Danbolt, G. "Den klassisk-orienterte figurasjon og utløparane for den"
Innhold
Innledning
Artikkelen som det her blir gitt et sammendrag av, er hentet fra Gunnar Danbolts bok : "Frå modernisme til det kontemporære. " (2014) Danbolt er professor i kunsthistorie ved UIB. I denne boken undersøker Danbolt hva begrepet kontemporær innebærer, og hvilken betydning internasjonale tendenser de siste tyve årene har hatt for norsk kunst. Danbolt spør hvor vidt det finnes fellestrekk i denne mangslugne kunsten ? Denne kunsten som verken har noen klare retninger eller manifest ?
Ein ny tendens blir etablert
Artikkelforfatteren åpner med et forsøk på å forklare hvorfor den klassisk-orienterte figurasjon har oppstått som en reaksjon på den modernistiske kunsten, og derfor er et moderne fenomen. Denne moderne evulosjonistiske betraktningsmåten på kunst fordrer at kunsten stadig må bringe fram originale verk. Den kunsten som ikke levde opp til dette kravet kunne under modernismen sjaltes ut. Danbolt viser til kunsthistorikeren Werner Haftmann [1] som hevder at modernismen er en frigjøringsprosess fra en langvarig kulturhistorisk epoke. Den er det gamles undergang hvori et nytt verdensbilde oppstår.
Kunstsynet ble imidlertid endret under postmodernismen, hvor man innså at man også måtte gå i dialog med fortiden, ikke bare peke fremover. Her nevner Danbolt en rekke norske billedkunstnere som i siste halvdel av 1900-tallet skapte verker i henhold til dette kravet, og hvis kunst ble godt mottatt. F.eks. Svein Strand, Bjørn Ransvee, Ida Lorentzen m.fl.
Det samme kan ikke sies om Odd Nerdrum. Hans barokke malerstil oppfylte ikke samtidens formale krav. Nerdrums vektlegging av innholdet og hans mangel på autensitet som modernismen fordret, ble provoserende for det gode selskap. Like ille var det at han vendte tilbake til en tid før kunstbegrepet ble etablert; til en tid hvor håndverket og de klassiske verdiene sto sterkt.
For å illustrere dette sammenligner Danbolt Nerdrums bilder med andre norske samtidige kunstnere som også viser forbindelseslinjer til fortiden, men disse viser samtidig en stilmessig og formal avstand til forbildet. Følgelig har deres kunst fått et moderne og autentisk uttrykk. Et av eksemplene Danbolt viser til er Hilde Vemren sitt maleri " Etter Velazquez " 1981. [2] Bildets formale uttrykk bekrefter den utviklingen som har foregått mellom Velazquez og Vemren.
Som antydet, stilte Nerdrum seg utenfor evolusjonen, og dermed utenfor det moderne kunstbegrepet. Nerdrum var dog ikke alene i dette klassiske landskapet i Norge. De mange krigsmonumentene som ble reist etter 2.verdenskrig, samt klassisk orienterte professorer i skulptur og maleri, bidro til å styrke dette miljøet. Danbolt går inn på disputten rundt opprettelsen av to professorater på kunstakademiet i Oslo i 1995 . Unevnelsene møtte stor motbør blandt mange mer modernistisk orienterte i det norske kunstfeltet.
Det klassisk-baserte måleriet eller kitch-måleriet
Danbolt trekker frem Nerdrums bok On Kitch (2001) [3]. Boken angriper modernismen og den konseptuelle kunsten. Ved å ta avstand fra innføling, skaper kunsten avstand og distanse, i flg. Nerdrum. Som et alternativ til dette, holder Nerdrum fram kitchen. I flg. Danbolt, og også Clement Greenberg i essayet Avant-garde and kitch ( 1939)[4] har Nerdrum ringe forståelse av både den konseptuelle kunsten, og begrepet kitch. Greenberg hevder i dette essayet at kitch er bilder som formidler masseprodusert sentimentalitet.
Danbolt beskriver videre hvordan Nerdrum fra å bruke motiv fra samtiden i 1960-og 1970-årene, rundt 1980 endret motivkrets, nå til et mer mytoloisk, tidløst univers hvor eksistensielle aspekt ved menneskets tilværelse fikk større fokus.
