Greenberg, C. "After Abstract Expressionism"
Clement Greenberg (1909-1994) var en amerikansk kunstkritiker og teoretiker som fikk stor betydning for modernismen og spesielt det modernistiske maleriet. Greenberg skrev flere viktige tekster, blant annet "Avant-Garde and Kitsch" i 1939, "Towards a Newer Laocoon" i 1940 og "Modernist Painting" 1960-65. I essayet "After Abstract Expressionism" satte Greenberg fokus på amerikansk maleri i sin analyse av det modernistiske maleriet. Her la han vekt på overgangen fra 'første generasjon' malerier av Still, Newman og Rothko til den yngre generasjons Post-Painterly Abstraction. Essayet ble publisert for første gang i Art International, Lugano, VI, no. 8, oktober 1962, s.24-32.[1]
I likhet med mye av den maleriske kunsten før den abstrakte ekspresjonismen, mente Greenberg at også den til slutt arbeidet med å redusere fargens rolle. Still, Newman og Rothko vendte seg bort fra det maleriske i den abstrakte ekspresjonismen, som for å redde de maleriske egenskapene - farge og åpenhet (openness) - fra det maleriske selv. Dette var grunnen til at deres kunst kunne bli kalt en syntese av malerisk og ikke-malerisk, eller en overskridelse av forskjellene mellom dem. Imidlertid var det ikke en forsoning mellom malerisk og ikke-malerisk, slik som i analytisk kubisme. Ifølge Greenberg var Still, Newman og Rothko de første seriøse abstrakte malerne, og de første abstrakte malerne som i stil virkelig brøt med kubismen. Clyfford Still, en av de store innovatørene i modernistisk kunst, var en pioner og lederen av de tre amerikanerne. Han motsatte seg den uminnelige insistering på lyse og mørke kontraster, og fremhevet fargenes evne til å handle, gjennom kontraster av rene fargetoner, relativt uavhengig av lys og mørk formgivning. Senimpresjonismen skapte her presedens, og som i sene arbeider av Monet, førte undertrykkelsen av valørkontraster til en ny type åpenhet. Bildet delte seg ikke lenger i former og flekker, men i soner, områder og fargefelt. Det var Newman og Rothko som viste hvor viktig dette ble. Greenberg diskuterte hvordan Still, Newman og Rothko arbeidet med farger, overflatetekstur og teknikker for å oppnå det han altså kaller 'openness'.[2]
Spørsmålet som nå stilles gjennom deres kunst var ikke lenger spørsmålet om hva som utgjør kunst, eller kunsten å male, men hva som ugjenkallelig utgjør god kunst. Med andre ord, hva er den ultimate kilden til verdi eller kvalitet i kunst? Greenberg mente svaret synes å være: ikke ferdighet, øvelse, eller noe annet som har med utførelsen å gjøre, men kunstnerisk skapelse alene. Kultur og smak var muligens nødvendige betingelser for kunstnerisk skapelse, men det var den kunstneriske skapelsen som var avgjørende. Kunstnerisk skapelse kunne også bli kalt oppfinnelse, inspirasjon, og til og med intuisjon. Inspirasjon tilhørte individet, mens alt annet, inkludert ferdigheter kunne erverves av hvem som helst. Inspirasjon var dermed den eneste faktoren i skapelsesprosessen av et vellykket kunstverk som ikke kunne imiteres eller kopieres. Bildene til Newman kunne se lette ut å kopiere, og kanskje var de det. Imidlertid var skapelsesprosessen av disse verkene langt fra enkel, og den kunstneriske kvaliteten og meningen lå nærmest fullstendig i selve skapelsen av verket. Den som mente at et barn kunne ha malt en Newman kunne ha rett, men Newman måtte ha vært tilstede for å fortelle eksakt hva barnet skulle gjøre. Det eksakte valg av farge, media, størrelse, form, proporsjoner var det som avgjorde verkets kvalitet, og disse valgene var avhengige av inspirasjon eller kunstnerisk skapelse.[3]
Litteratur
Greenberg, Clement. "After Abstract Expressionism" i Art in Theory, 1900-2000, redigert av Charles Harrison og Paul Wood, 785-787. Oxford: Blackwell Publishing, 2003.
