Gruppering T-Z
Her kommer det sammendrag og tekstanalyse. Klikk "Rediger" over dette skrivefeltet, og begynn å skrive. Lag en overskrift slik: Sammendrag 1. Den neste bruker Sammendrag 2, osv.
Sammendrag 1
I.Z.
I sin artikkel prøver Stephane Mallarme å forklare og definere den impresjonistiske bevegelsen i Frankrike. Han retter spesielt fokus mot fri-lufts aspektet av Imressionisme for å demonstrere hvordan den naturlige og uforstyrrete bevegelsen i luften kan danne en ekte og sann persepsjon. Videre viser han at impresjonisme springer ut av den realistiske bevegelsen og hvordan realismen både i kunsten og litteraturen, som Baudelaire og Emile Zola, tar en skritt lenger og tillater at det subjektive inntrykket av naturen får betydning. Utviklingen får en radikal form i impresjonistisk bevegelse, der å fange et øyeblikk og den subjektive persepsjon av flytende luft og lysrefleksjoner blir essensielt er som en bekreftelse på at ved å knytte seg til naturen gjennom erfaring blir inntrykket sann. Forfatteren konkluderer at den impresjonistiske bevegelsen og den demokratiske sosiale bevegelsen har felles anarkistisk syn på friheten gjennom erfaring.
I sine friluftsmalerier ønsker impresjonistene å gi en sann bilde av virkeligheten gjennom den subjektivt opplevde flyktige effekten luft og atmosfære skaper og lysrefleksjoner. Ulike former for luft og lys effekter blir tema i impresjonistenes malerier og det påvirker hele den moderne kunstneriske tanken. Mens Claude Monet fokuserer på bevegelighet og liv i naturen, fremstiller Pizzaro de mer massive luft-masser, synlig som lysende tåke fylt med skimrende lys. Mens Degas har en mer original fremstilling, han skaper en bevegelig og lysende atmosfære der inntrykk av flyten av delikate stoffer som omgir den som er i bevegelse, linjer og bevegelser blir understreket. Det konvensjonelle formspråket i Realismens kunst erstattes med mer spontan penselføring i impresjonistisk maleri. Mens Realismens ønske å formidle sannhet blir ført videre i impresjonismen. Allerede i Gustave Courbets radikale realisme dukker det opp ny form forståelse der han lar det subjektive inntrykket av naturen lede den maleriske utførelsen. Både de temaer Courbet tok opp i sin kunst, sosial realisme og den malertekniske utførelsen, agressive impasto strøk viser at hans tilnærmelse er subjektiv. En enda mer radikal tilnærming er det i Manets kunst der han kombinerer det å vise samfunnets skyggeside med en øyeblikkskildring. Han innfører det sterkt belyste fri lufts inntrykket i «Olympia». Manet bruker lysvirkningen til å avsløre et skjult tema i samfunnet. Han søker etter sannhet i sin kunst og hans mål virker til å være at publikum får et subjektiv inntrykk av den fremstilte situasjonen. Manet kombinerer de ideene fra impresjonismen og naturalismen som er en radikal form av realisme. Mallarme viser nærmere hvilke kvaliteter impresjonistene vektlegger, det synet at det er en spesiell skjønnhet i alt det levende. Det kunstneriske inntrykket, som skapes i ute atmosfære der det er bare gjennomsiktig luft som omgir objektet, forsvinner i kunstig belysning. Det er refleksjoner fra andre flater som mikses og brytes som forstyrrer det naturlig vakre inntrykket. Slik at en figur fremstår vakker hovedsakelig på grunn av en mental forestilling om objektet. En slik forestilling eller ide er en akademisk tilnærming til virkeligheten som den realistiske bevegelsen har forlatt, istedenfor å vektlegge en objektiv observasjon av virkelighet. Mens fokus på alle de livlige refleksjonene og naturlige farge samspill som den naturlige lyset i friluft skaper er en mer radikal, impresjonistisk og subjektiv oppfatning. I det impresjonistiske maleri gjengis atmosfæren, den flyktige luften og lysrefleksjoner med lette og ledige strøk for å beholde det sanne inntrykket av bevegelighet. Mallarme setter fokus på hvordan lysvirkningen påvirker fargeoppfattelse og om inne-lyset er egnet for impresjonistisk maleri. Fargetoner i fri-luft kan være flyktige på grunn av den skiftende lyset. Mens en figur i inne belysning der svak dagslys omgir den kan se vakkert ut. Videre konkluderer Mallarme at hudtoner kan se misfargede ut i inne atmosfæren og det er det motsatte av impresjonistenes fargeoppfattelse. Impresjonistene maler i friluft fordi de vil ha rene farger. Når lyset spres over figuren i en naturlig lys i fri luft får hudtoner beholde de sanne kvaliteter.
