Dæhlin, E. "Samtaler med Inger Sitter"

Sammendrag 1

Innledning.

Erik Dæhlins illustrerte bok gir et sammendrag av Inger Sitters liv og hennes kunstneriske utvikling fra sin debut på sommerutstillingen i Trondheim i 1943. Boken inkluderer en rekke intervjuer av Sitter som øker forståelsen av henne som menneske, kunstner og politiker. Dæhlin har fokusert spesielt på Inger Sitters malerier, i mindre grad drøftes hennes grafikk og skulpturarbeider. I følge Dæhlin er hennes malerier mangetydige og motsetningsfylte, universelle men samtidig personlige. Skapelsesprosessen og bakgrunnen for disse motsetningene har Dæhlin drøftet gjennom ulike samtaler med Sitter og sine egne kommentarer. Inger Sitter framgår her både som en markant kunstner innenfor og forkjemper for det non-figurative formspråket.

Inger Sitters bakgrunn og historie.

Inger Sitter ble født i 1929 i Trondheim og har helt fra barndommen hatt et omflakkende liv med ulike bosteder og omfattende reisevirksomhet. Sitter ble antatt ved Statens kunstakademi allerede som 15-åring og siden ved Institut Supérieur des Beaux-Arts i Antwerpen. I følge henne selv ga den lange utdannelsen et solid fundament for hennes kunstnerkarriere, men var samtidig en hemsko som hun måtte frigjøre seg fra. Hun var plaget av depresjoner fra barndommen, men betraktet disse som en del av frigjøringsprosessen. Inger Sitter har hatt flere lengre utenlandsopphold inkludert i Frankrike og Italia, samt har deltatt på en rekke kunstutstillinger både i inn- og utland. Mens hun bodde i Frankrike aksepterte Ingrid Sitter en styreposisjon i Norsk kulturråd hvor det under hennes periode (1964-68) blant annet ble opprettet en innkjøpsordning for eksperimenterende kunst. Inger Sitter har senere deltatt i en reke kulturutvalg for å styrke kulturpolitikken. Hennes interesse for bymiljøet ble manifestert gjennom en felles utstilling ("Park 62") med Irma Salo Jæger og Berit Soot hvor fokuset var på hvordan byområdene i Oslo og Bærum kunne forandres og bli mer fargerik. Kvinnegruppen ble oppløst etter 3 år på grunn av pengemangel samt myndighetenes passivitet til deres ideer. Hun ble utnevnt som den første kvinnelige professor ved Statens kunstakademi i 1981, men søkte avskjed etter 2.5 år. Inger Sitter giftet seg med kunstneren Carl Nesjar i 1955, men skilte seg etter 10 år. Giftet seg med og skilte seg senere fra Rolf Dahlstrøm. Inger Sitter døde i 2015 på Tjøme.

Inger Sitters kunstnerkarriere.

Fram til 1954 var Inger Sitters malerier figurative med en kubistisk konstruksjon. Hun var godt kjent med kubistiske kunstverk og hadde selv studert under kubisten André Lhote. Selv om hun var påvirket av kubistiske kunstnere, følte hun at hun hadde "laget sin egen kubisme" forankret i den klassiske tradisjonen. I Paris under Stanley Hayter (Atelier 17) ble hun introdusert til dyptrykket, men foretrakk senere allikevel fargelitografiet hvor hun tegnet direkte på steinen. For Ingrid Sitter var dette en "skummel prosess" siden hun ikke hadde full kontroll over sluttresultatet. I tillegg inspirerte Paris-oppholdet til hennes utforming av mer abstrakte/non-figurative og forenklede uttrykk. Virkeligheten er allikevel til stede i disse maleriene, maleriets bevegelser og handling kunne representere en handling på et mer personlig plan. Under sitt opphold i Cadaques (Spania) ble Inger Sitter introdusert til abstrakt ekspresjonisme; "bildet behøvde ikke nå å slutte ved lerretets avgrensning". Påvirkningen fra abstrakte ekspresjonister som Robert Motherwell og Willem de Kooning kan bli observert i Inger Sitters bilder. Hennes collage-bilder var videre inspirert av Robert Rauschenberg; avis- og tøyfragmenter ble festet til en billedflate som ble overmalt. Fragmentene ble brukt som farger, men kunne også symbolisere nærvær og virkelighet. Hun ble allikevel ikke en aksjonsmaler (som Jackson Pollock), for henne var bildet viktigere enn selve handlingen. I 1960-årene forsvant all collage til fordel for fargerike store malerier blant annet i rødt, hvitt og blått. I følge kunstkritikeren Ole Mæhle var fargene i Sommermorgen i mitt soverom (1966) "en beruselse, en fest for øyet [..] og gir uttrykk for en vitalitet, sunnhet og glede som står i motsetning til megen dyster kunst i vår tid." I Norge fikk den non-figurative kunsten først gjennomslag i midten av 1960-årene senere enn i andre europeiske land; dette kunne blant annet skyldes vår nasjonalistiske holdning samt generelt mindre eksponering til non-figurativ kunst. Inger Sitters non-figurative/abstrakte bilder ble allikevel vist på Høstutstillingen, mens mange andre kunstneres non-figurative bilder ble refusert.

