Gjessing, S. "Hellesen, Léger og Norge" 2

Innledning:

I sin artikkel, "Hellesen, Léger og Norge", viser kunsthistorikeren Steinar Gjessing til det faktum at det var kunstneren Thorvald Hellesen som introduserte Fernand Léger for det norske kunstpublikumet. Kontakten mellom Hellesen og Léger ser ut til å ha oppstått allerede før 1.verdenskrig.Det kom til et opphold i kontakten mellom de to malerne i krigsårene, ettersom Léger deltok aktivt i krigen. Men mot slutten av 10-året er det, ifølge Gjessing, nær kontakt mellom dem.

Sammendrag av artikkelen:

Légers første besøk i Norge fant sted senhøstes 1919. Da hadde Norge eksistert som selvstendig nasjon i 15 år og det var oppgangstider i landet og samfunnslivet var preget av tiltro til framtiden. Norges nøytralitet under verdenskrigen hadde skapt rikdom i deler av samfunnet og dette var gunstig for kunstlivet. Særlig den franske kunsten kunne nyte godt av dette, ettersom mange norske kunstnere hadde studert i Frankrike og brakte med seg impulser derfra. I tillegg var direktøren for Nasjonalgalleriet, Jens Thiis, en dedikert frankofil.

Invitasjonen til å besøke Norge fikk Fernand Léger av Thorvald Hellesen, på den tiden en relativt kjent skikkelse i norsk kunstverden.Thorvald Hellesen ble født i 1888, hadde en høyborgerlig bakgrunn og ble ansett som meget lovende. Han ble tidlig påvirket av Munch og ekspresjonismen og var også elev av Christian Krogh ved Statens kunstakademi 1910-1911. Allerede høsten 1911 dro han til Paris og der ble han boende resten av sitt liv, kun avbrutt av noen korte opphold i Norge. Gjessing påpeker at han allerede under akademitiden skal ha vært opptatt av kubismen og han blir senere nevnt i Per Kroghs memoarer hvor Krogh påpeker at han ble påvirket av franske, nonfigurative malere, representanter for retninger som orfisme og futurisme.Ifølge Gjessing fant han seg godt til rette i det avantgardistiske kunstmiljøet i Paris. Han giftet seg med en fransk pike, Hélene Perdriats, hun også kunstner, men de ble senere skilt.

Man vet ikke eksakt når vennskapet mellom Fernand Léger og Hellesen ble innledet, men fra 1919 av har man daterbare bilder av Hellesen hvor man kan se at han har latt seg påvirke av Légers «elements mecaniques». Det man da ser er "gjennomført flatemaleri hvor dybdevirkningen effektivt motvirkes ved utstrakt bruk av diagonaler. Tredimensjonale former fremstilles ikke gjennom fargemessig avtoning, men indikeres ved sammenstøt mellom monokrone, ulikeformede fargeplan. Løsrevne bokstaver, maskin-og rørfragmenter omtolkes til enkle geometriske formelementer strengt underordnet den samlede billedstruktur dominert av diagonaler og vertikaler". De to var også begge fasinert av den moderne, urbane kulturen. De beundret den nye teknikken, maskiner, biler, fly - alt som representerte fart og styrke.

Hellesen og hans franske kone dro begge til Kristiania tidlig på høsten 1919 og hadde to separatutstillinger, I Kunstnerforbundet og Tivolis utstillingslokaler. Léger ble oppfordret til å komme etter og han ankom Norge ca. 25.oktober. Han ble værende i omtrent en måned. De bodde alle som gjester hos Hellesens søster, i en herskapelig villa i byens beste strøk. Fernand Léger fikk dermed ta del i den norske overklassens selskapsliv og uttalte selv at han ble behandlet som «l’homme du jour».

