Greenberg, C. "Modernist Painting" 2

Innledning

Essayet «Modernist Painting» ble først trykket i «Forum Lectures» (Voice of America), Washington, DC i 1960, deretter med små endringer i «Art & Literature», Lugano, no 4, Våren 1965. Det er den nyeste versjonen som er gjengitt i Art in Theory 1900-2000, en antologi redigert av Charles Harrison og Paul Wood og som det her følger et sammendrag av.

I forordet til «Modernist Painting» av Clement Greenberg (1909-1994) skriver Harrison og Wood at essayet har blitt stående som selve kjennetegnet på en modernistisk kunstkritikk. Greenbergs mål med teksten var å redegjøre for en logisk historisk utvikling som forbandt maleriets storhetstid de siste hundre år med dagens maleri, da teksten ble skrevet i 1960/65. Greenberg bygget sine argumenter først og fremst på observasjoner av endringer i maleriets teknikk, fremfor en sosial-historisk innfallsvinkel.

Modernisme

Greenberg åpner essayet med en utlegning om modernismen. Essensen i modernismen ligger i å bruke en disiplins egne metoder for å kritisere disiplinen selv, hevder han. Modernisme handler om å snu søkelyset mot seg selv og stille spørsmålstegn ved eget grunnlag. Dette gjøres ikke for å undergrave en disiplin men tvert i mot for å styrke den og for å spisse dens unike kompetansefelt.

Kant var den første modernist, mener Greenberg. Kant kritiserte kritikken, ved hjelp av kritikkens egne metoder. Han brukte logikk for å finne grensene for logikk, og Greenberg mener at feltet ble styrket av denne formen for selvkritikk. Greenberg ser det som naturlig at dette skjedde først innenfor filosofien, siden filosofien i seg selv er en kritisk disiplin. Senere ble modernismen tatt opp av andre disipliner og er nå altomfattende i vår vestlige kultur. Det er den vestlige sivilisasjonen som i dag i størst grad har gjennomført en slik modernistisk og selvkritisk øvelse. Til forskjell fra for eksempel opplysningstiden der kritikken ble rettet fra utsiden, kom den modernistiske kritikken fra innsiden.

Kunstformers egenart

Greenberg skriver videre om hvordan det ble nødvendig for kunsten å bevise sin berettigelse og eksistens ved å vise til den unike erfaringen og kunnskapen kunsten besatt. Dette ble nødvendig for å unngå at kunst ble gjort til ren underholdning. Videre ble det viktig at hver kunstform gjennomgikk en selvgranskende og selvkritisk øvelse, med utgangspunkt i egne unike trekk. Ved å kondensere og spisse sine trekk og sin kompetanse kunne hver kunstform sikre sin plass og berettigelse i samfunnet. 

Ved eliminere og skrelle vekk alle trekk som var lånt, overlappende eller hentet fra andre kunstformer kunne kunsten bli «ren». I denne renheten finner man en garanti for kunstformens kvalitet og uavhengighet, mener Greenberg. «Renhet» blir ensbetydende med selv-definering gjennom selv-kritikk.

Elementene som utgjør maleriet som medium og som er unike for malerkunsten, er lerretets todimensjonale overflate, blindrammens form og pigmentene i malingen. Disse elementene utgjør essensen av maleriet som medium og de skal nå gjøres synlige, få en anerkjennelse og løftes fram som noe positivt. Greenberg viser til ulike eksempler på hvordan dette har vært gjort. Manets malerier var ærlige på å eksistere som overflate, og er derfor de første modernistiske malerier, mener Greenberg. Impresjonistene i Manets kjølvann brukte malingen slik at betrakteren tydelig kunne se at det nettopp var maling; pigmenter hentet fra et spann eller en tube. Cézanne ofret det troverdige og korrekte for at motivet skulle finne sin plass innenfor lerretets rektangulære avgrensning.

