Brandtzæg, K. J. "Henrik sørensen og Willi Midelfart: Kunst og kulturformidling mellom Sovjet og Norge på 1930-tallet."

Innledning

I artikkelen som sto å lese i Kunst og kultur nummer 3 i 2006, ser Kari J. Brandtzæg på hvordan kulturutvekslingen mellom Norge og Sovjet foregikk rundt 1930 og hvilken innflytelse den hadde på kunstnere som Henrik Sørensen og Willi Midelfart. Dette er tema Brandtzæg mener forskningen har viet lite oppmerksomhet, og at tidligere studier har vært mer opptatt av overordnede politiske forhold og internasjonale strømninger enn hvilke impulser de norske kunstnerne selv aktivt søkte.

Sammendrag

Aleksandra Kollontaj som kulturformidler

Brandtzæg begynner med å se på den sovjetiske ideologen og diplomaten Aleksandra Kollontajs rolle som karismatisk ambassadør for sovjetisk kultur og hennes tette kontakt med en rekke norske kulturpersonligheter, deriblant Henrik Sørensen og Willi Midelfart. Hun var en sterk pådriver for at sovjetisk kunst skulle stilles ut i Norge. I 1930 ble utstillingen «Sovjetkunst» satt opp av Selskapet for Sovjetunionens kulturelle forbindelser med utlandet med blant annet Sørensen og Midelfart som tilretteleggere. Utstillingen fikk lunken mottakelse av kunstkritikerne som blant annet hevdet at de sovjetiske verkene var preget av isolasjonisme og propaganda, og selv Kollontaj uttrykte skuffelse over de utvalgte kunstnerne. Men ifølge Brandtzæg vekket utstillingen imidlertid likevel interesse for kunsten som et verktøy for å endre samfunnet. Hun tror at de norske kunstnerne lot seg inspirere av katalogteksten som la vekt på kunstnerens betydningsfulle rolle i det sosialistiske prosjektet, men at de var usikre på hvordan de skulle løse oppgaven i praksis. Med dette som bakteppe analyserer hun Sørensens maleri Revolusjon Oslo? fra samme år. Hun mener å se en ambivalens i verket som hun tolker som et utslag av kunstnerens egen ambivalens til revolusjon som virkemiddel, muligens påvirket av Kollontaj, og som resulterer i at han etter hvert forandrer tittelen på bildet til Gatekamp. 

Henrik Sørensens og Willi Midelfarts Sovjetreise i 1933

Men like fullt hersket det stor begeistring for den sovjetiske utopien i det kulturradikale miljøet i Norge, og mange kulturpersonligheter fulgte Kollontajs oppfordring om å dra til Sovjet. I 1933 ble Midelfart og Sørensen med en skandinavisk delegasjon på en studietur til Moskva, og via det russiske statsarkivet har forfatteren fått innblikk i det omfattende kulturelle programmet de reisende fikk ta del i. En av postene på programmet var utstillingen «Sovjetisk kunst i 15 år». Skriftlige kilder i form av et Dagbladet-intervju med Sørensen og Midelfarts anmeldelse av utstillingen i det svenske magasinet Konstrevy dokumenterer de to norske kunstnernes begeistring for det de så. Sørensen lar seg spesielt imponere over kunstnerens sentrale rolle i de nye samfunnsprosjektet. Brandtzæg antar at de var uvitende om de mer dystre sidene ved Stalins politikk. 

Willi Midelfarts anmeldelse av utstillingen "Sovjetisk kunst i 15 år"

Artikkelforfatteren plasserer først utstillingen i et kunsthistorisk perspektiv som leder fram til den sosialistiske realismen. Deretter ser hun nærmere på Midelfarts anmeldelse av den for å finne ut hva det var med den sovjetiske kunsten som appellerte til de norske kunstnerne. Midelfart er begeistret for malerkunstens posisjon som samfunnsbygger, men er samtidig kritisk til innslagene av personkultus i utstillingen. Han er også skuffet over de kjedelige offisielle Sovjet-malerne, men uttrykker beundring for kunstnere som Aleksandr Dejneka og Ekatarina Zernova. Han setter pris på deres evne til å fange menneskers aktive deltakelse i det nye sovjetiske samfunnet. Den norske kunstneren nevner overhodet ikke den russiske avant-garden som kun var representert med noe få verk, som følge av at den offisielle kunstpolitikken ønsket en dreining bort fra formalismen mot et mer realistisk formspråk. 

«Tendensutstillingen» i 1934

I siste del av artikkelen ønsker forfatteren å se nærmere på hvordan inntrykkene fra reisen til Sovjet kom til uttrykk i «tendensutstillingen» som ble satt opp av Kunstnerforbundet i Oslo i 1934. Midelfart bisto i forberedelsene til denne utstillingen, og både han og Henrik Sørensen var blant de utstilte kunstnerne. Utstillingen fikk stor oppmerksomhet og skapte debatt om hvorvidt kunsten skulle ha en samfunnsoppgave. Selv om man anså utstillerne for å ha kommunistiske sympatier, fikk den positiv mottakelse blant mange anmeldere. Brandtzæg mener å spore inspirasjon fra Dejnekas kontrastfylte motivkrets i Midelfarts bidrag til utstillingen, samt at bildenes komposisjon har elementer fra den nye sovjetiske filmen. Artikkelforfatteren trekker fram arbeidet med et arrangement for sovjetisk film i Kunstnerforbundet i 1932 for å vise at interessen for sovjetisk film allerede var godt etablert hos Midelfart. Hun understreker videre at det ikke er de konservative sovjetmalerne Midelfart lar seg inspirere av. Hun ser imidlertid at valget om la norske malere fra 1880-tallet være representert på utstillingenen, har en klar parallell til Sovjets iscenesettelse av den sosiale realismen i en historisk kontekst i utstillingen "Sovjetisk kunst i 15 år".

Referanser

Brandtzæg, Kari J. 2006. ”Henrik Sørensen og Willi Midelfart: Kunst og kulturformidling mellom Sovjet og Norge på 1930-tallet”. Kunst og Kultur, 162-181