Det var mye oppmerksomhet rundt utstillingene til både Thorvald Hellesen og hans kone. Mens hans kones bilder vakte begeistring, ble Hellesens utstilling dessverre ingen suksess, snarere tvert imot. Gjessing kaller det en «sucess de scandal.» Utstillingen omfattet et stort antall malerier fra tiden i Paris, mange av dem inspirert av Léger. Monumentale bilder med collageinnslag og «fargeorgier», som det sies i Gjessings artikkel. Hovedstadens kunstpublikum var ikke moden for dette, han representerte en annen form for kubisme enn det man var vant til.    

Léger ble intervjuet i forbindelse med utstillingen og han var presiserte dette at kubismen ikke lenger gikk i en og samme retning, men at den hadde delt seg. Picasso og Braque gikk en vei, Hellesen og Léger en annen. Og det dreide seg om farger. Han ønsket seg voldsomme, eksplosive farger, det harmonerte best med tiden de levde i. Samtidig mente han å se spesifikke «nordiske» trekk ved Hellesens fargebruk, noe som også ble tatt opp av en annen kunstner noen måneder senere. Theo van Doesburg kommenterte at Léger og Hellesen opererte med primærfargekombinasjoner, og at denne nordiske stilen hadde innflytelse på andre tilhengere av den franske «fargeløse» kubismen.

I tiden etter returen til Paris kan det se ut til å ha vært nær kontakt mellom Hellesen og Léger. Blant annet er ekteparet Hellesen forlovere da Léger gifter seg i desember 1919. Begge deltar også med bilder på den første Salons des Indépendants etter krigen, Hellesen med hele 6 verk. Man tror også at det var Léger, som medlem av arrangementskomiteen, som fikk Hellesen med i Societé des Artistes Indépendants. Der stilte han ut årlig fra 1920 til 1925. De stilte også ut, side ved side, på andre viktige mønstringer, som på Sectiond’OR-utstillingen i Galerie la Boétie i mars 1920. Kjente navn som Mondrian, Vassilieff, Van Doesburg, Laurens og andre hørte til den samme kretsen. Fram mot 1925 deltar de begge også på flere internasjonale utstillinger.

Steinar Gjessing understreker i sin artikkel at selv om tematikk og komposisjon i bildene til Hellesen og Léger ligger tett opp til hverandre, er det likevel klare forskjeller, først og fremst i fargebruken og i hvordan de ser maleriet som flate. Ifølge Gjessing, benyttet Hellesen fargen ikke- nyansert og uten nedtoning, han gjennomførte hele bildet med samme fargemessige styrke. Resultatet ble at de figurative elementene delvis mistet sin spesifikke identitet, de gikk opp i en samlende abstrakt flate. Ingen tredimensjonalitet. Gjessing påpeker at Léger i større grad er bevisst de tredimensjonale elementenes «plastisitet».

Utover i 1920-årene ble forskjellene mellom Léger og Hellesen større. Gjessing påpeker at Hellesen går mer i retning av det dekorative, mer puristisk, mer geometrisk, mens Léger holder fast på et realistisk utgangspunkt. Hellesen fokuserte i større grad på anvendt kunst og han leverte mønsterutkast for tekstiler og tapeter, arbeidet med plakater og scenografi og han var en del av utviklingen som førte til at kubismen fikk betydning for utformingen av den visuelle hverdagen for mange.

Avslutning:

Mot slutten av sitt liv møtte Thorvald Hellesen mye motgang. Han slet med økonomien, ekteskapet tok slutt og han ble rammet av sykdom. Han døde i 1937, etter å ha klart så vidt å komme seg hjem til Norge. Han fikk ingen anerkjennelse i sin samtid og det var først i 1980-årene at han fikk sin rettmessige plass i kunsthistorien. Det samme kan også sies om Fernand Léger. Det var først i 1950-årene at han ble representert i et norsk museum. Steinar Gjessing påpeker at hans usentimentale og klare kunst ikke helt stemte overens med den "nasjonale egenart" som autoriteter i Norge hadde definert.