mer innen litteratur, poesi, musikk og maleri enn i noen annen epoke. Denne bølgen av kreativitet skyldes spenninger innen kulturen som oppstod på grunn av kulturens motstående holdninger til den borgerlige sosiale strukturen.

Som en konsekvens har kontinuiteten innen kulturen gått tapt, særlig det felles standpunktet til moralske normer og ideen om et kulturelt verdisystem. Grensene mellom kunst og liv har også blitt utvisket og kritikken demokratisert. Det eksisterer ikke lenger en felles enighet o kulturell vurdering, men individet bestemmer selv et verks verdi ut i fra innvirkningen på den enkelte.

Kunst blir kjøpt og solgt på et marked, og her krysser den sosiale og kulturelle strukturen hverandre. Når kultur har blitt en vare er det nærliggende å tro at den borgerlige smaken er den styrende, men det er modernismen som har hatt mest innflytelse.

I stedet for religion var det nå kulturen som satte standarden for akseptert sosial oppførsel. Det var ikke lenger arbeid, men livsstil som skapte lykke og var toneangivende for ønsket atferd i samfunnet.

I økende grad var det kunstneren som dominerte publikumet, og hans vurdering ble bestemmende for hva som skulle begjæres og kjøpes. Modernismen som angrep den regjerende ortodoksi, triumferte og ble selv en styrende, sekulær form for tro.

Bell skriver at fordi markedet er hvor sosial struktur og kultur møtes, har økonomien begynt å produserer den livsstilen kulturen fremviser. I økonomiens rike, hvor det i utgangspunktet er hardt arbeid, dedikasjon til karriere og arbeidsplass, og utsettelse av behovstilfredstillelse som gjelder, har det oppstått en motsetning fordi det på markedsføringssiden loves umiddelbar tilfredsstillelse og promoteres en hedonistisk livsstil. Kulturen fremmer forandring og økonomien har blitt rettet til å møte disse nye behovene. Den økonomiske strukturen har blitt vanskelig å forandre, men i kulturen får fantasien utfolde seg grenseløst. Det tradisjonelle blir ansett som kjedelig, og ortodokse institusjoner som kirke og familie blir hånet som uforanderlige. Hvis kapitalismen har blitt rutine, har modernismen blitt trivialisert, skriver Bell. For hvordan kan man fortsette å sjokkere om det ikke finnes noe sjokkerende igjen?

Modernismen som før var seriøse kunstneres arbeid, ble etter hvert den kulturele massens eiendom. For the culturati har det som før sjokkerte blitt siste skrik og moteriktig. Retorisk sett har de overtatt uviljen overfor borgerlig orden, men påtvinger likevel sin egen konformitet. Motens evig foranderlige og masseproduserte natur har trivialisert kulturen.

Alle sosiale systemer rettferdiggjør seg selv som et forsvar mot de som har noe imot dem. Kulturen legitimerer seg selv gjennom sin søken etter selvtilfredshet og selvrealisering. Den går til angrep på den etablerte ortodoksien i den personlige autonomien og heterodoksiens navn. Men det den moderne kulturen ikke har forstått, skriver Bell, er at ortodoksien ikke beskytter en allerede eksisterende orden, men selv har bestemt hva som er den rette tro, med utgangspunkt i at de har den eneste rette begrunnelsen.

Modernismen klarte å sprenge alle grenser og bryte løs fra det borgerlige samfunnets begrensninger. Avslutningsvis spør Bell om det er mulig å gjenopprette moralske normer i økonomien og teknologien, uten samtidig å avgrense de kulturelle erfaringene som går utover moralske normer.