Gruppering G-L

Her kommer sammendrag og tekstanalyser. Klikk "Rediger" over dette skrivefeltet, og begynn å skrive. Lag en overskrift slik: Sammendrag 1. Den neste bruker Sammendrag 2, osv.

Sammendrag 1

Per Kjellerhaug, KUN2061, V17.

Stéphane Mallarmé (1842-1898) var en fransk poet og essayist og en sentral person innen symbolistbevegelsen. Denne bevegelsen var basert på ideen at artisten ikke nødvendigvis kopierte naturen, men transformerte naturens egenskaper og vesen til indre erfaringssymboler.  Hans essay fra 1876 er viet impresjonismen inkludert analyse av dets røtter til Courbets realisme, knytningen mot samtidens litteratur (Zola og Baudelaire) samt Edouard Manets rolle i impresjonistbevegelsen.  Mallarmés kjennskap til Manet var blant annet gjennom Manets illustrasjoner i to av hans bøker.

I følge Mallarmé hadde de årlige kunstutstillingene i Paris («Le Salon») få nyskapende kunstverk; ett unntak var Courbets arbeider i 1860-årene hvor dagligdagse gjøremål ble fremstilt på en naturlig og realistisk måte.  Denne realismen hevder Mallarmé hadde samme intensitet som romantikken, en nå utdødende bevegelse mest brukt i landskapsmalerier.  I tillegg til Courbets realistiske malerier begynte Edouard Manets mer uvanlige malerier, såkalte impresjonistiske malerier, å bli utstilt i private gallerier. Disse maleriene ble verdsatt av flere intellektuelle inkludert Charles Baudelaire, en fransk dikter, essayist og kunstkritiker samt Emile Zola, en fransk forfatter innenfor naturalismen. En separatutstilling av Manet og andre impresjonister fant sted i 1867.  Denne utstillingen ble sterkt kritisert på grunn av sitt motivvalg og maleteknikk; i de følgende årene fortsatte de tradisjonelle kunstskolene å motarbeide impresjonistene.  Til tross for denne motstanden økte publikums interesse for å se impresjonistisk kunst utstilt i Durand Ruel sine gallerier som ofte var i konkurranse med de tradisjonelle Salon-utstillingene.   Mallarmé refererer til Manets egne uttalelser om at hvert motiv (inkludert landskap og figurer) skulle være et unikt skaperverk bearbeidet av sinnet.  Dette innebar at kunstneren måtte se ethvert nytt motiv med nye øyne, sette til side sine personlige følelser og smak samt glemme tidligere kunnskap og kjennskap til det observerte objektet. Den skapende hånden skulle her kun være et verktøy for sinnet.  Denne nye kunstskapelsesprosessen ville ta tid å bli fullt innarbeidet av kunstnere, få kunstnere var derfor i stand til fullt ut bruke denne teknikken.  Imidlertid, selv om Manet foreslo at man skulle ta avstand fra tidlige kunnskap og skolelærdom var han allikevel imponert av flamske malere og den spanske maleren Velasquez.  Ett av Manets tidligere og omstridte (likt av få, hatet av mange) verk, Olympia, som viste en naken, ukonvensjonell prostituert ble beskrevet av Mallarmé som sannferdig, «intellektuell pervers» men ikke umoralsk.  I følge Mallarmé var dette bildet symptomatisk for flere av Manets bilder: de var fengende, frastøtende, eksentriske og noe nytt.  De illustrerte samtidig hvordan borgerskapet virkelig var og dets sanne og ikke alltid høyverdige verdier. Samtidig utfordret Manet de konvensjonelle måtene å male rom-, lys- og figuraspekter; disse nye aspektene økte imidlertid publikums interesse å se bildene.  Det mer konvensjonelle publikum anså imidlertid bildene som stygge eller vulgære. Med økt eksponering til Manets bilder ville imidlertid publikum etter hvert bli mere bevisst på og vant til Manets fremstillingsmåte og dermed gjøre Manet anerkjent.  

Mallarmé er spesielt opptatt av dagslysets innvirkning på hvordan vi oppfatter naturen.  Han forsvarer Manets og andre impresjonisters friluftsmaleri; den «sanne» naturen med luften som medium kan bare fremstilles og males i friluft.  Han hevder at det kunstige innendørslyset med dets refleksjoner har en negativ virkning på hvordan hudfargen fremkommer.  I friluft vil modellens hudfarge få de riktige fargekvaliteter med likeverdig dagslys fra alle sider; kunstig eller sparsommelig lys kunne resultere i en mer subjektiv eller «feil» fremstilling av ansikter og dermed et steg tilbake til de mer tradisjonelle kunststilene.

Selve den transparente luften ville være vanskelig å fremstille med malerstrøk.  I følge Mallarmé kan maleren allikevel klare dette ved å bruke ulike fargesjatteringene og variere kraften på penselstrøkene med fokus på å avbilde selve lyset og stemningen.  Selve detaljene vil være av forbigående karakter men på grunn av det avbildete lyset, dets virkning på motivet og den resulterende stemningen vil bildet fremstå som livlig og i bevegelse.  Den nye maleteknikken vil samtidig være i stand til å representere mer sannferdig luften og stemningen med resultat at selve bildet får en mer varig karakter.  Selve komposisjonen har mindre betydning; det viktigste er at maleren bruker tid til å beundre motivet for å kunne fange inn øyeblikket og «sannheten» på lerretet.  Motivet, som illustrerer det kunstneren synes er verdt å vise, er isolert fra sine nærmeste omgivelser på grunn av sin fysiske innramming. Denne innrammingen fremstiller et fragment av det totale bildet; dette kan sammenlignes med hvordan man vanligvis observerer dagliglivet og får synsinntrykk.  For eksempel observerer man ofte bare deler av et menneske eller en handling (kan brukes som en illusjonsteknikk), helheten kan så tolkes ut i fra disse fragmentene. Mallarmé nevner at impresjonistenes bruk av penselstrøk, fargesjatteringer og illusjonsteknikker er kjent fra andre kunststiler og perioder, imidlertid ved å utnytte hver av disse teknikkene maksimalt og samtidig har impresjonistene klart å skape et nytt formspråk og kunstnerisk uttrykk.

