Gran, H. ”Omkring et semester hos Zahrtmann”
Paul Gaugins teorier var noe som i stor grad inspirerte F. G. Clement, den første i København til å forskynne syntetisismen og symbolismen.[1] Clement skrev i 1891: "Vi ønsker en ny, ytterst dekorativ kunst med sterke farver og enkle store linjer".[2] Det var flere norske kunstnere som besøkte København, men dette kan kanskje være av mindre interesse enn det man skulle tro. De fleste av dem attenderte nemlig ikke noen kunstskole.[3]
Erik Werenskiold sier at i Høstutstillingen i 1891 var det renere linjer. Før var visst linjene noe mer kludrete.[4] Utstillingen var svært viktig for både dansk og norsk kunstutvikling.[5] De unge mannlige nye kunstnerne foretrakk Werenskiold fremfor Christian Krohg.[6] Werenskiold var betraktet som en kolorist. Siden han returnerte fra Paris hadde han forsøkt to ting. Dette var å skape store enkle former og virkninger, for så å dekomponere.[7]
Men både Werenskiold og Krohg mistet flere potensielle elever til Kristian Zahrtmann.[8] Zahrtmanns elever måtte arbeide i åtte timer om dagen.[9] Thorval Erichsen beskrev han som en av de mest betydningsfulle kunstnerne i moderne tid.[10] Gruppen norske elever under Zahrtmann kan relateres til den danske "nabis", en gruppe bestpende av F. G. Clement, Ludvig Find og Frydenberg.[11] Albert Besnards bruk av svart-hvitt og raderinger var noe som også var forlokkende for de unge.[12]
Jens Ferdinand Willumsen ville fornye fjorårets strid om syntetisering.[13] August Eiebakke argumenterer mot Julius Langes kritikk.[14] Plein-air har let for å gå over til fotografering, og erindringens kunst vil komme vekk fra dette.[15]
