Haukeland, Arnold. Air
Den tidligste non-figurative skulpturen i Oslo som ble reist i 1962 på Universitetet på Blindern var Arnold Haukelands Air. [1] Air ble oppfattet som provoserende og gav støtte til en lang debatt fordi Arnold Haukeland brøt med tradisjonen.
Innhold
Arnold Martin Haukeland (1920-1983)
Arnold Haukeland var født 28.mars 1920 i Verdal, Nord-Trøndelag. Han var sønn av en lærer og ei pianolærerinne som begge var kulturinteresserte. Han vokste opp i et middelklassehjem i Sarpsborg, byen familien flyttet til da han bare var ett år gammel. Hans far, med samme navn som seg selv stod sentralt i foreningen for Kultur og minne, som ofte arrangerte utstillinger. Som barn var Arnold aktiv i flere idrettsgrener, og etter endt eksamen artium begynte han å studere elektroingeniørstudier ved NTH i Trondheim. Etter hvert begynte han å kjede seg i studiene, og det var først nå interessen for å male, tegne, modellere og lesekunsthistorie vokste frem. Ved hjelp fra maleren Oddvar Alstad begynte Haukeland sine studier ved Det illegale kunstakademiet i Oslo, høsten 1944, her under Per Palle Storm og Stinius Fredriksen.
Arnold Haukeland huskes spesielt for sine monumentale skulpturer utført i et abstrahert formspråk. Han arbeidet meget variert med hensyn til teknikker, materialer, formspråk og emner. Som kunstner fikk Haukeland stor betydning for en rekke norske billedhuggere, spesielt i kraft av sine skulpturer av sveiset og slipt syrefast stål.
Haukeland anses for å være den mest markante og omtalte skikkelsen i norsk skulptur i 1960-årene, fordi han var både nyskapende og en meget sterk talsmann på vegne av hvilken vei kunstens retning skulle ta i Norge. Han var aktiv i store debatter og stod alltid til forsvar for den moderne kunsten, som naturligvis også gjaldt hans egen kunst. [2]
Brudd med tradisjonen
De modernistiske retningene som begynte å gjøre seg gjeldene i europeisk kunst på begynnelsen av 1900-tallet, hadde det vanskelig for å trenge gjennom den norske kunsten, både i billedhuggermiljøet og for publikum. Arnold Haukeland satte sine første viktige spor da han i 1947 vant seieren i konkurransen «Om et skulpturverk til ære for de falne i Bærum» med utkastet Friheten. Ideen hans ble ansett som dristig og den mest originale ifølge dommerpanelet. [3]
I 1961 hadde Haukeland sammen med Jakob Weidemann utstilling i overlyssalene i Kunstnernes Hus i Oslo, der de stilte ut arbeider som virket så overbevisende at den abstrakte kunsten fikk sitt gjennombrudd i Norge. 1945-1965 er en viktig periode for den abstrakte kunsten, med tyngdpunkt i 1950-65. Abstraksjon har sin opphavsfase fra årene 1910-20 med Kandinsky, Mondrian og Malevich i spissen som emigrerte kunstnere ved Paris skolen. [4] Dog i 1960-årene var det ikke lenger Paris som var hovedkilde til inspirasjon for de yngre kunstnerne i Norge. I 1965 kommer det nye referanserammer som bryter med den franske kunsten, slik vi ser hos Arnold Haukeland. De viktigste kildene til inspirasjon ble hentet fra amerikansk og engelsk popkunst og assemblage. [5]
Air (1961-62)
Mål: 7,80 m uten sokkel.
Skulpturen ble reist i 1962 og var en gave fra Freia AS til universitetets 150-års jubileum som var i 1961. Arnold Haukeland modellerte Air i full størrelse og måtte lage hull i ateliertaket for å få plass til produksjon av skulpturen. Skulpturen ble støpt i flere deler og sveiset sammen, deretter ble den slipt. Slipingen er en viktig del av skulpturens uttrykk og dermed ble denne sluttdelen sterkt overvåket av kunstneren selv. Stålet som er brukt er av typen syrefast (rustfritt) stål og endrer ikke karakter over tid. Stålet holder seg nøyaktig slik den var tiltenkt av Arnold Haukeland. Air strekker seg mot himmelen og speiler lyset og det skiftende været i omgivelsene. [6]
Air står pent plassert på Fredrikkeplassen på Universitetet på Blindern og eies av staten. [7]
Skulpturen Air er et godt eksempel på hans nye kunstneriske orientering etter besøket på biennalen i Venezia i 1960. Han har brukt abstrakte og nonfigurative formene for å formidle sterke følelser. [8] Verket har et organisk utseende med struttende former ut fra komposisjonens sentrum. Billedlig talt dreier skulpturen seg om den Haukeland’ske livsfølelse som handler om å ta til seg alle sanselige opplevelser ved å være til en hyllest til alt liv, til natur, vær og vindt på godt og vondt. I metaforisk forstand kan skulpturen kalles Haukelands frie, vitalistiske selvportrett. [9]
Litteratur
- Wikborg, Tone. Skulpturer og minnesmerker i Oslo. Gjøvik: H. Aschehoug & Co, 1986
- Malmanger, Magne, Øistein Parmann, Jan Askeland og Fredrik Matheson. Norsk kunst i dag. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1967
- Ustvedt, Øystein. Ny norsk kunst etter 1990. Bergen: Fagbokforlaget, 2012
- Bäckström, Per og Bodil Børset. Norsk Avantgarde. Oslo: Novus forlag, 2011
- Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie. 3. utg. Gjøvik: Det norske samlaget, 2015
- Haukeland, utstillingskatalog Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden 1999
- Store norske leksikon online. S.v. “Arnold Haukeland”. Oppsøkt 01.10.2018. https://nbl.snl.no/Arnold_Haukeland
- Universitetet i Oslo online. S.v. «Air». Oppsøkt 01.10.2018. https://www.uio.no/om/kultur/kunst/kunstsamlingen/kunstloyper/uteskulpturer-pa-blindern/air.html
Referanser
- ↑ Wikborg, Skulpturer og Minnesmerker i Oslo, 15.
- ↑ Store norske leksikon online, s.v. «Arnold Haukeland».
- ↑ Malmager et al., Norsk kunst i dag, 67.
- ↑ Ustvedt, Ny Norsk kunst, 39.
- ↑ Bäckström og Børset, Norsk Avantgarde, 144.
- ↑ Universitetet i Oslo online, s.v. «Air».
- ↑ Wikborg, Skulpturer og Minnesmerker i Oslo, 52.
- ↑ Danbolt, Norsk kunsthistorie, 339.
- ↑ Henie Onstad kunstsenter, Haukeland, 33.