Mallarmé nevner spesielle motivvalg og kunstneriske særtrekk til noen av impresjonistene.  Dette  inkluderer Monets gode evne til å skildre vannets gjennomsiktighet og bevegelighet,Sisleys måte å fremkalle øyeblikket i naturen, Pisarros fremstilling av skogens skygger, soliditet og grønnfarge   samt Manets evne til å inkludere alle disse særegenhetene i et bilde. Felles for de overnevnte impresjonistiske landskapsmalerne var raske penselstrøk som viste for eksempel de små endringene naturen gjennomgikk i løpet av en dag.  Bildene ble videre begrenset til en størrelse som var lett å observere.  Mallarmé nevner også andre malere som følger helt eller delvis hans ideer (og kan dermed defineres under impresjonistbegrepet) og hvis stil er forskjellig fra andre samtidige malere. Disse inkluderer Degas med sine, ifølge Mallarmé, nesten abstrakte ballettdanserinne- og vaskedamebilder, Morizot som skildrer mennesker i ulike behagelige utendørs stemningsbilder, Renoir hvis bilder demonstrerer hvordan lys og skygger blir reflektert og påvirket av ulike fysiske ting i mer menneskeskapte og sosiale miljøer og til slutt Whistler, den engelske maleren.   

Mallarmé konkluderer sitt essay med å hevde at i hans samtid impresjonismen er den viktigste men ikke den eneste kunstbevegelsen.  Impresjonismen kombinerer romantikkens drømmer og fantasi med den energetiske moderne arbeider samtidig som den er radikal og demokratisk. Resultatet er kunstverk styrt av øyet og hånden som er sannferdige, enkle og sjarmerende avbildninger av naturen.  Impresjonistene elsker og forstår naturen samtidig som de  får uttrykt samtidens følelser og strømninger; de kan derfor avsløre naturens hemmeligheter til det brede publikum og fremtidige generasjoner.  Impresjonistenes ultimate mål var å gjenskape naturen, ikke via imitasjon siden kopien aldri kunne bli bedre enn originalen men gjennom et subjektivt minne gjenskapt gjennom kunsten. 

Mallarmé har i dette essayet forsvart og beskrevet impresjonismen med Manet som forgrunnsfiguren. Hvis man ser på bilder av Manet, Monet, Degas og Caillebotte gir essayet et godt bilde av både teknikk og tankemåte bak impresjonistbildene.  Disse malerienes detaljer er ofte uklare, men fanger opp en lysstemning som har blitt konstruert med hjelp av ulike fargetoner og variasjoner i penselstrøkene, et eksempel kan være Monets «Impresjon: Soloppgang i Le Havre». Man ser også ulike avkortninger av menneskeskikkelser og beskrivelse av et forbipasserende øyeblikk i for eksempel Caillebottes «Paris på en regnfull dag».   Som Mallarmé spådde i sitt essay, Manet og de andre impresjonistene ble til slutt forstått og anerkjent av de brede massene.    

Sammendrag 2

«The Impresionists and Edouard Manet» «The Impresionists and Edouard Manet» er et essay skrevet av Stéphane Mallarmé, utgitt først rundt 1876. Essayet begynner med å gi en kort innsikt i bakgrunnshistorien, med først realismen, ved 1860 hvor Courbet begynte å stille ut sine verker, innenfor denne sjangeren. Dette var et av de tidligere eksemplene på å fremstille verden som den faktisk var, ekskluderende av all overdreven fantasi.

I 1867 avholdt Manet og hans tilhengere en spesiell utstilling. De ble sett på som resolutte inntrengere og det ble formet motstand mot denne utviklingen, stilen deres inneholdt, videre ble det preket til advarsel mot denne kunsten ved alle skoler. Senere i1874 og 1876 strømmet nysgjerrige masser til for å se impresjonistens arbeider. I «galleries of the rejected», hvor de som hadde blitt nektet i salongen kunne stille ut. Bildene var av et merkelig aspekt. Ved første øyekast ga de et ordinert inntrykk av motivet, men forbi dette ga de noe ekstraordinært hinsides realismen. Poeten Charles Baudelaire og novellisten Emile Zola var blant de som gjenkjente hans talent.

Det forekommer en beskrivelse av Manets kunstneriske prosess i essayet. Manet hadde ment at ingen skulle male landskap og figur med den samme prosessen, de samme forkunnskapene eller i det hele tatt på samme måte. Hvert arbeid burde være en ny kreasjon fra sinnet. En burde glemme alt en hadde sett tidligere og forlate minnet, for kun å male det rett fremfor seg, dette øyeblikket. Hånden burde kun styres av viljen. Manet påpekte også at dette ikke ville være mulig ved første forsøk og at isolasjon kunne være nødvendig.

Som kunstner skilte Manet seg, noe i likhet med litteraturen, fra den regjerende epoken for å søke fra gamle epoker, forså å modernisere det til sin egen hensikt. Han søkte etter sannhet, unikt i sammenligning med gamle obskure idealer. Baudelaire beskrev et av hans tidlige verker «Olympia» som en ny utradisjonell og ukonvensjonell nakenhet med troverdige tilbehør. Bildet forestilte en åpenbar prostituert, hvilket var skandaløst i samtiden.

Som Mallarmé uttrykker det er Manets verker fengslende, men samtidig frastøtende. Manet tiltrakk ofte oppmerksomheten ved å benytte seg av blant annet «merkelige» trekk ved subjektet. Han ønsket å finne det sanne skjønnheten i folket, og det sunne borgerskapet, og fremheve disse som verdige modeller for kunsten. Han ville fremheve sannheter som for naturen var evige, men som for folket ennå var nye. De som derimot kritiserte Manet gjorde det ofte på grunnlag av at de så hans verker uten sammenheng. Først når en forstod at det grunnlegende i kunsten hans var søken etter sannhet kunne en se denne sammenhengen.

Videre presenterer Mallarmé dilemma med at impresjonistene malte utendørs, selv om de fleste moderne menneskene levde livet innendørs. Dette blir rettferdiggjort ved at teknikken i impresjonismen ikke vil egne seg innendørs. Ettersom atmosfæren til all interiør, møblert eller umøblert ville lyset reflekteres og misfarge hud-tonene. I motsetning til det naturlige lyset som finnes ute. Han nevner et unntak, som forekommer i et verk av Manet, hvor lyset innendørs fungerer. Bildet er kalt Reverie, som illustrerer en ung kvinne utstrakt på en sofa i hvit kjole, med gardinene nesten trukket for. Avbleket dagslys omkranser figuren hennes.

