Castagnary, J.A. "Naturalism" 3
"Naturalism" av Jules-Antoine Castagnary er en uferdig anmeldelse av Salong-utstillingen i Paris i 1867, men også en betraktning av Naturalismen. Denne teksten er spesiell fordi den tar for seg hvordan den årlige Salong-utstillingen havnet i skyggen til den spektakulære verdensutstillingen som ble holdt det samme året. Verdensutstillingen ble holdt på Camp de Mars i Paris, og viste frem moderne "attraksjoner" og oppfinnelser fra hele verden, noe som fanget publikums oppmerksomhet. Mange dro da heller til verdensutstillingen enn Salong-utstillingen, og J.A. Castagnary gjør seg i denne teksten betraktninger om hvordan mangelen på publikum hos Salongen ikke kunne skyldes at det ikke var stilt ut store verk dette året, men at det heller handlet om selve kunstverdenen og det moderne menneskets forhold til kunst.
I sin tekst kritiserer Castagnary kunstens tidligere tendens til å lene seg på historie, legender og eventyr, og påstår at fokuset burde ligge ved det "flyktige øyeblikket". Castagnary skriver at det er to nye nevneverdige utviklinger innen Naturalismen: 1. Naturen og mennesket har fått et tydelig skille mellom seg, på lik linje som "landsbygda" og "byen". 2. En ny forutsetning om at Naturalismen innebærer en "vitenskapelig" objektivitet av det som fremstilles. Dette skiller Naturalismen fra Realismen. Fenomenet om "det samtidige" resulterer i en spontanitet uten et element av det poetiske slik det hadde vært tidligere. Bildene fremstiller en "sannhet" på en helt annen måte enn før. Castagnary kommenterer tidlig i teksten at naturalismens dokumenterende og virkelighetsnære natur har satt sitt spor i billedkunsten. Kunsten er ikke lenger en tolkning av fortiden, men et forsøk på å dokumentere samtiden. Den naturalistiske skoens utgangspunkt er at kunsten skal gi uttrykk for livet i alle sine forskjellige former, og dens eneste mening er å reprodusere den naturen og det livet vi ser rundt oss. De gamle inspirasjonskildene hadde ikke lenger den samme innflytelsen de en gang hadde hatt, og man lette dermed etter en ny måte å fremstille verden på. Naturalismen avbildet folkets sinn og samtid, og var en ny og forfriskende genre. Ett av naturalismens kjennetegn er dens tendens til å fremstille mennesker som et produkt av arv og miljø. Castagnary provoseres av at samtidens mennesker heller trekker til verdensutstillingen enn Song-utstillingen, som hadde fremstilt nettopp franskmennenes sinn og tidsånd. Den naturalistiske kunsten nådde altså ikke ut til publikum, og Castagnary kritiserer organiseringen av det hele, ettersom man kunne forutsett at det ville bli en skjevfordeling av publikum om man holdt de to utstillingene samtidig.
Christian Krogh var en av de mest anerkjente billedkunstnerne som arbeidet innen realisme og naturalisme. Noen av hans verker kunne ha samfunnskritiske undertoner, noe som var forekommende i naturalismen. Kroghs verk Garnbinderen (1879) avbilder en eldre mann og en eldre kvinne som sitter i et rom og driver med en form for håndarbeid, trolig garnarbeid. Mannen ser ned på arbeidet han holder på med, mens kvinnens blikk er festet i enten mannen foran henne eller i betrakteren. Verket avbilder helt vanlige arbeidsfolk. Det er ikke en poetisk fremstilling, det er en naturtro og dokumenterende fremstilling av samtidens mennesker. Det er lagt mye fokus på detaljer i verket, nok til at vi får en følelse av at det er et ekte rom med ekte mennesker. Krogh malte dette maleriet i Skagen om sommeren 1879. Menneskene som er avbildet er fiskeren Niels Christian Gaihede (1816–1890) og hans kone Ane Gaihede (1812–1904). Krogh avbilder sentimentaliteten knyttet til hverdagen til folket på landsbygda, noe som var et forekommende tema i norsk billedkunst.