I 1970-årene dempet Inger Sitter den streke fargebruken med mer betoning på blått, svart, grått og hvitt. I bildene kan man gjenkjenne naturen gjerne i form av fjell, stein og vekster. I følge Dæhlin hviler disse monumentale skulpturale formene i sin egen ro men er allikevel fylt av styrke og spenning. Ingrid Sitter referer til svabergene i Viksfjord som i hennes øyne er evigvarende; disse svabergene kunne i hennes øyne ha vært skulpturer av Henry Moore men i stedet for formet og slipt av vannet. I 1985-86 under sitt opphold i la Beuce (sør for Paris) fikk Ingrid Sitter ny kunstnerinspirasjon gjennom å observere og oppleve kornlandskapet gjennom ulike årstider. De sterke fargene i rødt, hvitt og blått for eksempel i maleriet Flimmer (1986) illustrerte hennes observasjon av hvordan sollyset farger kornmarkene. Inger Sitters senere bilder fra Villa Faraldi (Italia) ble av Øystein Loge beskrevet som "impresjon i essens" (den hvileløse ustadigheten ved tilværelsen) , inspirasjonen hentet fra Claude Monets vannliljemalerier. De åpnet i tillegg allikevel for et uendelig billedrom med et sterkere visuelt uttrykk enn hennes tidligere malerier. I 1990-årene hadde Inger Sitter igjen nedtonet fargebruken til svart og ulike grånyanser, andre farger hadde blitt brukt mer diskret. De visuelle formene reflekterte fremdeles naturen, men virket nå mer truende med hint av raseri og engasjement. De store bildenes titler (som Sort Blod og Aggresjon) kunne reflektere hennes reaksjon til 90-tallets massakrer i Afrika og tidligere Jugoslavia; i tillegg kunne flere av disse bildene avspeile den norrøne myteverdenen. Disse bildene brukte alle hennes kunstneriske virkemidler; Henrik Moe nevner at i disse bildene "rekker skulptøren og maleren hverandre hånden".

Inger Sitter har hatt flere utsmykningsoppdrag, dette inkluderer en fondvegg på regjeringsbygget (Oslo), utsmykning av foajeen i Norges Handelshøyskole (Bergen), veggfelter for Findusanlegget (Hammerfest) og Auditorium Maximum i Norges Landbrukshøyskole (Ås). Hun har brukt ulike materialer inkludert sandblåst og vanlig betong, akryl på glassfiberstrie, plexiglass, marmor, skifer og granitt. I sine oppdrag har hun vært opptatt av samspillet mellom arkitektur og utsmykning samt utsmykningens avspeiling av verdenen utenfor. Hun indikerte sin preferanse som skulptør, men følte fremfor alt at hun var en maler. Dette betød at selv under skulpturutformingen hadde hun i bakhodet farger, form og kontraster; sluttresultatet ble imidlertid mer planlagt og som ønsket til forskjell fra den mer eksperimentelle og søkende maleteknikken.

Litteraturliste.

Dæhlin, Erik. Samtaler med Inger Sitter. Oslo: Faktum Orfeus forlagene AS, 1999.