Viktigheten av at en kvinne ikke representeres i et kunstig lys, fremheves ved å implisere at kvinnen burde være det eneste kunstobjektet, i den umiddelbare atmosfæren. Det kunstige lys ødelegger kvinnens skjønnhet, ved å forandre den. For å bevare hennes yndighet måtte det naturlige lys, rom med åpenhet og den gjennomsiktige luften til. I åpen luft alene kan hud-tonene bevare sine sanne kvaliteter, nesten like belyst fra alle kanter. Det falske lyset ville også kunne gi kunstneren en mulighet til å endre ansiktet etter personlige preferanser. Hvilket igjen ville vert en forkludring av virkeligheten. For som Mallarmé sier, handler impresjonismen om å fremstille ting som de faktisk er.

Mallarmé forsøker å forklare impresjonismen rent malerteknisk. Hvor kunstneren må male fritt og løst, med utgangspunkt i lyset for å få frem illusjonen av friluft. Det finnes ingen gjennomsiktig farge som kan gjøre dette naturlig, så lyset, strøkene og fargene må tilsvare det. Han ser bort ifra den tradisjonelle akademiske komposisjonen og eksperimenterer naturlig perspektiv, med utgangspunkt i Manet og japanisme. Kunstneren skal også unngå å bli for detaljert i bildene sine ettersom det vil gjøre at scenen fryser. Bare et øyeblikk skal illustreres, med kun noen få ting i fokus. Rammens formål er å isolere bildet. Dette følger impresjonistenes søken etter sannhet og å reprodusere naturen som den faktisk er.

Som mange hevder kan den sanne karakteristikken til denne epoken sies å ligge hos Manet, fordi han later til å ignorere alt alle har gjort tidligere, og kun tegner etter sin egen bevissthet. Det er en originalitet i en kunstner som mister hele sin personlighet til naturen. Impresjonismen hadde påvirket til at det ikke fantes en kunstner, av konsekvens, som ikke hadde fundert over, eller adoptert noen av dens teorier. Da spesielt teorien om den åpne luft har hatt påvirkningskraft på all moderne kunstnerisk tankegang. Han trekker frem eksempler som Monet, Sisley og Pizzaro, som for en amatør kunne sett ut som Manets verker. Fordi de alle har en felles streben etter å undertrykke individualitet, til fordel for naturen. Hver kunstner hadde et favoritt motiv, som burde finnes i deres nærområde eller egen hage.

Mallarmé konkluderer med impresjonismen som den sanne moderne kunst. Selv om det ikke er den eneste, andre kunstnere hadde også utmerket seg. I en tid hvor den romantiske tradisjonen, fra århundrets første halvdel, hang blant de få andre overlevende mestre fra fortiden. Transformasjonen fra den gamle fantasifulle kunstneren til den moderne kunstneren finnes i impresjonismen. Deltagelsen til et hittil ignorert folk i det politiske livet i Frankrike mener han er et sosialt faktum som vil ære det nittende århundret. Han snakker om at det finnes en parallell til dette i kunsten som har foregått radikalt og demokratisk. Hvor folket tidligere lot seg styre blindt, noe han mener har endret seg med denne epoken, ettersom folk nå krevde å se ting med egne øyne. Hvilket svekker den gamle kunsten i sin intensitet og rikdom. Dette er kompenseres på en måte av sannheten. Impresjonismen vil ha gitt senere generasjoner midler til å observere naturen på nye måter. Gleden av å gjenskape naturen, strøk for strøk – bildet lever og dør hvert sekund, som kun eksisterer etter viljen i ideen om en autentisk natur.

Dette essayet er en hyllest, en forklaring og et forsvar av impresjonismen og Manet. Det er en noe ambisiøs tekst, uten noen form for underoverskrifter, men med tyngde i språket. Den er poetisk skrevet, rik på skildringer. Det er en generell forklaring på impresjonismen, som Manet kan anses som en leder av. Han assosierer den med fremveksten av realismen, både i litteraturen og i billedkunsten. Han karakteriserer også hvordan subjektet i denne epoken skiller seg fra andre. Videre mener at Manets verker vil kunne trene det offentlige øyet. Slik at de vil kreve å se ting med egne øyne å delta ytterligere i samfunnet. Han trekker frem medlemmer av bevegelsen og deres subtile endringer i måten å fremstille naturen. Deres nye behandling av lys, rom og luft. Essayet plasserer også denne bevegelsen i en bred historisk kontekst, fra den gamle fantasifulle kunstneren til denne moderne aktive.  

Sammendrag 3

Stephané Mallarmé skrev essayet The impressionists and Edouard Manet som ble publisert i The Art Monthly Review and Photographic Portfolio, London, 30.Sept. 1876. Mallarmé etablerer Édouard Manet som lederen for impresjonistbevegelsen som hadde sitt gjennombrudd i Frankrike i løpet av flere utstillinger fra 1874 til 1876. Dette til tross for at Manet ikke deltok på noen av de uavhengige utstillingene. En av grunnene til at Mallarmé etablerte Manet som impresjonismens leder var kanskje fordi han inspirerte andre kunstnere til å bryte med det tradisjonelle, i tillegg til at Manet illustrerte to av Mallarmés bøker.

Utviklingen innen det impresjonistiske kunstnermiljøet i Frankrike kan ha blitt forhindret av de mer konservative malerskolene og de større etablerte kunstnerne. På en annen side flokket publikum til utstillinger i 1874-1876 på Boulevard des Italiens og til galleriene ved Durand Ruel, for å se utradisjonelle malerier. Ifølge Mallarmé var politiske skiftninger og moderniseringen av Paris en påvirkningsfaktor for kunstnere og intellektuelle. Rebelske holdninger, samt radikal og demokratisk utvikling.

