Cavell, S. "A Matter of Meaning It"

Sammendrag

Stanley Cavell (1926-2018) definerer problemet ved modernistisk kunst som et spørsmål om verdi snarere enn et spørsmål om noe er godt eller dårlig. Kunstverket er verdifullt. Men det er en fare ved teorien - dersom alt kan regnes som kunst, så vil f.eks. det figurative innholdet ikke lenger gi mening som gjennomførbart hjelpemiddel for kunstneren. Tidligere var alt som falt innenfor tradisjonen regnet som kunst – derav «tradisjon». Cavell selv mener komponisten Kreneks senere arbeid ikke kan regnes med, derimot er Anthony Caros stålskulpturer medregnet for Cavell. Caro har en form hvor stålstenger, -bjelker og -plater plasseres snarere enn utformes. Utformingen er jo på forhånd slik man har antatt at skulpturer skal skapes. Dermed melder det seg et spørsmål: Hva er skulptur? Cavell har antatt at skulpturer skal være sammenhengende og lukkede i rommet, men Caros skulpturer er usammenhengende og åpne. Delene behøver ikke engang å henge sammen. Cavell lister opp flere slike motsetninger.

Cavell mener problemet er at han sitter fast med kunnskapen om at Caro-verkene er skulptur, på same måte som enhver gjenstand er det. Han vet ikke lenger hva skulptur er. Hvorfor kan et hvilket som helst objekt kalles skulptur? Hvordan kan moderne skulptur fremkalle samme opplevelse som Cavell trodde var begrenset til tradisjonell skulptur («objects made so differently»). Hele tiden må vi være oppmerksomme på at dette er et erfaringens anliggende. Man må også innrømme at ens erfaring kan være gal, feilinformert eller uoppmerksom og omskiftelig.

Kunsten må altså føles, ikke bare forstås, noe denne innrømmelsen bekrefter. Det viser et viktig faktum ved livet: At bortsett fra ens egen erfaring av det, er det ingenting man kan vite om det, det finnes ingen måte å vite at det man selv vet er relevant. Man har kun sin egen erfaring å stole på. Først når man aksepterer sin egen opplevelse av Caro, kan man konkludere med at skulpturkunst ikke lenger avhenger av figurasjonen og å bli utformet. Hva avhenger den så av? Moderne kunst blottlegger kunsten i allmenhet. En gjenstand er «et stykke skulptur», uten at dette er forbundet med at den «skulpteres». Grammatisk sett vet vi ikke lenger hva skulptur er. Hverken en naturgjenstand eller en artefakt er den, iallfall ikke innen noen kjente håndverk. Skulpturen er et kunstverk, vil man gjerne si.

To viktige tvetydigheter

Cavell utbroderer rundt det han kaller «two serious ambiguities» som er av relevans: Først er det «a) ... [Am I] addressing the question ‘Is this music?’ or ‘Is this (music) art?’?» Dersom det finnes et tydelig svar på det første spørsmålet, så er det andre overflødig. Dersom det er musikk, så er det kunst, og dersom det ikke er musikk, er det ikke kunst. Sistnevnte slutning er imidlertid fordomsfull. Det har i løpet av det siste århundret skjedd en gradvis selvdefinering og frigjøring innen kunsten som vi aksepterer, dermed er problemet at popkunsten presenterer seg selv som kunst. Bl.a. komponisten Cage utfordrer muligheten for musikk. Både kunstnere og popkunstnere utfordrer kunsten og forsøker å finne grensene eller essensen i sin egen metode. Dermed blir kriteriene usikre for hva som egentlig kan regnes som maleri, skulptur eller musikk. Modernistens oppgave er nettopp å oppdage hvilke kriterier hans kunst avhenger av. Hvilke objekter aksepterer vi som maleri, er noe Cavell søker å forstå. Dersom noe aksepteres som maleri, er det akseptert som kunstverk, og da er selve akseptens natur avgjørende. Dermed henger de opprinnelige spørsmålene: «Er dette musikk?» og «er dette kunst?» sammen.

