Greenberg, C. "Modernistisk maleri" 4

Sammendrag av Clement Greenbergs essay «Modernistisk maleri»

Modernismens selvkritiske essens

I essayet gjør Clement Greenberg rede for begrepet modernisme: «Jeg vil betegne modernisme som den intense, nesten overdrevne, selvkritiske tendensen som begynte med filosofen Kant.» For Greenberg er Immanuel Kant den første modernist. Kant var den første til å kritisere selve kritikkens redskaper. Slik Kant forsterket logikken ved å bruke logikk til å definere logikkens grenser skulle enhver kunstforms særegenhet definere det som var unikt ved sin kunstform. Å vende et selvkritisk blikk innover i sitt eget felt er det som kjennetegner selve modernismens essens. Selvransakelse i kunsten skulle gjøre tydelig og skille ut hva som var unike egenskaper ved hver kunstform. Dette fører til et smalere kompetansefelt for hver enkelt kunstform, men det gir samtidig en styrke i at de forskjellige kunstformene vinner en individualitet og trygghet i egen kompetanse. Greenberg mente at når kunstformene har en klar selvdefinisjon vil kunstformene bli «rene». Denne «renheten» har en positiv funksjon i at den fører til uavhengighet og en ramme for kvalitetsikring.

Maleriets egenart

Greenberg tar for seg det modernistiske maleriet i essayet. Hva var unikt for maleriet, hvor lå dets styrker? Dets unikhet og styrker lå i maleriets begrensninger som tidligere hadde blitt sett på som negative egenskaper. Egenskapene som nevnes er den flate overflaten, formen på rammen og pigmentenes egenskaper. Disse egenskaper som tidligere hadde blitt forsøkt å skjules ble nå i modernismens tid dyrket og anerkjent. Greenberg drar frem Manets bilder som de første modernistiske malerier fordi de så åpent og rakt viste frem den flate overflaten som var lerretet. Manet prøvde ikke å lure noen til å tro at de tittet gjennom et vindu, her var det en ærlig sak at motivene hans var bilder malt på lerret. Videre trekker Greenberg frem impresjonistene som droppet å bruke grunning og ferniss for at tilskuerne ikke skulle tvile et sekund på at fargene som ble brukt var maling på lerret. Slik ble maleriets medium trekket frem og dyrket. I modernismen ble maleriets tidligere "svakheter" til styrker i nuet. Slik hadde det selvkritiske-prosjektet lykkes i å forsterke kunstformen.

Flathet

Greenberg peker på flathet som det eneste karakteristiske for maleriet. Bildets ramme, forteller han, var en begrensende betingelse som maleriet delte med teateret. Farge var et middel som det delte med både teateret og skulpturen. Maleriets forsøk på å fremstille tredimensjonalitet ville alltid kun stå i skulpturens skygge. Derfor ble flathet den betingelsen som modernistiske malere fokuserte på. Det å lage malerier hvor en så selve bildet før en så hva som var i bilde var derfor elementært for modernistiske malere. Medium først, så motiv. Slik ville maleriet holde på sin autonomi. Ville motivet vært i fokus ville den minste antydning av gjenkjennbar størrelse kalle frem assosiasjoner til tredimensjonalitet, utdyper Greenberg. Allikevel vil maleriet aldri oppnå fullstendig flathet. Med Greenbergs egne ord «Den flathet som modernistisk maleri orienterer seg mot, kan aldri være blott og bar flathet. Billedflatens forhøyede sensibilitet gir kanskje ikke rom for skulpturell illusjon, eller trompe-l'oeil, men den gir rom for, og må gi rom for, optisk illusjon». Optisk illusjon var også et impresjonistisk verktøy. Greenberg trekker tråder fra de nye abstrakte maleriene og de impresjonistiske maleriene. Synssansen stod i fokus hos begge grupper. Det abstrakte maleriet viderefører impresjonistenes fascinasjon rundt optisk illusjon.

Avslutning

Det er viktig for Greenberg å poengtere at modernismen ikke er et brudd med fortiden. Som nevnt i det avsnittet som tok for seg maleriets flate finnes det en tilknytning mellom det modernistiske abstrakte maleriet og impresjonistiske verk. Modernismen bryter ikke med tidligere kunst, men viderefører og utvikler. I essayet viser også Greenberg til hvordan maleriets motstand mot skulptur har en sterk kobling til tradisjonen. Maleriets motstand mot det skulpturelle er ikke ene og alene modernismens konsept. Denne motstanden har gamle røtter i kunsthistorien. «Modernistisk kunst er en fortsettelse av fortiden uten kløfter eller brudd, og uansett hvor den ender, kommer den aldri til å slutte å være forståelig i forhold til fortiden».   

Greenberg har opplevd kritikk for å ha sittet med et for strengt og puritansk syn på hva kunsten skulle streve etter for å kunne kalle seg god kunst. Synspunktene hans oppleves som fascinerende og overtalende, men bare i forhold til den modernistiske perioden. Hadde man kontinuerlig fulgt Greenbergs "regler" til nåtiden mener jeg maleriet som kunstform ville oppleves som begrenset. Og begrenset er ikke et ord som skal følge kunstproduksjon. I selve modernsimen vil jeg ikke hevde at Greenbergs "regler" virket begrensende. Vi har fantastiske kunstverk fra modernismen, som f.eks. malerier av Mondrian, Pollock, Frankenthaler og Rothko, som motbeviser nettopp det. Men kunsten er ment for videreutvikling, og det var meningen at kunsten skulle utvikle seg igjen fra det "rene" modernistisk maleri til noe nytt. Selvdefinisjon skal ikke stå i veien for det å utforske nye sider ved seg selv og slik er det med kunsten og. "Regler" er til for å brytes, til og med Greenbergs.   

Litteraturliste

Greenberg, Clement. «Den modernistiske kunsten», oversatt av Agnete Øye, Pax forlag, Oslo 2004.