Sammendrag 2

Innledning.

Samtaler med Inger Sitter er en bok skrevet av Erik Dæhlin, og handler om Inger Sitters liv og hennes utvikling som en kunster. Gjennom boken får man et innsyn på hvordan Sitter ble oppvokst, livet hennes som en kone og forelder, samtidig hvordan hun utvikler seg til en av Norges mest kjente kunstner. Dæhlin fokuserer på Sitters malerier, og gjennom samtaler med Sitter gir et inntrykk av hennes kunstnerliv og bakgrunn. Inger Sitter var opptatt av det nonfigurative formspråket, og ble karakterisert som nonfigurativ modernist. 

Inger Sitters biografi

Inger Sitter, døde i 2015 som 86 år gammel

Inger Sitter ble født 18 oktober 1929 i Trondheim, men flyttet mye rundt allerede fra 1 års alder. Hennes far var en styrmann, og om somrene pleide hun og moren å være om bord med han. Barndommen hennes var ikke lik de fleste barn, da hun var enebarn, og heller ikke hadde venner å leke med.

I mangel av en lekende barndom, som de fleste andre har hatt, hadde jeg et skipsdekk for meg selv med utsikt til delfiner og flyvefisk. Jeg sto og så på dem i timevis der de fulle av liv spratt opp og ned i vannet. Kanskje var jeg heldig som ikke hadde noen søsken eller kamerater å leke med. Slik ble jeg nødt til å leke med meg selv.

På skolen ble Sitter mobbet, men hennes kunstneriske ferdigheter gjorde henne populær. Etter at folkeskolen tok slutt, besøkte maleren Gustav Undersaker og skolens lærer foreldrene hennes. De mente at hun hadde ekstraordinære evner, og ikke burde bortkaste disse evnene på allmennstudie. Deretter begynte Sitter å få kveldsundervisninger hos en professor som var utdannet maler. Hun fikk sin første debut på sommerutstilling i Trondheim i 1934, som var første steget til å bli Norges mest kjente kunster. Avisene forklarte henne som moden, og at hun ville forbause profesjonelle malerkunstnere. Som kun 15 år gammel jente i 1945, begynte hun på Statens kunstakademi i Oslo. Da Sitter flyttet for seg selv, endte hun opp med presentasjonsangst. Hun ble redd for ikke å kunne leve opp til forventningene, og dermed skuffe foreldrene. Det var i denne perioden hun ble interessert i zen, og senere i livet så hun på depresjonene som et ledd i en frigjøringsprosess. Hun mente at det hjalp henne til å gå i dybden, og få en bedre forståelse på det å være kunstner, og et menneske. Sitter var opptatt av religion, men følte ikke en spesiell tilknytning til kristendommen. For henne ga buddhismen, og spesielt zenbuddhismen mer mening. Zenbuddhismen handler i mindre grad om tro, og mer om livsfilosofien og meditasjon. Hun pleide ofte å meditere, og mente at hennes krefter for å male kom fra meditasjon. Sitter giftet seg med kunstneren Carl Nesjar i Paris som varte i 10 år, med han fikk hun en datter ved navnet Gro i 1958. Hun giftet seg igjen i år 1973 med Rolf Dahlstrøm, og skilte seg fra han 1 år senere. Sitter døde i 2015 på Tjøme.

Inger Sitters utvikling som en kunstner.

Sitter arbeidet på Atelier 17 hos en kunster kalt Stanley Hayter i Paris. Han hadde sin egen teknikk for å lage fargegrafikk, som han videreførte til sine studenter. Hun hadde erfaring med maling, litografi og kopperstikk, og drev mye på med svart – hvitt maling, men da hun først møtte Hayter begynte hun å fokusere på andre farger. Sitter oppholdt seg på Atelier 17 i nesten 2 år, før hun bestemte seg for å gå videre. Hun ville heller drive på med det hun var flink til, og ikke en teknikk som var for komplisert å anvende. Allikevel inspirerte dette oppholdet henne til å tenke enkelt, og gjerne på non – figurative uttrykk, som hun er mest kjent for. Senere blir hun inspirert av bevegelsen abstrakt ekspresjonisme på oppholdet i Cadaques i Spania. Som var en kunstnerisk bevegelse i amerikansk kunst etter andre verdenskrig, og uttrykket menneskelige følelser.

