Greenberg, C. "Avant-Garde and Kitsch" 2
Clement Greenberg (1909-1995) ‘Avant-Garde and kitsch’ 1939
Kunstkritikeren Clement Greenberg brakte med sitt essay ‘Avant-Garde and kitsch’ tanker fra det tyske intellektuelle venstre inn i debatten om kunst og litteraturens rolle inn i det amerikanske forumet Partisan Review. Greenberg drøfter i essayet at avant-gardens funksjon er å holde kulturen i live i kapitalismens tid.
Greenberg peker i essayet på at kulturbegrepet i hans samtid spenner vidt. Alt fra høykultur slik som T. S. Elliot til populærkultur slik som Tin Pan Alley Song, og likedan et maleri av Braque sammenlignet med Forsiden på Evening post. Disse verkene er fra samme samfunn, samme kultur og samme tid. Ellers er det svært få fellestrekk mellom disse. Greenberg spør om dette varierte kulturbildet er et nytt fenomen i hans tidsalder, og er det bare å akseptere at det er slik det er?
I samtiden, mener Greenberg, så skjer det i stor grad en masseproduksjon av tidligere ideer. Dette kan man eksempelvis se i reproduksjoner av romerske skulpturer og nyrepublikansk arkitektur. Som en reaksjon på en slik mangel på fornyelse Greenberg kaller forfall, har et samfunn bestående av vestens bourgeois dannet avant-garde kulturen. Denne går lenger enn alexandrianismens dyrking av ideer. Avant-garde fungerer som en slags kulturell bevissthet i kapitalismens masseproduksjon, og essensiell i et samfunn.
Det er slik Greenberg skriver, ingen tilfeldighet at avant-garde utviklet seg parallelt med industrialiseringen i 1850-1860-årene. Inspirasjoner til sin tid slik som Picasso, Braque, Mondrian har alle en ting til felles. Det er graden av innvasjon og nytenkning de representerer; både i form av rom, overflate, farge og form. Hvis man følger Aristoteles filosofi er imidlertid all kunst imitasjon, men det dreier seg ifølge Greenberg om en imitasjon av imitasjonen. Dette kan jo selv kritiserer for ikke å være innovativt? Men her peker Greenberg på at dette skiller alexandrianisme og avant-garde. Nemlig at avant-garden er konstant i utvikling.[1]
Motsatsen til avant-garde er nettopp det tyskerne kaller kitsch. Dette er direkte resultat av den industrielle revolusjon. Dette er magasiner, Tin Pan Alley-musikk, tegneserier. Alt dette har sitt utspring i at flere fikk fritid som følge av den industrielle revolusjon, også arbeiderklassen. Flere lærte å lese og skrive. For å tilfredsstille dette nye markedet så dannet nettopp denne massekulturen seg. Greenberg er hard i kritikken av kitsch og mener den ikke krever noe mer av mennesket enn penger til å kjøpe det, ikke en gang deres tid.[2] Men han innrømmer også at kitsch har mange lag, og nå og da kan også den ha noe for seg. Kanskje er det ikke så enkelt at det kun er kun negativt og tomt? For eksempel kan man anse New York Post som høyklasse kitsch. Det som skiller avant garde fra kitsch er ikke gammel eller ny kunst, men om de var innovative i sin tid da det kom.
Greenberg diskuterer også om det at mange viser interesse for noe, gjør noe til kitsch simpelten av den grunn? I denne sammenheng diskuteres Greenberg også hva man blir introdusert for, også påvirker hva man vil ha, jf. Repin (kitsch) i Russland kontra Picasso. Det er også slik at kitsch kan være en del av politiske regimer, og det er i deres interesser ikke å heve nivået i kultur. Dette er fordi avant-garde nettopp står for nye ideer, og det går ikke an å plante propaganda inn i avant-garde. Politiske regimer tjener jo på masseproduksjon og gjentagelse av et tankesett, slik som stalinism og fascisme. Avantgarde vil være stikk i strid med det totalitære regimer ønsker å indoktrinere og oppnå. Sosialisme er sånn sett svaret, nettopp fordi at som følge av den så vil nye ideer oppstå av seg selv – også kunsten er en pådriver for nye ideer i samfunnet.
Når det gjelder avant-garde i norsk kunst så er den tydelig i blant annet Henrik Sørensen (1882-1962) og Willi Midelfart (1904-1975). Det som gjør de til avant-garde er nettopp eksperimenteringen. De var ikke eksperimenterende på en ekstrem måte, men de ønsket å påvirke samfunnet via kunsten. De hadde begge fått inspirasjon på sine reiser ved å ha sett blant annet Henri Matisse. [3] De ble begge også påvirket i sine motivvalg av kommunismen i Sovjet og overførte litt av dette inn i motiver fra norske forhold. Henrik Sørensens Gatekamp er således avantgarde, og hans måte å sette spørsmålstegn ved samfunnet ved sin tiltrekning til sosialismen.
Litteratur:
Brandtzæg, Kari, Kunst på barrikadene, Norsk avant-garde
Greenberg, Clement, Avant-garde og kitsch, Art in theory 1900-2000