Så kommer tvetydighet b) «To say that the modern ‘lays bare’ may suggest that there was something concealed in traditional art which hadn’t, for some reason, been noticed, or that what the modern throws over – tonality, perspective, narration, the absent fourth wall, etc. – was something inessential to music, painting, poetry, and theater in earlier periods.» Når man sier at det moderne blottlegger, kan det antyde at tradisjonell kunst har hatt noe skjult, og at dette noe var uvesentlig for tidligere tids kunst. Men dette er feilaktige antydninger, ifølge Cavell. For det er ikke slik at vi nå endelig forstår kunstens sanne vilkår, men bare at dersom vi ikke stiller spørsmål ved vilkårene, har vi ingenting å gå etter. Vi kan ikke vite om f.eks. maleriet behøver å være figurativt, men vi kan stille spørsmålet om hva slags kunst som faktisk behøvde f.eks. perspektiv? Hvorfor gjorde den det? Moderne kunst er den seneste perioden av historien, en periode der hver kunstart dras til dets grenser. Vi har ennå ikke oppdaget hva som er grunnleggende for at noe aksepteres som musikk. Muligheten for svindel er der i det moderne, derfor blir behovet for grunnlag for vår aksept et estetisk problem. Det trengs svar på spørsmålet: Hva er et kunstmedium?

Kunstmediet

Ideen om mediet stammer fra billedkunsten, og blir brukt for å gi informasjon om det er olje, gouache, tempera osv. Hver og en av disse mediene har særegne muligheter. Også musikken har medier, måter ulike lydkilder anvendes på: sang, arbeidssang, marsj osv. Disse mediene har som rolle å tjene musikken. I musikken er "formen" mediet. Og den har gitt komponister evnen å tale. Hvis disse mediene ikke lenger tjener dette formålet, hva blir så musikkens medium? Et mulig svar er lyden i seg selv, og det forteller at det ikke lenger finnes kjente strukturer som er nødt til å følges.

Popkunst mot «serious art»

Diss skissene kan hjelpe å lokalisere, eller isolere, popkunstens problem. Etterlatt for seg selv hadde nok ikke popkunsten gjort en flue fortred. Men den ble ikke skapt for å være alene, bladene skriver jo samme nyheter om popkunsten som de gjør om høyverdig kunst (Cavell: «serious art»). Popkunst er ikke maleri, og det er ikke fordi malerier ikke kunne sett ut slik, men fordi høyverdig kunst ikke gjør det, og det er på grunn av at måten maleriet forandrer seg på er bestemt av forpliktelsen maleriet har som en kunstart, som forlengelse av og i brudd med konvensjonene fra kunsthistorien. Kan hende er kunsthistorien for gitte kunstarter ved veis ende, og ingenting ytterligere kan tilføyes tradisjonen. Anti-kunstbevegelsene hevder nærmest å vite at dette har skjedd, og de tilbyr oss en adspredelse, som erstatning for tilfredsstillelsen vi hadde ved det forgagne høyverdige. Samtidig krever de samme respekt som høyverdig kunst, og den får de også, fordi vi er redde og forvirrede. Slike krav fortjener derimot ikke heder.

Norsk relevant kunstverk

Som det fremgår ovenfor er det den britiske kunstneren Anthony Caro som er viet plass i Cavells essay. Av norske kunstnere som er påvirket av Caro i sitt uttrykk er verdt å nevne skulptøren Bård Breivik. Cavell skriver: «Caro may even be open and discontinuous, one of its parts not an outgrowth from another, nor even joined or connected with another so much as it is juxtaposed to it, or an infliction from it. (…) some do not so much rise as spread or reach or open.» Her er f.eks. Breiviks verk Organiske strenger I-IV (2005) av relevans. Skulpturens åpenhet og vektløshet – eller snarere at den yter motstand mot hele konseptet vekt som Cavell sier det – fremtrer i tråd med både Caro og Cavells forståelse av Caro. Dermed brytes forhåndsantagelsene vi har til skulptur, kunstartens grenser utfordres og det oppdages nye kunstkriterier, som altså er modernistens oppgave. Man kan derfor plassere Breivik innen Cavells «serious art», fordi han utfordrer konvensjonene, men også arbeider i forlengelse av dem. Breivik er altså ikke det Cavell kaller både popkunst og «anti-art movements», som altså derimot er mer vanskelig å respektere som kunst.

Litteratur

• Cavell, Stanley. 'A Matter of Meaning It' i Art in Theory: 1900-2000. An Anthology of Changing Ideas. Redigert av Charles Harrison og Paul Wood, 796-800. USA: Blackwell Publishing, 2003.