Artikkelforfatteren fortsetter med å presentere flere norske kunstnere, bl.a. Trine Folmoe (1964) og Even Richarson (1961), samt en detaljert beskrivelse av noen av deres verk. Alle de nevnte kunstnerne i teksten tilhører det man kan kalle Nerdrum-skolen. Det som b.la. karakteriserer disse kunstnerne er at alle spor av utviklingen mellom første halvdel av 1800-tallet og i dag er borte.[5][6] Selv om noen av disse etterhvert har beveget seg i en annen retning enn Nerdrum, har de alle et solid melerteknisk fundament, basert på klassiske prinsipp.
Postmodernisme eller antimodernisme?
I dette kapittelet viser Danbolt at det finnes antimodernistiske aspekt ved arbeidet til Nerdrum og hans elever. I den forbindelse trekker han fram den østerrikske kunsthistorikeren Hans Sedlmayr, som var en antimodernist, og neppe ukjent for Nerdrum og hans krets. I 1948 skrev Sedlmayr om den modernistiske kunsten -at den er et symptom som speiler det kaoset, den umenneskelige isoleringen og den fremmedgjøringen moderniteten har ført til. Han mente at man i vest-Europa før den franske revolusjon var preget av en enhetskultur, som gradvis ble mer fragmentert. I denne tiden av oppløsning og kaos mistet mennesket, samfunnet og kunsten sin mening, sitt egentlige midtpunkt. Modernismen leder slik bort fra alt som er verd å kalles kunst og åndelig liv. Danbolt antyder at bl.a. Sedlmeyr kan bidra til å begrunne og sånn sett redde Nerdrum og hans elevers prosjekt og kritikk av moderniteten.
" Som ein antimodernisme, ispedd visse postmoderne drag, er kunsten til Nerdrum og elevane hans primært ein reaksjon mot det dei oppfattar som eit både handverksmessig og åndeleg forfall i tida, samt som eit (nostalgisk) tilbakeblikk mot ei tid som verdsette både ånd og hand. eller meir enn eit tilbakeblikk- også eit heroisk forsøk på å bringe fortida tilbake. [7]
Frå eit klassisk-orientert mot eit fotobasert måleri
Artikkelforfatteren omtaler i dette kapittelet professor Jan Sæter ved Statens kunstakademi og hans elever, flere av dem tidligere Nerdrum-elever. Sæter selv hadde, etterhvert, nærmet seg et mere konseptuelt maleri, noe flere av elevene hans også gjorde. Men det var også en del elever som fremdeles holdt på den klassiske stilen, med vekt på maleriske kvaliteter, om enn med forskjellige referanser og inspirasjonskilder.
En stor del av kapittelet er viet den av Sæter- og Nerdrum-eleven som har beveget seg lengst frem mot vår egen tid, nemlig Sverre Koren Bjertnæs (1976). Mange av hans bilder handler i flg. Danbolt om den romantiske kunstnermyten hvor forholdet mellom verk og kunstner er vektlagt[8] I likhet med Nerdrum formidler bildene hans levde erfaringer som tar sikte på å treffe tilskuerne, men Bjertnæs bruker ikke sin tidlige lærers kitch-begrep, "for bilda hans er samtidskunst- dei peiker ikkje tilbake til fortida"[9]
Avslutning
I artikkelen har forfatteren gitt et overblikk over den klassisk-orienterte figurasjon i Norge, slik den oppsto med Nerdrum og hans elever. Videre har han stilt spørsmål ved om det dreier seg om postmodernisme eller antimodernisme. Han avslutter artikkelen med å gi den klassisk -orienterte figurasjonen en slags oppreisning, delvis ved at den setter annen kunst i perspektiv, og ved at den på sitt beste får fram eksistensielle problemer som er like aktuelle i dag som for 400 år siden. Han skriver : "..Nerdrum er eit ektefødd barn av modernismen og gjennombrotet for det kontemporære- ein periode då ein dyrka slagordet anything goes."[10]
Litteraturliste:
Danbolt, Gunnar (2014) Frå modernisme til det kontemporære: tendensar i norsk samtidskunst etter 1990. Det norske samlaget.