De forskjellige yrkesgruppene dannet grunnlaget for nye retninger innenfor det kulturelle miljøet. På 1860-tallet med skiftninger i samfunnspolitikk og med en radikal kunstner som Gustave Courbet og hans realisme, var det samtidig mindre strenge malerier som ble vist i private gallerier, blant annet Frokost i det grønne av Édouard Manet. Maleriet viste en naken kvinne i en utradisjonell og kontroversiell komposisjon. Manet malte ikke i impresjonistisk stil på denne tiden, som vi blant annet kan se i ett av hans tidlige verk, Olympia. På en annen side er blomsterbuketten i maleriet tilsynelatende detaljert, men hvis vi studerer den nærmere består den av raske penselstrøk. Kvinneskikkelsen er i stor grad forenklet og romfølelsen er to-dimensjonal. En av de viktigste detaljene i maleriet er kvinnens blikk, som gjør at vi også kan trekke paralleller mellom Manets kvinnefrigjøring og hans oppmuntring av unge kunstnere, som blant annet Berthe Morisot i starten av hennes karriere. Normen var at kvinnen var det passive objektet, men i flere av Manets malerier er blikket noe som symboliserer et brudd med det konservative. Med sine nakenportretter virker det som Manet forsøkte å frigjøre kvinnen fra konservative holdninger og fremme det utradisjonelle. Verk av flere impresjonistiske malere er også påvirket av japanske trykks to-dimensjonale rom, rene fargepalett og komposisjonsprinsipp. Impresjonismen hadde bevegelse, flyktighet og atmosfære i fokus. Skildringen av sinnets evne til oppfatning av lysrefleksjoner i form av lette eller tunge penselstrøk. Når Mallarmé nevner at Manet studerte under Couture og var påvirket av Velasquez så kan det bety at Manets største utfordring var å løsrive seg fra den tekniske skolen og dens strenge komposisjonsprinsipper. Målet for de moderne kunstnerne var å skape verk som gikk fordi realisme og historiemaleriet.

Flekketeknikken var en måte for impresjonistene å skildre flyktighetens uttrykk på. Raske penselstrøk der lysrefleksjonene og luften fikk farger. I tillegg fikk slagskygger andre farger enn de tradisjonelle landskapsmaleriene. Fargene var i motsetning til tidligere ikke blandet siden idealet var rene farger, i tillegg ble motiver malt i noe annet enn naturlig lys sett ned på, kunstig lys rettferdiggjorde ikke motivet og spesielt ikke portrett av kvinnen. Spontaniteten i maleteknikken var heller ikke noe som hadde blitt sett tidligere. Bildet ble malt innen landskapet selv, for å fange essensen i øyeblikket og friluftsmaleriet var foretrukket. Den tidligere strenge komposisjonen og imitasjonen som ble lært på kunstskolene ble forlatt og idealet var at motivet ble skildret som et minne av noe man så i forbifarten. Med lysrefleksjoner som skildret flyktighet, vitalitet og livet som forandrer seg i løpet av et øyeblikk.

Ikke bare var denne nye kunstretningen influert av japanske silketrykk, men Mallarmé trekker også inn fotografiet. Noen av maleriene som Mallarmé nevner er knyttet til det som på tiden var en ny vitenskap, fotoapparatet og fotograferingens rammer. Rammens evne til å isolere et øyeblikk går igjen i impresjonistiske malerier. Ikke ulikt fotoapparatet så skildrer også impresjonistene lyset. Øyeblikket som vanligvis forsvinner og som man aldri gjenopplever i samme form, ble fanget ved hjelp av fotografiet og det impresjonistiske maleriet. En annen funksjon var å isolere eller fange flyktigheten i de detaljene man selv mente var viktige. Et detaljfoto av vegetasjon i naturen, eller i Monets interesse for vann, hav, innsjøer og elver. Eller Degas som interesserte seg like mye for skildringen av ballettdanserens flyktighet så vel som en vaskedames hverdag.

De impresjonistiske kunstnerne utviklet et tett sosialt nettverk og møttes i forbindelse med sosiale aftener. Forfattere og journalister som var venner eller beundrere av billedkunstnerne gjorde i tillegg at de ukjente kunstnere fikk offentlig omtale. Som blant annet Charles Baudelaire, Emile Zola og Georges Riviére, viktige personligheter som oppdaget og anerkjente kunstnere som var ukjente i samtiden. Riviére, beundrer av Pierre-Auguste Renoir, samarbeidet med broren til Renoir om å publisere en artikkel i forbindelse med en utstilling som viste Renoirs verk. Ikke bare er artikkelen som ble publisert i 1877 lite objektiv, men man kan spekulere i om Riviére ble brukt som en front for å skjule familietilknytningen mellom brødrene Renoir. På en annen side fremmer Riviér viktigheten av maleriet Le bal. Han hevdet at det var et symbol på at de moderne kunstnerne gikk bort fra et utdatert landskap og historiemaleri.

Ulrikke Johansen, KUN2061, Vår 2017.

Sammendrag 4

Av M. Lien

Teksten som det skal gjøres et kort sammendrag av er opprinnelig skrevet av Stéphane Mallarmé i 1876, og originalspråket er engelsk, selv om forfatteren er fransk. Slik teksten forekommer i pensumboka, er den litt kortet ned. Stéphane Mallarmé var en sentral skikkelse i symbolistbevegelsen, og skrev i tillegg til poesi en rekke kritiske essay. I dette essayet forsvarer Mallarmé Manet som overhodet eller frontfiguren til den nye impresjonismebevegelsen, og impresjonisme som den nye moderne kunst i samtiden. Det er en hyllest og en måte å forstå impresjonismen på.

Innledningsvis henvises det til Courbert, som malte innenfor realisme i billedkunsten. Realismen forsøkte å gjøre en presentasjon av hvordan ting framstår å være, og ekskluderer derfor også all form for fantasi i sin presentasjon, hvor den korrekte og objektive framstillingen er hovedmålet.  Courbert var en stor inspirasjon til Manet og impresjonistene. Manet var som en ny frisk pust og noe helt annet enn realismebevegelsen.

Datidens store verk ble utstilt på Salon, som var en offentlig utstilling i Paris med en jury som plukket ut verk. Etter hvert ble flere og flere underlige (og latterlige for mange) verk levert inn, og samtlige ble også avvist av juryen. Disse avviste verkene ble etterhvert stilt ut på et eget galleri Salon des Refusés. Blant disse avviste verkene fant vi blant annet Edouard Manet. Mallarmé trekker her inn poeten Charles Baudelaire som en mann som gjenkjente Manets talent i samtiden, men som dessverre døde før Manet fikk sin annerkjennelse.