Det todimensjonale

Den todimensjolnale flaten er det ene trekket som framfor noen løftes fram som unikt for maleriet. Derfor har modernistisk kunst rettet seg mot flaten og flatheten, hevder Greenberg. Flatheten som modernismen etterstreber kan likevel aldri være fullstendig. Med én gang man setter farge på lerretet, bryter man illusjonen av flathet. De gamle mesterne ønsket å bryte flatheten ved å skape en illusjon av et tredimensjonalt rom der betrakteren kunne se for seg å vandre. En kunstner som Mondrian kan derimot sies å skape en form for tredje dimensjon eller tredimensjonalitet for øyet eller for bevisstheten.

Teknikk og praksis

Det er viktig å forstå at selvkritikken innenfor modernistisk maleri har blitt utført på en spontan og ubevisst måte, mener Greenberg. Modernismen har vært et spørsmål om teknikk og praksis, og ikke en bevisst teoretisk analyse. Målet til modernistiske malere har først og fremst vært individuelt. Ingen individuell kunstner har vært seg bevisst dette med selvkritikk, og Greenberg mener også at den individuelle kunstner ikke ville kunnet arbeide på en fruktbar måte om han var det.

Modernismen betyr ikke et brudd med fortiden, den er tvert i mot en fortsettelse og en kontinuitet. Det å skape malerier har alltid vært styrt av maleriets unike elementer og vil fortsette å være det også i fremtiden. Kunst er kontinuitet, hevder Greenberg. Uten fortidens kunst ville ikke modernistisk kunst kunne eksistert, skriver han.

Rosalind Krauss og Harold Rosenberg

Avslutningsvis vil jeg helt kort se Clement Greenberg i lys av kunstkritikerne Rosalind Krauss (født 1940) og Harold Rosenberg (1906-1978).

Rosalind Krauss mener at Clement Greenberg sitt syn på kunst blir for rigid, en mening som manifesterer seg hos henne utover 1970-tallet. I 1972 skriver hun teksten «A View of Modernism» der hun hevder at det blir galt å se historien som noe «objektivt», bortenfor sensibilitet eller ideologi. Hun hevder at historien tvert i mot er et perspektiv, et ståsted og et standpunkt. Dersom man ikke tar dette med i betraktningen, unngår man å se hvordan troen på en «realitet» fører til en konstruert og tvungen nåtid, og et tilbakeskuende perspektiv.

I likhet med Krauss mener Harold Rosenberg at det normative synet på maleriets utvikling gjør at vi går glipp av mye av essensen ved maleriet. I teksten «The American Action Painters» fra 1952 tar han til orde for at kritikere som kun vurderer et maleri ut fra stil eller skole, egentlig fjerner seg fra kjernen i kunsten. Rosenberg hevder at et maleri er en handling, «action» som er uadskillelig fra kunstneren og hans biografi. Maleriet er et øyeblikk av hans liv - både tiden det tok å lage men også meningen som lå i dette øyeblikket. Ved å fokusere på maling som handling; «action-painting» kommer man tett på den metafysiske substansen som utgjør kunstenes eksistens, skriver han. Kunstneren aksepter som virkelig kun det han er i ferd med å skape. «Action-painting» bryter ned skillet mellom kunst og liv, og hans syn på kunsten tilbyr oss noe annet enn Greenbergs fokus på modernismens teknikk og elementer.  

Litteraturliste

Greenberg, Clement. 1965. «Modernist painting.» I Art in theory 1900-2000. An anthology of changing ideas, redigert av Charles Harrison og Paul Wood, 773-779. Malden: Blackwell.

Krauss, Rosalind. 1972. «A View of Modernism.» I Art in theory 1900-2000. An anthology of changing ideas, redigert av Charles Harrison og Paul Wood, 976-979. Malden: Blackwell.

Rosenberg, Harold. 1952. Fra «The American Action Painters.» I Art in theory 1900-2000. An anthology of changing ideas, redigert av Charles Harrison og Paul Wood, 589-592. Malden: Blackwell.