Greenberg, C. "Surrealistisk maleri"

Innledning

Clement Greenberg (1909-94) var en amerikansk kritiker som skrev om både visuell kunst, arkitektur, politikk, filosofi, provinsialisme, dans og litteratur. Hans gjennombrudd som kunstkritiker var gjennom essayene Avant-garde and Kitsch (1939) og Towards a Newer Laocoon (1940). I det sistnevnte essayet argumenterer Greenberg mot å blande sammen kunstformene (den plastiske kunsten, litteraturen, musikken mv.), og mener avantgarde-kunstnerne begynte å interessere seg for det abstrakteog dyrket renheten i maleriet som kunstform ved å akseptere maleriets begrensninger som medium og dyrke det som er særegent for maleriet.

I 1944 skrev Greenberg essayet Surrealist Paintings (Surrealistisk maleri) som ble trykt for første gang i The Nation i 1944. Her beskriver Greenbergs sitt syn på den surrealistiske kunstretningen, og skiller mellom det han mener et to ulike retninger innen surrealistisk maleri.

Surrealistisk maleri

Ifølge Greenberg er den surrealistiske kunstens teori at en kunstnerisk skapelse er en automatisk prosess som ikke kan styres av fornuften eller bevisstheten, og at inspirasjon oppstår ved at man overgir seg til umiddelbare impulser og tilfeldigheter. Av kunstformene mener Greenberg at det er spesielt utfordrende for malerkunsten å vite hvor underbevisstheten slutter og fornuften tar over, og peker på at den automatiske prosessen kan forstyrres når maleren skal håndtere malerverktøyet. Han mener kunstneren, uten å legge merke til det, kan avbryte den automatiske prosessen på grunn av metodene han har tilegnet seg på kunstakademiet.

Greenberg beskriver to ulike retninger innen surrealistisk maleri. I den ene retningen er det han kaller "automatismen" primær, og kunstnerne forsøker å "overgi seg til sitt medium". Her oppgir Greenberg kunstnerne Miró, Arp, Masson, Picasso og Klee som eksempel, men påpeker at Picasso og Klee aldri var formelt knyttet til denne bevegelsen. Disse kunstnere har ifølge Greenberg en primær tilnærming til automatismen og er ikke opptatt av at fenomenet som males skal være gjenkjennbart eller ha likhetstrekk med virkelige fenomener. Ifølge Greenberg vil ikke kunstnerne som kan regnes innenfor denne bevegelsen benytte seg av metoder de har lært på et akademi, og eventuelle likhetstrekk med den virkelige verden vil være mer skjematiske enn realistiske. Greenberg mener at den automatiske metoden lar kunstneren overgi seg mer til sitt medium.

I den andre retningen Greenberg trekker frem er automatismen av sekundær karakter. Greenberg nevner her kunstnerne Ernst, Tanguy, Roy, Magritte, Oelze, Fini og Dalí som eksempler. Her får kunstneren først inspirasjon, for så å gå bevisst til arbeidet med å fremstille fantasibildet på en måte som skaper en illusjon av noe som gjenkjennelig for betrakteren og har likhetstrekk med fenomener fra den virkelige verden.

Greenberg viser til maleritradisjonen som løp gjennom impresjonismen, fauvismen og kubismen, og mener at dette er, i motsetning til den "sekundære surrealismen", den eneste originale kunsten. Greenberg mener at maleriet ikke er et nødvendig medium for å formidle innholdet i bilder av kunstnere som Ernst, Dali og Tanguy. Deres kunst kan formidles på andre måter enn gjennom maleriet. Til sammenligning hevder Greenberg at meningen i bildene til Picasso og Mirós ville forsvinne helt dersom man forsøker å overføre det til andre medium enn maleriet.

Litteratur

Greenberg, C., Å. Thorkildsen og A. Øye. Den Modernistiske Kunsten. Pax Artes. Vol. nr 11, Oslo: Pax, 2004.