I 1867 var det en spesialutstilling av verkene til Manet og noen av hans følgere. Videre i 1874 og 1876 gikk mange til egne gallerier med nysgjerrighet og iver for å se det som da het «the Intrangsigeants», men som nå heter Impresjonistene. Noen av Manets egne tanker om malerkunsten, er at ingen skal male et landskap eller en figur i den samme prosessen, med den samme kunnskapen eller i den samme stilen; eller videre, det samme landskapet eller samme figuren. Sentralt er ideen om at hvert verk skal være en ny kreasjon for bevisstheten.

Videre bruker Mallarmé en beskrivelse av et av Manets første verk «Olympia», som skildrer kunstneren i sin første periode. Verket var skandaløst i sin tid, og viste fram for første gang i offentligheten den ikke-tradisjonelle og ukonvensjonelle nakenhet. Mallarmé beskriver hvordan Manet forsøker å finne sannet, og viktigheten av å gjenkjenne det faktum at han maler sannheten.

Dette aspektet fører videre hen til «theory of open air» (studioslang, etter Mallarmés bemerkning). «Open air» kan oversettes til luft, luftrom eller åpne rom. Mallarmé setter spørsmålstegn ved hvorfor å skulle illustrere de åpne landskapene eller luftrommene i hager, på stranda eller gata, når brorparten av det moderne liv foregår innendørs? Mallarmé mener det er mange svar, men at det åpenbare ligger i refleksjonene av lyset: innendørs blir lyset blandet og ødelagt, og skaper misfarging på huden. Dette blir illustrert av Manets maleri «Rêverie» utstilt i Salon 1873, som avbilder en kvinne innendørs, men hvor dagslyset likevel brer seg over henne, og viser at det naturlige lyset utenfra viser sannheten uten å bli forstyrret.

Luft er sentralt hos impresjonistene. Hva er luft? Hvordan male luft, hvordan male det transparente som luft er? Ingen kan male luft, da det ikke finnes noen farge på paletten som tilsvarer den transparente fargen luft har, men effekten av luft kan oppnås ved penselstrøk og fargebruk. Adapsjonen av luft skjer ved lette eller kraftige malestrøk, eller reguleringen av tone. Manet og skolen hans brukte enkle farger, friske og lett lagt på lerretet, hvor resultatet ser ut til å ha bitt til ved første penselstrøk. Detaljene er ufokuserte, og det skapes en bevegelse i lyset og bildet.

Mallarmé problematiserer videre: hvordan fange en opplevelse eller bevegelse ved å male et stillestående bilde? Blir ikke da essensen borte? Svaret ligger i maleteknikken, som skaper et levende bilde uten helt klare detaljer, bevegelse selv om det står stille. Utsnittet, eller komposisjonen, spiller også avgjørende rolle. Lerretet er kuttet av for å skape en illusjon, av noe som ikke er der, eller noe som bare nesten er tilstede.

Særlig Claude Monet, Alfred Sisley og Camille Pizzaro nevnes av Mallarmé som andre svært sentrale impresjonister. Monet som elsker vann og dets transparente og mobile, Sisley som fanger øyeblikk gjennom dagen, de bevegelige skyene i landskapet og Pizzaro, som også er den eldste av de tre, elsker den tykke skyggen av sommerskogen og grønne jord. Mallarmé skriver at det ikke var uvanlig at disse tre prøvde å komme Manet i forkjøpet («steal a march» på engelsk), men Mallarmé mener Manet klarer å oppsummere alle ideene deres i et og samme verk. Et annet fellestrekk disse malerne har, er at de alle er landskapsmalere.

Andre kunstnere innen impresjonistbevegelsen nevner Mallarmé Degas, Morizot og Renoir. På hver sin kant maler de mennesker. Degas har fordypet seg i ballettdansernes verden, Morizot i portretteringen av kvinner og Renoir i lyset som treffer flere ting, objekter og mennesker; harmonien fra en til flere. Fellestrekk for alle disse kunstrerne, fra Monet til Renoir, er at de samles under impresjonismen, som den viktigste og virkeligste bevegelsen i moderne malerkunst.

Avslutningsvis henviser Mallarmé nok engang til Manet og impresjonismens styrke i å gjenskape naturen, strøk for strøk, berøring for berøring, slik den oppleves og slik den er. Oppgaven er å løsrive seg fra den innlærte malerkunsten, fra det som læres i skolen, til å la både hånd og øye gjøre hva de vil og dermed gjennom dem, avslører seg selv.

Teksten bærer preg av å være skrevet poetisk, også subjektiv i sin framtoning, uten helt klare argumenter på hvorfor akkurat Manet, og ikke en av de andre, eller alle sammen, som den overordene talsperson eller frontfigur for bevegelsen. I presentasjonen av de andre store malerne innenfor impresjonismen, da spesielt de tre store landskapsmalerne, skriver Mallarmé hvordan Manet oppsummerer deres tanker og ideer, og samler dem, i et stort oppsummerende verk. Om det menes et bestemt verk, slik jeg leser det, eller oppsummerende i den forstand at Manet gjennom sin portefølje samler ideene, framstår uklart. I sin samtid framstår essayet som en forklaring på hva impresjonisme er, hvordan forstå den og sette pris på den, hvordan se inntrykket og bevegelsene, fargene og lyset i maleriene.      

Sammendrag 5

   Stephané Mallarme (1842-1898) var en fransk forfatter, poet og litteraturkritiker. Skribenten var også en god venn av Édouard Manet (1832-1883). I 1876 skrev Mallarme en 5000 ord lang (forsvarende) artikkel om Manet og impresjonistene - i forbindelse med et av kunstnerens verk Le Linge (1875), som ble avvist av salongen, året etter. The Impressionists and Edouard Manet handler om hvordan impresjonismen er overgangen fra de gamle ‘fantasi-kunstnerne’ til ‘den energiske moderne arbeideren’ (fra eng. «the energetic modern worker»)  Hvordan teknikken, formatet, komposisjonen og fargene endres fra et akademisk ståsted til noe mer intuitivt; det er hånden som skal la seg føre og naturen skal sees gjennom nye øyne. 

Mallerme begynner med å fortelle om 1860 i forbindelse med Gustave Courbets (1819-1877) verker – starten på noe som gikk overens med bevegelsen som hadde oppstått i litteraturen: realismen. «Ting så ut som det så ut til å være»; uten innblanding av fantasien. Midt i dette kom en ny bevegelse; «de utstøtte» med Edouard Manet i spissen. Impresjonistene kom med en særegen kvalitet og Mallarme prøver å studere denne nye kunsten.