Videre påpeker Mallarme at det er helt andre tekniske kvaliteter og struktur som det impresjonistiske maleri etterspør. Den Impresjonistiske bevegelsen har utgangspunkt i det realistiske bevegelsen. Realistene anvender en mer konvensjonell, akademisk formspråk. Mens friluftsmaleri med fokuset på den bevegelige luften og atmosfæren og lys skiftninger har helt andre forutsetninger. Det blir umulig for impresjonister å respondere på den perseptuelle flyktigheten med faste penselstrøk, som er vanlig i realistisk maleri. Den friheten i luft og lys skiftninger krever en maleteknikk som er ledig påført med ulik letthet eller tyngde, også justering av tone. Hele den impresjonistiske tilnærmingen til virkeligheten og naturen med den subjektive persepsjonen, friheten til å erfare åpner for frigjøring fra det akademiske formspråket (som stammer fra bestemte regler). I tillegg øyeblikks inntrykk impresjonistene fremstiller, velter hele den konvensjonelle strukturen av et maleri. Impresjonistene utvikler videre den malertekniske behandlingen av den flyktige effekten av luft og lys, ved å innføre mer spontane og frie strøk. Samtidig som de forlater de kompositoriske reglene, oppbygning av perspektivet og detaljerte utførelse og gir plass til det spontane øyeblikks persepsjon med en kunstnerisk perspektiv som Manet bruker i sine sjø-malerier og som en kan finne i øst-japansk maleri.
Det er en demokratisk tanke som ligger i impresjonismen det at kunstneren maler det inntrykket han får med egne øyne, en virkelighet som er ekte og erfart istedenfor å fremstille en forskjønnet verden, malt av noen uten erfaring og kunnskap om verden der ute, uten å ha sett hvordan de ulike prosessene arter seg i naturen og samfunnet. Der ligger en frihet i det å kunne fremstille den subjektive, erfarte virkeligheten. Dette samsvarer med samtidens demokratiske, sosiale bevegelsens syn på friheten, at mengde (vanlige mennesker i samfunnet) krever å se verden, reelle ting/objekter med egne øyne, de vil se det sanne og skjønnheten i det enkle: «(…)when nature desires to work for herself, she requires certain lovers of hers- new and impersonal men placed directly in communion with the sentiment of their time-(…) to let hand and eye do what they will, and thus through them, reveal herself.»
Sammendrag 2
Den franske læreren og forfatteren Stephane Mallarme skrev essayet ”The Impressionists and Edouard Manet” som ble publisert i et britisk magasin i 1877. Forfatteren har selv skrevet den engelske oversettelsen. Det er lett å tenke seg at Mallarme har vært en god lærer; teksten er lettfattelig, men viser likevell god innsikt. Mallarme bruker både internasjonale sammenligninger, tidligere epoker og andre faktorer i samtiden for å forklare og utdype impresjonismen. Teksten inneholder tydelige tegn på en sammfunnsengasjert forfatter med en positiv oppfattning om Manet og impresjonismen som kommer tydelig frem.
Mallarme viser en forståelse og interesse for dynamikken i kulturverdnen så vel som samfunnet. Den nye stilarten blir sett i sammenheng med datidens andre kulturelle utrykk, og Mallarme likestiller impresjonismen med tidligere epoker. Impresjonismen er en motreaksjon på de strengere linjene for landskapsmaleri som var gjeldene tidligere i århundre. Mallarme sporer røttene til impresjonismen i Courbets realisme og trekker linjer til blant annet Baudelair og Zolas litteratur. Andre kunstkritikere i hans samtid har ikke gått med på å likestille impresjonismen med tidligere epoker. Mallarme tilbakeviser i teksten flere negative påstander andre i samtiden har uttalt om Manet og impresjonismen.
Mallarme plasserer Manet som leder av impresjonismebevegelsen, og dette til tross for at Manet ikke deltok på de uavhengige utstillingene. Mallarme kaller impresjonismen for en moderne sannhet og setter den i sammenheng med de sosialdemokratiske bevegelsene i datiden. At man kan vise sitt eget inntrykk av noe passer nettopp veldig godt inn i denne tankegangen. Kunstnerne viser sin egen opplevelse av motivet, og alle nye verk bør ifølge Mallarme være en ny skapelse av sinnet. Impresjonistene skal helst abstrahere minnet og kun oppleve det som er foran dem. Utenom Manet blir blant annet Monet trukket frem særlig for sin evne til å avbilde det transparante ved vann og dets mobilitet. Sisley, Pissaro, Degas, Morizot og Renoir nevnes også i teksten, og Mallarme viser at han har en god oversikt over de gjellende kunstnerne innen den nye stilarten.
Mallarme forteller ellers i teksten sin hvordan man kan bruke lys og skygge for å oppnå ønsket effekt i impresjonistiske verk. Dette sammen med blant annet bruk av penselstrøk særlig for å illustrere fri luft konkretiserer hva som stilistisk skiller impresjonismen fra tidligere perioder. Mallarme viser også at han har mye kunnskap om internasjonal kunst ved blant annet å trekke inn japansk perspektiv. Han utdyper også rammens funksjon i impresjonistiske malerier, som noe som isolerer øyeblikket. Mallarme avslutter teksten sin med å oppsummere og å samle tråder. Han sier noe om hva kunstnerne ønsker å oppnå med impresjonistiske verk – de rekonstruerer inntrykk av naturen. Han skiller også malerkunstens funksjon fra skulptur.
I dette essayet har Mallarme argumentert for at impresjonismen og Manet kan likestilles med tidligere epoker og kunstnere. Mallarmes egen oppfatning av både Manet og impresjonismen lyser igjennom teksten. Han får frem hovedtrekkene ved stilen og beskriver på en levende måte, som gjør at man kan forestille seg hvordan impresjonistiske verk kan se ut. Mallarme har i stor grad lykkes med å få frem hovedaspektene, samtidig som han har trukket frem flere kunstnere og deres styrker. Teksten er oversiktlig og gir et godt, men ikke objektivt inntrykk av impresjonismen.
