Castagnary, J.A. "The Three Contemporary Schools" 1
«The Three contemporary School» av Jules Antoine Castagnary (1830-1888)
Castagnary var en fransk kunstkritiker som hadde dannet seg et nært forhold til den naturalistiske kunsten og ble en stor tilhenger av Courbet etter hans besøk på verkstedet hans i 1860. I 1863 besøkte Castagnary Salongen for å så skrive en anmeldelse av utstillingen han hadde opplevd det året. Anmeldelsen fikk overskriften; «Les trois écoles contemporaines» og tok for seg klassiske malerier, romantiske malerier, naturalistiske malerier og forholdet mellom dem.
Castagnary starter sin kritikk ved å ta frem spørsmål om hva som er meningen med malerier, for å så besvare og diskutere svar som andre har kommet med. Castagnary kommer til konklusjonen av kunstens mening er å utrykke det samfunnet som den ble produsert av. For han så kan kun en tidsalder utrykke seg selv gjennom politikk, litteratur, i tillegg til industrielle og kunstneriske bragder; for det er kun produksjonene som kan skille tidsalderen fra den tidligere og den følgende. Denne tankegangen fører Castagnary til Frankrikes situasjon på 1800-tallet og de tre kunstneriske retningene innad landet.
De klassiske, romantiske og naturalistiske bevegelsene har vært dominante i store deler av Europas kunsthistorie og har gitt fra seg etterdønninger som har skapt nye kunststiler og teknikker. Hvis man følger ordboks definisjonen av ordet «klassisk» så er det et adjektiv ment å beskrive noe som har en tilknytning til gresk kunst og latinsk litteratur. Castagnary tar opp denne betegnelsen og kritiserer tilhengerne av denne retningen for å være redde for virkeligheten, og heller ønsker å fokusere på fortidens kunst som befant seg i Antikken og renessansen. Ved å idealisere kunsten mener Castagnary at de trekker seg heller tilbake og svekker det originale subjektet som ble malt. Likevel har den klassiske stilen opprettholdt en stor plass i Fransk kunst med kunstnere som «Ingres». En av de største feilene Castagnary ser med det klassiske idealet er dens fokusering på det edle og at dens stae holdning til forandring fører den til å ignorere fargebruken, som er alt et maleri er bygget opp av. Fargen er essensiell innen kunstverket, og ved å gi bilde en tidløshet så fjerner man spontaniteten som gir bildet liv.
Den andre skolen han tar opp i sin anmeldelse er den romantiske kunsten. Castagnary mener at den romantiske bevegelsen, som en gang var særdeles opphøyd takket være dens litteratur, har nå mistet gløden sin. Den romantiske kunsten oppsto på 1700-tallet som en motbevegelse til den klassiske kunsten. Romantikken var en bevegelse som fornektet de klassiske idealene og rasjonalismen som hadde vokst frem i opplysningstiden. Grunnen til at romantikken begynte å forfalle mener Castagnary var på grunn av sinnets mange problemer, dens egen stolthet og valget ved å legge til side litteraturen som dens største støttepilar. For Castagnary eier den romantiske bevegelsen et mer fornuftig syn på verden enn det den klassiske bevegelsen har. Den romantiske kunsten er ikke redd virkeligheten, hver kunstner skal kunne tolke omgivelsene på sin egen måte og dermed lage fri kunst. Likevel, så unngår den romantiske bevegelsen virkeligheten ved å tolke den som en del av fantasien. Som en avslutning for hans mening om den romantiske kunsten kritiserer Castagnary den sterkt for sin tomsindige individualisme, sitt ubegripelige besettelse med farger og sitt uendelige angrep på litteraturen. Det var nettopp dette som ledet den romantiske kunsten av kursen sin inn i kaos og uorden. For nå er den romantiske kunsten ikke noe annet enn en klasse av samlere som spiller på verdens materialisme og reklamering, og er den største årsaken til den store nedgangen av malerier på 1800-tallet.
Den siste kunstneriske bevegelsen som Castagnary sammenlikner med den klassiske og romantiske, er den naturalistiske bevegelsen. Den naturalistiske bevegelsen hadde sin oppstandelse på 1840-tallet og var til stede til 1970-1880 årene. Det som kjennetegner denne bevegelsens kunst, var fokuseringen på at malerier skulle være en nær nøyaktig gjengivelse av naturen og distanseringen fra idealisering. Castagnary kritiserer først i sin kritikk hvordan klassisk og romantisk kunst blir svakere gjennom tiden, mens naturalismen er på frontlinjen og kjemper sterkt for sin plass. I sin kritikk sammenlikner Castagnary de tre kunstbevegelsene med militær tropper og beskriver både deres svakheter og styrker opp imot hverandre. Det er tydelig at Castagnary har en forkjærlighet for naturalismen med tanke på manglede svakheter han nevner bevegelsen har. Mens han beskriver den klassiske og romantiske kunsten som falleferdig, svekket og korrupt så opphøyer han naturalismen ved å si den gjenskaper forholdet mellom mann og natur. På grunn av naturalismens dobbelte fokus så gir den lys på både bylivet og den frodige naturen. Naturalismen har avsluttet seperasjonen av farger og linjer og smeltet den sammen igjen til dens virkelige rolle. Den naturalistiske kunsten for Castagnary setter kunstneren tilbake til sin tidsalder og skaper muligheter for han til å tenke om sin og andres plass i verden.
Castagnary avslutter sin salong anmeldelse med å trekke inn hvor viktig den naturalistiske kunsten er i samtidens Frankrike. For første gang etter 300 år så har landet en kunstnerisk bevegelse som er selvstendig og nåtids fokusert. All kunst har ikke nå et konstant tilbakeblikk til døde generasjoner og en trang til å følge de klassiske reglene om idealisering og komposisjoner.