Manet var inspirert av Velázques og den spanske skolen; teknikken de brukte som gjorde at de brilliante fargetonene skinte fra lerretet, kunne kunstneren bruke som han ønsket. Manet kunne valgt å kopiere stilen, hvor Mallerme mener han hadde briljert, men kunstneren så noe nytt – noe friskt.

Motivene ble det som var i nærheten – urbane bilder og sosietetslivet i deres samtid, teknikken var intuitiv, mer skisseaktig enn de tidligere romantiske verkene, da et øyeblikk skulle fanges. Lyset var en av de viktigste faktorene til å fremstille dette. Manet forteller [fra sitt studio] hvordan det ikke er vits å male et landskap og en figur med samme prosess, med samme kunnskap; hvert verk burde være en kreasjon av sinnet (fra eng. «a creation of the mind»). Hånden skal bare la seg føre og øyet skal glemme det det har sett og man skulle se naturen med nye øyne. Mallarme mener Manet søker etter sannheten – og elsket den. Sjelden hadde noe moderne kunst blitt så godt mottatt av noen og så forbannet av andre: som Olympia (1863). Dette var den første konvensjonelle nakenfiguren og det var dette som Mallerme likte ved Manet. Kunstneren er fengslende og frastøtende på samme tid; eksentrisk og ny – tiltrakk seg oppmerksomhet ved noe merkelig i fysiognomien til hans subjekter; kunstneren ofret og halvt skjulte de nye lovene av rom og lys som han lot seg selv innprente – smådetaljer andre ville beslaglagt.

Det er særlig dette med lyset og atmosfæren Mallarme blant annet trekker frem og komplimenterer søken etter sannheten. Hvis sannheten er slik som den tradisjonelle male-kunsten [romantikken] fremstilte naturen; hvordan gjenskape den? For hvis man skal kopiere naturen eksakt; hvordan da male luft som er transparent? Forfatteren setter spørsmål; naturen kan bare føles (fra fransk: touché) – man må bruke andre teknikker: komposisjon; ikke et komponert perspektiv i vitenskapelig betydning, men som japanernes tresnitt. Tresnittets sympati til billedformatets 2D med høye horisonter og forenkling. Penselstrøket; variert, tykke og raske, så man kunne fange øyeblikket. Lyset; atmosfærisk – fargene representerte refleksjonene til objektene, som vannoverflaten. Disse faktorene gjorde at betrakteren fikk tid til å absorbere verkene – Manet var et friskt pust. Ingenting var teatralsk fikset, slik de gamle mesterne komponerte sine verker. Det handlet om å «suppress individuality for the benefit of nature».

Som eksempler trekker Mallerme blant annet frem et par kunstnere som går i tråd med Manet. En av dem var Claude Monet (1840-1926). Kunstneren elsket vann. Som i Impression, Soleil Levant (1872) kan man se noe av dette reflekterte lyset og atmosfæriske stemningen Mallerme skriver om. Tykke, raske penselstrøk dominerer verket, med duse fargetoner som gjør at elementene i bildet smelter sammen. Allikevel er det ikke vanskelig å skille formene fra hverandre; et vannlandskap med mørke silhuetter i forgrunnen som viser til små fiskebåter og et urbant landskap i bakgrunnen med røykfulle piper og større lasteskip. Disse er skjult i en denne duse morgentåken – og den sterke oransje solen skinner igjennom og reflekteres i vannoverflaten.

Mallerme nevner også Camille Pissarro’s (1830-1903) bruk av «thick shades of summer woods and green earth». I for eksempel La Varenne de St. Hilaire (1863) kan man få idéen om dette. Sterke fargetoner beskriver dagslyset som kaster store skygger på et åpent landskap. Rundt landskapet er mørke trær og noen bygninger, imens noen kvinner og barn plukker blomster eller andre vekster. I verket In the Woods (1864) bruker Pissarro tykke penselstrøk og kontraster mellom mørke og lyse farger til å beskrive skog, sti, himmel og en dame som er på vei inn i eller ut av skogen. « […] and does not fear the solidity which sometimes serves to render the atmosphere visible as a luminous haze saturated with sunlight.»

I det avviste verket Le Lingre (1875) ser man ei ung dame som henger opp klesvasken med et barn. Teknikken Manet bruker er nokså røff i penselføringen, større fargeflater blir brukt til å beskrive klærne og klesvasken. Noe av dagslyset skinner gjennom trærne og man får følelsen av sommer. Både damen og barnet er forenklet i beskrivelsen og mer detaljerte blomster rammer inn øyeblikket.

Alle brukte det formatet som var “lettest å se på” og ved å lukke øynene; best husket motivet.  Kunsten eksisterte kun gjennom ideen og aspektet. Maleriet skulle preges igjen av dens relasjon til naturen. Målet med å male naturen burde ikke være for å dekorere, for den vil aldri være lik originalen – men «en persepsjon som skiller seg fra de tingene den får av det urokkelige blikket -  en visjon som restaurerer den til den enkleste perfeksjon.»

Sammendrag 6

"The Impressionists and Edouard Manet", er tittelen på en artikkel skrevet av Stéphane Mallarmé på bestilling for et engelsk publikum i «The Art monthly Review and Photographic Portfolio», London 30. sept 1876, teksten vi her jobber ut i fra er imidlertid en forkortet utgave og hentet fra Charles S. Mofat, «The New Painting: Impressionism 1874-1886» fra 1986. (Art and Theory 1815-1900, (1998), pp.585 -593).

Mallarmé kritiserer den etablerte kunsten. Han skisserer at de etablerte først fikk ’bryne seg på’ Courbet i 1860 som var sammenfallende med Realismen. I Salongen hadde de riktignok vist noen bilder men som folk lo av. Disse bildene var foruroligende for kritikere som «reflekterte og søkte ærlighet», med ’inntrykk’ fra ting slik de så ut, uten å blande inn det imaginære. Bildene var signert Edouard Manet, og prinsippene som bildene innprentet hadde forlengst blitt oppfanget av Charles Baudelaire, og tett etterfulgt av Emile Zola.