Inger Sitter, Sommer fra 1967

Det var først i midten av 1960 årene at det i Norge ble gjennombrudd med nonfigurative kunst. Det hadde lenge vært motstand for nonfigurativ kunst i 50 tallet frem til gjennombruddet. Selv om collage falt bort i 1960 årene, tok hun i bruk noen collage på utstilling i 1961, der hun festet avis og tøystykker til billedflaten. Dette var hennes måte å bruke «farger» på, både avisene og tøystykkene representerte fargebruken på maleriene. Samtidig mente hun at bruken av disse «gjenstandene» kan representere og tolkes som virkelighet og nærvær. Fra collage flyttet man over til store, og fargerike bilder som gikk i rødt – hvitt og blått. Noen eksempler på slike malerier var Tricoloren, og Sommermorgen i mitt soverom. Sist nevnte maleri var malt hvitt, sitrongult, og oransje. En annen kjent maleri fra den tid er Varm september fra 1969, og bygger på minner fra barndommen hennes. «Jeg kan ha vært 5, 6 eller 7 år. Jeg elsket å stå i bauen på båten og se utover. Når det var fint vær og det var det jo stort sett, så jeg utover Middelhavet og på delfinene». En annen maleri kalt Sommer fra 1967, mener Dæhlin utgir en opplevelse av glede. Sitters favoritt kompliment var fra en dame som på en utstilling sa «Jeg er så glad i bildene dine, fordi jeg føler det er rom for meg i dem.» Inger Sitter ble professor ved Statens kunstakademi i Oslo i 1981, og ble den første kvinnen som fikk et slikt embete. Etter kun to og et halvt år ble det nok for Sitter, og hun søkte avskjed.

Da Sitter reiser tilbake til Paris igjen i år 1985, får hun enda en kunstinspirasjon gjennom naturen og landskapet der. Gjennom flere av maleriene hennes, kan man lett observere naturen, om det da må være en liten gjenstand som stein. Denne nye inspirasjonen var kornlandskapet i Paris, som hun observerer under oppholdet sitt der. Denne inspirasjonen og opplevelsen tar hun med videre i sitt maleri kalt Flimmer, i dette maleriet kan man observere fine sterke farger som rødt og blått. Fargebruken i maleriene til Sitter hadde i de siste ti årene vært i kalde nyanser, ved å bruke svarte og blåe toner. Først etter noen år hadde hun igjen begynt å bruke varme nyanser, som i maleriene nevnt over, for eksempel Sommermorgen i mitt soverom. Nærmere 1990 tallet demper hun fargene igjen til kalde nyanser, der hun igjen tar i bruk mørkere fargebruk, som svart. For henne var det viktig å gjøre det man hadde lyst til å gjøre, og hun mente at hun sjelden gjorde det hun ikke kunne utstå å gjøre.

Kommentar til boken Samtaler med Inger Sitter.

Erik Dæhlin har gjort en god jobb med å holde spenningen oppe ut hele boka. Ved å både ta frem privat livet, blandet med hennes kunstkarriere, og ikke minst gjennom samtaler med Sitter, ble boken utrolig lett og spenningsfullt å lese på. Inger Sitter føler jeg tar frem sitt personlige liv, og følelsene sine i maleriene. Ved å lese denne boken, og samtidig observere hennes malerier, føler jeg at hennes inspirasjon til de ulike maleriene hang ofte sammen med hva hun gikk igjennom, eller følelsene hennes knyttet til den spesifikke tiden hun malte et viss maleri. Hun maler mye fra for eksempel barndommen, der barndommen er knyttet til gode og fargerike minner, dermed er maleriene også i varmenyanser. Samtidig gjennom et godt skikk på hennes malerier, skjønner man hvorfor hun ble utnevnt til en nonfigurativ modernist.

Litteraturliste.

Dæhlin, Erik 1999. Samtaler med Inger Sitter. Orfeus Forlag, Oslo