Fiedler, K. "Modern Naturalism and Artistic Truth" 1

Konrad Fiedler (1841-1895) from 'Modern Naturalism and Artistic Truth'

Innledning

Konrad Fiedler (født 23. septmber, 1841, død 13. juni 1895) var en tysk kunsthistoriker og forfatter, opprinnelig jurist. Hans skriftlige arbeider er påvirket av kunstnere som Hans von Marée og Adolf Hildebrand, begge personer han møtte og hjalp frem. En annen kilde til innflytelse har for Fiedler vært Schopenhauer og hans subjektive idealisme. Rammeverket for å forstå Fiedlers kunsthistorie er hans epistemologiske overbevisning om at virkeligheten ikke foreligger fullt utformet foran oss, men er noe vi må skape ved å aktivt bidra selv. I 'Modern Naturalism and Artistic Truth' fremlegges en tredje vei, mellom motpolene naturalisme og ideell akademikunst. Fiedler begynner med å hylle naturalismen for å ha tatt kunsten tilbake til dens egen tid, og for å plassere kunstneren nede på jorden, men problemet med naturalismen er at den baserer seg på en naiv form for realisme som ikke forstår forbindelsen mellom virkelighet og sannhet, og som bare imiterer den ytre verden. Artikkelen ble først gang utgitt i 1881 på tysk.

Sammendrag av artikkelen

– Fiedler bedyrer at nå er romantikkens tid over. Dagens kunstnere forsøker å holde tritt med tiden: Den moderne naturalist er, ifølge Fiedler, overbevist om at kunstnere aldri tidligere har forstått naturen i sitt fulle omfang. Naturen har aldri blitt fremstilt nakent og som den er. All tidligere kunst har vært en idealisering og falsifisering. Fiedler knytter den nye naturalistiske skole til mennesket i tiden generelt, og herunder de vitenskapelige fremskritt. Det er tale om en ny kunstens frihet: Livet skal fremstilles i sin fulle spennvidde, regler brytes. Det er tale om radikale prinsipper, og ikke kun en ny fase innenfor kunsten, men snarere er det først nå kunsten har begynt å fundere over alvoret ved dens oppgave, og er i ferd med å bli kunst i sin sanne betydning.

– De moderne naturalistene er fast bestemt på at tankene deres tilhører den tiden de lever i. Ifølge Fiedler, betrakter disse kunstnerne de ideelle temaene som et tilfluktssted for gammeldagse fordommer og feil. Kunstneren skal være plantet på jorden og i sentrum av sin egen tid. Livet skal gjengis troverdig, sånn som det er. Livet er tilstrekkelig, man behøver ikke å felle dom over hvordan det kunne eller burde være bedre eller annerledes. De naturalistiske kunstnerne oppslukes av studiet og observasjonen av livet, som er et uuttømmelig materiale og således deres eneste materiale – et materiale som aldri eldes. Når man oppdager dette, viser det seg som noe som i seg selv er det naturligste og mest selvsagte.

– Dess sterkere realismeånden står i samfunnet, dess sterkere vil de som beskytter de ideelle verdiene – hvor kunst er den høyeste – forsøke å skjerme disse for påvirkning. Den gamle tankegangen fant tilfluktssted i kunsten, bort fra det vitenskapelige fremskrittet. Fiedler skriver videre om hvordan kunsten (den ideelle tradisjonelle som sådan) fremdeles står i opposisjon til virkelighetens domene. Det pågår en diskusjon om hva slags ideal denne kunsten strekker seg etter, og rundt reglene for kunstvirksomhet – som utgår fra betraktninger over hva som er kunstens oppgave.

På den andre siden har man den gryende naturalisme-bevegelsen, som dristig bryter med de gamle idealisme-forestillingene, og naturalismen gjør: «[…] all the old conflicts of aesthetics superfluous, all the earlier demands of aestethics vacuous.» Kunsten er endelig frigjort fra en utenforstående formynder. De kreftene som tidligere bestemte over estetikken, respekterer i liten grad naturalismen. Fiedler hevder at den mest radikale form for naturalisme ønsker å atskille den nye verden fullstendig fra den gamle. Fantasi og drømmer skal ifølge denne høre fortiden til, mens dagens verden skal være rotfestet i virkeligheten. Hele fortiden virker fastlenket og bundet, først nå er man fri. Som Fiedler skriver: «No longer blinded by prejudices, nor led astray by false ambitioins, it believes that it looks for the first time upon the world, the real world, and it sees an infinite task lying before it.» Man er ikke lenger villedet, og kan endelig se verden som den er.