Naturalismen fordrer at man har forlatt konvensjonene, det resulterte i stadig økende besøkstall for de alternative og kompromissløses gallerier i 1874 og 1876.  I følge forfatteren søkte Manet å glemme erfaringene/det skolerte, og det ble en arbeidsom prosess å få det til. Han ville heller bare se, det eksakte motivet han hadde foran seg.

Morgendagens sannhet som dagens paradoks..  Hvorfor gå ut å male når sannheten er at moderne mennesker stort sett befinner seg innendørs?  ‘Friluftsteorien’ går i favør av lyset, det er vanskelig med alle brytninger fra forskjellige lyskilder i det reflekterte lyset og huden blir lett misfarget, mens Manets bilde «Rêverie» (vist i Salongen 1873) vises til som et eksepsjonelt og sympatisk innendørsmaleri med lyskilde fra vindu (i provoserende sannhet for datidens publikum antagelig pga den ærlige uhøytidlige posituren). Mallarmé diskuterer kvinnens rolle i bildeproduksjon i en liten vending (og kommer senere tilbake til dette om enn vagt) og deretter diskuterer han luftens rolle; øverstkommanderende regjerer den, i bildeflaten, gjør det usynlige synlig, og fortryllende.  «Open air: - that is the beginning and end of the question we are now studying”. Lyskvaliteten, jevnt fordelt og mer sannferdig, I opposisjon til studiomalernes frie fantasi. Modernistene søker sannhet og dette gjør dem I stand til å se naturen slik hun faktisk fremtrer for ‘uskyldige øyne'.  Da det ikke finnes en fargeblanding som kan produsere effekten av luft så blir jobben å lage denne gjennom lette og/eller tunge penselstrøk, eller ved å regulere tonaliteten.  Detaljene må ofres.  Det er ‘inntrykket’ som gjelder, gjerne i et passerende øyeblikk, alltid skiftende, ‘hjertepumpende’ med bevegelse, lys og liv. 

Klassisk komposisjon, stil og annet jåleri ‘går ut av vinduet’ for en moderne maler i et impresjonistisk bilde. Atmosfæren er derimot innhentet. Han henviser til den fjærne Østens bildeperspektiver og gjenfinner hos Manet en forhøynet horisontlinje, og videre formidler han at innrammingens funksjon er blitt å isolere scenen. Motivet er ’et blikk’ på scenen funnet verdig å innramme.. å isolere hva som behager, og som delene holdes sammen til en helhet, som et innbilt speil av en ‘naturlig scene’ med skiftende eller flyktige lysforhold. Bevegelse, flyktighet, skiftninger og ikke minst blikk/øyeblikk.

Mallarmé formidler at de moderne malerne har plukket opp et og annet av det nye fra Impresjonistene, og at de alle har tatt poenget med friluft (open air).  Han ramser opp flere inspirerte kunstnere med forskjellige kvaliteter fra den impresjonistiske malemåte; Monet’s spesielle evne til å portrettere vannets bevegelse og gjennomsiktighet, flyktige og luftige scener, Pizarros tåke mettet med sollys.  Det males i den størrelsen som er lettest å se på, og som når man lukker øynene alltid kan huske. Degas, Renoir og Morizot er spesielt originale og nevneverdige malere. Dersom den moderne kunsten har færre helter og er mindre strålende, intens eller ’rik, så er den til gjengjeld fylt med natur, sannhet, enkelthet og ’barnlig sjarme’.  En slags automatisme, i at man skal slippe den tillærte teknikk og ikke tvinge blikket eller hånden, men bare la naturen lede hen (som er hunkjønn) reveal herself. En representativ kunst i en periode som ikke kan skilles fra samfunnet ellers hva gjelder politikk- spesielt i Frankrike, hevder Mallarmé.

 At impresjonistene entret banen medførte tilsynelatende en krise.  I England gikk Prerafaelittene til middelalderens primitive enkelhet for å finne sin ideale kilde, mens Manet og hans ’elever’ søker sin grunn og sin relasjon til naturen.   Å imitere ville være meningsløst hevder forfatteren, det vil aldri la seg gjøre. Derimot kan målet være å tilfredsstille sitt kreative kunstneriske instinkt, og vi er ferdig med den romantiske epoken av drømmer i møte med realiteten nå. Aspekt med stor a, det som lever uendelig og allikevel dør hvert eneste øyeblikk, og han mener antagelig alle mulige oversettelser av ordet samtidig, både på engelsk (appearance, prospect, outlook, look, interpretation, character, quality, part of nature, feature) og fransk, et utseende.”…gaze of a vision restored to its simplest perfection”.

Dette nye perspektivet krediteres kun i en setning til Østen og nærmere bestemt de japanske perspektiver. Selv om alt i teksten ellers syder av ’fotografiske hjelpemidler’ blir dette aldri nevnt som noen inspirasjonskilde. Derimot understøttes det japanske tilsnitt av at Mallarmé i teksten henviser til Manets ” Rêverie” hvor et japansk trykk skal være vist på stueveggen i bildet.

Teksten innledes med å henvise til den etablerte kunsten og de etablerte navn i tiden og gjennom dette plasserer han saksforholdet ideologisk og geografisk hva han skal til å skrive om, og i tillegg betydningen eller viktigheten av denne nye impresjonistiske kunsten.  

Det er et poetisk skriv og noen ganger med doble betydninger. Det samtidsaktuelle da og flere tilsynelatende opplagtheter kan vanskelig tolkes annet enn fra vårt ståsted 140 år etter og mye lenger nord.   Imidlertid er også Mallarmé ute i fremmed landskap fordi oppdragsgiver for publiseringen og publikum for denne teksten er Engelske.  Dette medfører at han blir forklarende på en pedagogisk måte, et lykketreffet for oss i ettertiden da dette hjelper oss å se aspektet.

Sammendrag 7

I sitt essay "The Impressionists and Edouard Manet" hevder Stéphane Mallarmé at impresjonismens estetikk, særlig teorien om friluft, hadde en vesentlig betydning i den moderne kunsten, og at impresjonister tok en ny tilnærming for å oppnå sannheten i naturen. Han påstår at denne impresjonistiske bevegelsen som begynte i 1860-tallet markerte en radikal endring i kunsten, og nevner Edouard Manet som en sentral figur i bevegelsen. Mallarmé hevder i tillegg at denne bevegelsen gikk parallelt med tidens demokratiske bevegelse i samfunnet.

