Flor, H. "Arne Ekeland og Sovjetkunsten" 2

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk

Innledning

Arne Ekeland (1908-1994) var en meget anerkjent maler i sin samtid. Han hadde store utstillinger og stort salg av bilder. Han ble innkjøpt av en rekke samlere og gallerier herunder av Nasjonalgalleriet og i 1958 ble han invitert som utstiller til Høstutstillingen. Det var enighet både blant kolleger og kritikere om at han hadde et helt usedvanlig talent. Han fikk imidlertid ikke på noe tidspunkt mens han levde et offentlig utsmykningsoppdrag for sine det monumentalt utformete bilder. Dette skyldes i hovedsak hans politisk oppfatning. Han var proletariatets maler – marxist til sin død og sterkt Moskvatro. I tillegg utfordret mange av hans bilder samtidens moralsyn – og ikke på noe stadium i sitt liv vek han bort fra sin overbevisning.

Sammendrag av Flors artikkel.

Artikkelen sto i Kunst og Kultur 2/03 og er skrevet av Harald Flor (f. 1940). Det angis at Flor arbeider som journalist i Dagbladet. Nærmere opplysninger om han foreligger ikke.

Arne Ekeland ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet allerede i 1934 og tre år tidligere, i 1931, ble han blitt premiert for sitt konkurranseutkast til fondveggen i det nye Oslo Rådhus. Om Arne Ekelands utkast «Frihetens søstre» var det samstemmig enighet både blant kolleger og kritikere om at han viste et helt usedvanlig talent. I Flors artikkel fremgår at årsaken til at hans utkast ble desavuert nok primært skyldes hans politiske syn og sekundært og hans vågende fremstilling av seksualitet. Arne Ekeland var den eneste av de premierte kunstnerne som ikke fikk en alternativ oppgave i Oslo Rådhus.

Arne Ekeland, De siste skudd, 1940. Olje på lerret, 200 x 300 cm. Nasjonalmuseet. © Ekeland, Arne/BONO

I 1940 hadde Ekeland en stor utstilling i Kunstnernes Hus som var en enestående salgssuksess. Verken høye priser eller motiver med uttalt revolusjonært innhold hadde noen avskrekkende effekt.  Titler som De siste skudd, I revolusjonens forgård, Kampen om produksjonsmidlene og Se vi står på trappene gikk unna. Allerede da ga han uttrykk for at han gjerne ville til Moskva.

Arne Ekeland gjorde en rekke studiereiser, og ønsket spesielt å komme til Moskva, men på grunn av krigen ble dette først realisert i 1948 men en måneds studietur som også omfattet Leningrad og Kiev. Hans posisjon som en av Norges ledende kulturpersonligheter og prominent medlem av det norske kommunistpartiet, gjorde at han ble mottatt på høyeste kunstnerhold.

I et intervju som Friheten gjorde med han etter hjemkomsten under den talende tittel «I Sovjetsamveldet er kunsten virkelig kunst for folket» la Ekeland først og fremst vekt på hvordan Sovjet var i ferd med å eliminere den kløften mellom kunsten og de store massene som han mente fantes i den kapitalistiske verden. Ellers var han imponert over Sovjet-systemets evne til å fange opp talenter og gi dem en grundig utdannelse – noe han selv manglet. Noe av det mest interessante i intervjuet er referansene til diskusjoner med sovjetiske kolleger. Han legger også vekt på betydningen av at russerne blir sin kunstneriske arv bevist.

Fra begynnelsen av 50-tallet, prøvde Ekeland å legge om sitt visjonære billedspråk i retning av prinsippene for den sosialistiske realismen han hadde sett i Sovjet. Flor forteller om en lang samtale han hadde med Ekeland i forkant av hans 70-årsdag i 1978 hvor han  snakket positivt om de russiske malerne Alexandr Dejneka og Jurij Pimenov. Førstnevnte hadde han sett på utstillingen «60 ans de peinture sovietique» («60 års Sovjetmaleri») i Grand Palais, Paris året før. Der hang Dejnekas fysisk kraftfulle kvinnetrio i Lek med ball fra 1932 som et av utstillingens høydepunkter, og de store krigsmotivene Slaget om Sebastopol og scenen der en tysk flyger styrter mot det russiske panservernet var markante innslag.

Kanskje spilte det nye kulturelle klimaet under tøværsperioden etter Stalins død også en viss rolle for Ekeland, som markerte et endelig oppbrudd fra den dogmatiske sosialistiske realismen gjennom sin nye versjon av Frihetens søstre (1957–1958). Da ble han atter trukket inn i varmen av det offisielle norske kunstlivet, som innbudt på Høstutstillingen og gjennom tildelingen av statlig æreslønn for kunstnere.

I 1970 ga Ekeland et åpenhjertig intervju til Bildende Kunstneres Styres tidsskrift Kunst og kunstnere, etter sin prestisjetunge festspillutstilling i Bergen (som også ble vist i Oslo samme høst). Der snakket han også om beveggrunnene bak skiftet i uttrykksform etter Sovjetreisen i 1948, og sa blant annet: «jeg ville undersøke hva sosialistisk-realistisk kunst var i Russland. Den måten å lage kunst på var helt fremmed for meg. Men jeg ville undersøke den fordi jeg har forpliktelser overfor min klasse.» Kunne sagt det på forhånd at det var å kaste bort tida. For, som sagt jeg er ikke en mann som produserer bilder: Jeg undersøker, prøver å forstå».

I forbindelse med den store retrospektive utstillingen på Henie-Onstad Kunstsenter i 1986.  brakte intervjueren følgende på trykk: «Mitt hjerte banker varmt for Stalin» og «Jeg liker Maos enke den dag i dag». Ekeland avskrev dessuten Krustsjov som «sosialdemokrat». Disse ord provoserte jo – samtidig som Ekelands kunstneriske storhet ble hyllet.

Referanser.

Flor, Harald. "Arne Ekeland og Sovjetkunsten". Kunst og Kultur 2, 2003, 124-138.