Det ovennevnte kan synes å fungere som en berettigelse. Andre argumenter som taler for naturalismens sak er dens fremtidstreven, styrke og besluttsomhet som er i tråd med tidsånden. Imidlertid legger Fiedler frem viktige motargumenter: For selv om naturalismen bryter med de rådende idealer, har den i den forbindelse fremmet sitt eget prinsipp som synes relevante å undersøke. For den reaksjonære skjønnhets- og ideal-søkende bevegelse, er det å spørre seg om hvorvidt det naturalistiske prinsippet i det hele tatt er tolererbart et gyldig spørsmål. Men for dem som faktisk holder fast ved den moderne åndsbevegelsen (som det kan se ut som Fiedler selv tilhører), er hvorvidt naturalistene innfrir sine egne krav i sine verker et spørsmål som kan reises. Blir deres prinsipp realisert i kunsten deres? Spørsmålet som må besvares er hva sannhet betyr i kunstsammenheng. Dersom det på grunnlag av undersøkelser basert på det forannevnte skulle vise seg at det faktisk stemmer at naturalismen mangler kunstnerisk verdi, så vil bevisføringen være tuftet på naturalistenes eget standpunkt.

Det blir ofte hevdet at naturalistiske kunstnere ikke strever etter å fremstille sannhet, kun virkelighet. Et naturlig svar fra naturalistene er at det kun er virkeligheten som er sann; Og videre at kun den som har som mål å ubundet fremstille virkeligheten, er forkjemper for frihet og kunstens naturlige rettigheter. Fiedler kommer imidlertid med en viktig innvendig: Det er lettere å gjøre seg fri enn å være fri. Den kraften som kjemper modig i opposisjon, blir fort tilbakeholden når det er snakk om å videreføre den frihet som den har vunnet. Problemet er at virkelighetskonseptet er uutviklet, og videre: «[…] in this undeveloped state it represents the new fetters which modern Naturalism has placed on itself after it had succeeded in freeing itself of its older ones.» Altså er allikevel ikke naturalistene frie, men i stedet bundet av en uutviklet virkelighetsoppfattelse.

Naiv realisme

I sentrum for kunstvirksomheten er en fullstendig naiv realisme, påstår Fiedler. Hans kritikk av naturalismen fortsetter. For selv om naturalister vil hevde at de har hevet kunst opp på nivå med forskning og vitenskap, arbeider de for å basere kunsten på et verdenssyn som vitenskapen for lengst har overvunnet – for å utvide deres kunnskap om verden. Dette er et nøkkelpunkt for å både forklare og motbevise moderne naturalisme. Poenget til Fiedler er at det ikke nytter å vekke kunsten fra en «dogmatic sleep» som er påført den av de gamle estetiske teorier, dersom de selv umiddelbart faller ned i en ny «dogmatisk søvn».

Fiedlers konklusjon

Den ytre virkeligheten er ikke ekte, men en villedende illusjon, og når vi forstår dette opplever vi et avgjørende vendepunkt, ifølge Fiedler. Vår kunnskapsevne møtes ikke av en ytre verden som er fullstendig uavhengig av oss. I stedet er det vi kaller den ytre verden faktisk et uendelig foranderlig resultat av vår egen tankeaktivitet, uavlatelig gjenskapt fra seg selv. Denne innsikten har hatt enorme utfall for utviklingen av menneskelig kunnskap, men har ennå ikke blitt brukt i undersøkelsen av kunstvirksomhet.

All kunst forener en enorm mengde erfaringer i en høy åndelig form. Kun idet vi fatter dette er kunstvirksomheten oppriktig fri. Bare da frigjøres kunstvirksomheten fra på den ene siden antagelsen om at dens modell er å finne i en virkelighet stående mot den, og på den andre siden fra å bli tjeneren til fremmede og vilkårlig påtvungne krav. Kunstens eneste lov er dens egen innerste natur. Fiedler danner en mellomposisjon: Kunsten er hverken fordømt til å krabbe på nivå med grunnen av virkeligheten, eller å måtte adlyde et tvilsomt rop om å stige til høydene av en fortryllet verden som skulle befri oss fra virkeligheten. I uminnelige tider har to store prinsipper kjempet om hvilken som er det sanne uttrykk for kunstvirksomhet; «the one claiming that art is an imitation of reality, the other that art transforms reality.» For å løse denne konflikten er man nødt til å etablere et tredje prinsipp istedenfor de to andre: Et prinsipp om fremstillingen av virkelighet. For kunsten er intet mindre enn et av de midlene som mennesket først fremstiller virkeligheten gjennom.

Dermed vil all fremgang i forståelsen av kunstens innerste vesen avhenge av utviklingen av konseptet om kunstvirksomhet. Fiedler vil man skal stå side ved side med naturalistene i deres kamp mot dem som vil tvinge kunstvirksomhet til å underlegges en vilkårlig autoritet; Men i det vi innser at naturalistene forstår ordet «sannhet» på en underutviklet og feilaktig måte må vi opponere mot dem.

Litteratur

• Fiedler, Konrad. 'Modern Naturalism and Artistic Truth' i Art in Theory: 1815-1900. An Anthology of Changing Ideas. Redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger, 698-702. USA: Blackwell Publishing, 1998.
• Harrison, Charles, Wood, Paul og Gaiger, Jason (red.) Art in Theory: 1815. An Anthology of Changing Ideas. USA: Blackwell Publishing, 1998.