Impresjonistiske malere i likhet med realistiske forfattere så på sin samtid og hentet motiver fra det samtidige livet. Tidligere kunstnere siktet å finne ut hvordan virkeligheten var. Realistiske malere blant annet Gustave Courbet vendte dette og siktet i stedet å finne ut hvordan virkeligheten fremtrådte for dem eller hvordan de opplevde den. Som den naturalistiske forfatteren Emile Zora hevder, er det ikke sannheten i en transcendental idé men sannheten man selv opplever som man bør strebe etter. Både impresjonister og realister la vekt på den subjektive måten å utforske verden på. Men til forskjell fra realister, eksperimenterte Manet og impresjonister med nye maleteknikker. De valgte å ikke representere en illusjon av virkeligheten, og dermed gikk de fra tanken om kunsten som mimesis. Mallarmé hevder at dette markerte et radikalt vendepunkt i kunsten.    

Ifølge Mallarmé er det først og fremst Manet som markerte den radikale vendingen. Manet hevder at kunstnere bør finne ut sin egen måte å male på. Det vil si at kunstnere ikke bør følge kunstnerisk prosess, kunnskap og stil som man kan lære på akademiet, men de bør følge sin egne kunstneriske regel og skape ny kunst. For å oppnå dette målet bør de ikke kopiere det de ser, men de bør reprodusere det inntrykket av visjonen foran seg. Nemlig at kunstnere bør abstrahere det de ser og representere det inntrykket i verket. Mallarmé tar som et eksempel Manets første verk Olympia hvor en naken prostituert er fremstilt i en moderne scene. Fremstilling av kvinneakt i en ikke-klassisk kontekst var ukonvensjonelt. I tillegg fremstilte Manet en naken kvinne som ikke oppfylte det tradisjonelle kriteriet på skjønnhet. Han skildret i stedet skjønnheten som han selv sanset. For å fremstille denne moderne skjønnheten skapte Manet sitt eget formspråk og malte uten å benytte konvensjonell linjeperspektiv og modellering. På den måten fremstiller Manet den subjektive opplevelsen av virkeligheten i maleriet.

Mallarmé drøfter deretter teorien om friluft som Manet og impresjonister praktiserte. Disse moderne kunstnerne mente at det artifisielle lyset misfarget en naturlig hudfarge, og man burde dermed male i dagslys for å fange skjønnheten. I friluft var det fylt med gjennomsiktig luft når det var dagslys. Naturlig hudfarge, nemlig skjønnheten, beholdt den ekte kvaliteten i friluft. Luft var sett som det ekte, og noe som moderne kunstnere måtte strebe etter. Impresjonister la merke til at virkeligheten var i stadig skiftning. Det vil si at lys, luft og atmosfære ikke var permanente, men flyttende. Dermed vektla impresjonister å fremstille umiddelbare inntrykk av det de så. De mente at man kunne fremstille denne flytende karakteren av virkeligheten ved å representere luft i maleriet. For å skildre den flytende luften i bildet, anvendte impresjonister frie, tydelige penselstrøk med rene farger. Dessuten malte impresjonister hele billedrommet med synlige penselstrøk. Det er ikke et klart skille mellom motiver og bakgrunn, og dermed får man inntrykk av at det er stadig bevegelser i bildet. I tillegg skapte de en viss dybde i bildet uten å benytte linjeperspektiv. Slik introduserte impresjonister en ny måte å male på som var basert på teorien om friluft. 

Mallarmé påpeker en selvmotsigelse i teorien om friluft. Folk tilbrakte mye av tiden innendørs. Impresjonister plasserte derimot sine modeller utendørs når de malte figurmaleri. Mallarmé peker på at teorien egner seg bare til utendørsmaleri. Likevel hevder Mallarmé at teorien om friluft har en essensiell betydning i den moderne kunsten. Det er fordi friluftsmalere brukte sin subjektive persepsjon for å fange det øyeblikket av den skiftende virkeligheten. I den moderne tiden la man vekt på subjektivitet. For å oppnå sannheten i den moderne tiden, trengtes det en ny måte å se og representere virkeligheten på. Gjennom friluftsmaleri siktet Manet og impresjonister å oppnå den moderne sannheten.  

Mallarmé kommenterer kunstneriske virksomheter av impresjonister blant annet Claude Monet, Edgar Degas og Pierre Auguste Renoir. De praktiserte teorien om friluft, men deres kunstneriske uttrykk er forskjellige. Det viser at i den moderne kunsten er det forskjellige måter å se og representere naturen på. Mallarmé påstår dermed at den impresjonistiske kunsten er demokratisk. Han hevder at den impresjonistiske bevegelsen samsvarer med tidens demokratiske bevegelse i samfunnet.

Mallarmés synspunkter nevnt ovenfor er anskueliggjort i Manets malerier, blant annet sjølandskapsmaleriet Boats at Berck-sur-Mer (1873). Rene farger og synlige penselstrøk gir inntrykk av lys og luft, og skaper bevegelser og liv i bildet. Manet benyttet ikke det konvensjonelle linjeperspektivet. I stedet skapte han dybde blant annet ved å plassere store båter i forgrunn, middelstore båter i mellomgrunn og små båter i bakgrunn. Båter i bakgrunn er i store grad malt med lysegrått, men det er noen båter som er malt med mørkegrått. I tillegg er horisontlinjen malt med mørkeblått selv om den er i avstand. Nemlig at Manet heller ikke benyttet det konvensjonelle luftperspektivet. Dessuten er den horisontlinjen plassert høyt i billedrommet. Dette er ikke en objektiv og deskriptiv visjon etablert av autoriteten (det akademiet), men en visjon som Manet selv opplevde. Moderne kunstnere burde strebe etter å fremstille visjonen som de selv opplevde. Impresjonister la ikke vekt på en deskriptiv gjengivelse av verden, og dermed har deres malerier få detaljer. Mallarmé påstår imidlertid at impresjonismens enkle visjon er en perfekt fremstilling av virkeligheten. Han hevder at hver kunstner sin subjektive persepsjon er original og korrekt. Det vil si at i den moderne tiden er det diverse måter å oppnå sannheten i naturen på. Det skulle nevnes at ved å kartlegge det som foregikk i den moderne kunsten i lys av samtidens sosiale tendens, avdekker Mallarmé essensen av modernitet.