Hellandsjø, K. "Jakob Weidemann og det abstrakte maleriets gjennombrudd i Norge 1945-1965"
Helt siden gjennombruddet hans i 1946 har maleren Jakob Weidemann vært en sentral skikkelse i norsk kunstliv. Weidemann plasserte seg raskt som en av de ledende av etterkrigsdebutantene, og han kom etter hvert til å spille en sentral rolle for gjennombruddet av det abstrakte maleri i Norge.
I boken ”Jakob Weidemann og det abstrakte maleris gjennombrudd i Norge 1945-1965” tar kunsthistorikeren Karin Hellandsjø for seg nettopp dette. Hun tok magistergrad i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo i 1977 med en avhandling om Weidemann, en avhandling boken tar utgangspunkt i, dog i noe revidert form. I boken tar Hellandsjø for seg sin egen samtid og gir en analyse av kunstlivet i Norge i perioden 1945-1965. Boken gjennomgår Weidemanns maleriske utvikling og hans posisjon i norsk kunstliv. Den rommer et fyldig billedstoff med ti fargeplansjer og 133 illustrasjoner i svart/hvitt.
Innhold
Det abstrakte maleri i internasjonal kontekst
I det påfølgende kapittelet etter innledningen, tar Hellandsjø for seg hvordan det abstrakte maleriet utviklet seg internasjonalt – fra det oppstod som begrep i 1910 og helt til etter andre verdenskrig.[1] Abstraksjon markerer seg som den kunstretningen som har preget den 20. århundre aller sterkest, og andre verdenskrig markerte et skille i kunstutviklingen både i Europa og USA. Dessuten gikk to pioneer innen abstrakt kunst, Vasilij Kandinskij og Piet Mondrian, bort i 1944.[1]
Hellandsjø fortsetter med å gjøre rede for definisjonen av et abstrakt maleri. Hun mener kunstfilosofen Wilhelm Worringers definisjon – at det abstrakte maleri først finnes i alle kulturers utvikling og at den forutsettes av en menneskelig uro overfor omverdenen – er interessant som profeti i sammenheng med resten av boken hennes. Worringer mener det ikke er naturforbildet, men lovmessigheten i naturen som er det primære i abstrakt malerkunst. Kunstneren Theo van Doesburg mente på sin side at kunst som ikke noe med virkeligheten å gjøre, var konkret.[2] Hellandsjø vier også plass til Kandinskij og teoretikere og historikere som Michél Seuphor, Marcel Brion, Michel Ragon og Werner Haftmann sine definisjoner av abstrakt kunst. Hun konkluderer med at det finnes to klare hovedretninger innen abstrakt kunst:
1) såkalt konkrete (geometriske) abstrakte kunstnere, som inngår tilknytning til naturformer.
2) ekspresjonistiske abstrakte kunstnere, som ikke fornekter noen naturtilknytning, men rendyrker ekspressive og uttrykksbærende kvaliteter.
Videre går Hellandsjø spesifikt inn på abstrakt kunst i Paris, USA, Danmark og Sverige.
Abstraksjonens gjennombrudd i Norge
Den abstrakte kunsten fikk ikke fotfeste i Norge før rundt midten av 1960-tallet, mens den i andre nordiske og europeiske land var dominerende allerede kort tid etter 2. verdenskrig. Jakob Weidemann ble anslagsgivende for utviklingen av norsk abstraksjon.
Hellandsjø forsøker å gi leserne et forståelsesgrunnlag for hva norske kunstnere hadde med seg av ballast og hva de protesterte mot i årene etter 1945 og frem til abstraksjonen var bitt seg ordentlig merke. Det kunstneriske miljøet i Norge blomstret opp f.o.m. Kunstnerforbundets første frie utstilling 26. mai 1945, med bl.a. Krohg, Aulie og Heiberg som utstillere. Flere andre gallerier fulgte etter, deriblant Statens årlige kunstutstilling (Høstutstillingen). Hva kunstuttrykket angår, hadde krigstiden vært isolerende på stilutviklingen og er en medvirkende faktor til at abstraksjonen etablerte seg såpass sent her til lands.
Våren 1946 entret 23 år gamle Jakob Weidemann norsk kunstliv med en oppsiktsvekkende utstilling i Blomqvist Kunsthandel.[3] Hellandsjø gir en innføring i Weidemanns biografiske historie, fra han ble født i Steinkjer i 1923, hans sene barndom i Oslo, kunstutdannelse i Bergen og elev hos henholdsvis Eivind Lundboe – hos hvem han ble introdusert for naturstudier – og Ole B. Eide, Aksel Revold og Søren Onsager. Mens det kubistiske og forenklede formspråket var det populære i kunstmiljøet Weidemann vanket i, var han selv mer opptatt av fargeholdning og hadde tydelig kjennskap til bl.a. Edvard Munchs arbeiderbilder. Weidemanns særegenhet kom klart til uttrykk også ved hans første separatutstilling i Paul Knudsens Kunsthandel i 1942.
Konklusjon
Hellandsjø konkluderer med Weidemanns kunst er den som tydeligst gjenspeiler hva som foregikk på kunstfronten i Norge i perioden 1945-1965. I boken har hun tilstrebet å belyse det norske kunstlivet med vekt på Weidemann, men også sett i lys av hva som foregikk eller i Europa og USA. Hun mener Weidemann var dominerende blant annet på grunn av hans koloristiske talent, samt en særegen åpenhet, nysgjerrighet og impulsivitet som også medførte uttrykksendringer karrieren gjennom.
Hellandsjø analyserer også det samtidige kunstlivet og den foregående kunstkritikken i forbindelse med Weidemanns utvikling. Til tross for stagnasjonen i det norske kunstmiljøet, fikk Weidemann innpass fra begynnelsen av. Han hadde mange kritikere med seg og ble etter hvert betraktet som en nasjonal maler – det i en etterkrigstid hvor søken etter en nasjonalfølelse var sterk. Weidemann bragte også internasjonalismen hit til lands, da særlig tendenser fra Frankrike – strømninger som var etterlengtede blant det norske kunstpublikummet.
Videre ser Hellandsjø nært på Weidemanns maleriske utvikling og på hvordan han som individualist fikk stor påvirkning på kunstmiljøet og på det abstrakte maleriets norske gjennombrudd. Fra å arbeide geometrisk-abstrakt på slutten av 1940- og begynnelsen av 1950-tallet, beveget Weidemann seg over til rene, konkret-abstrakte flater med "detaljbilder", og senere over til de knudrete ”skogbunnbildene” han er så kjent for. Med sistnevnte naturmystikk fant han etter hvert rotfeste i et abstrakt-ekspresjonistisk formspråk med utgangspunkt i og inspirasjon fra naturen. Selv om det norske kunstlivet åpnet seg for ny tilstrømning utenfra på en ny måte fra 1960-årene av, hadde Weidemann markert seg som en katalysator og en gjennombruddsfigur for hva som hendte i norsk malerkunst i perioden 1945-65.[4]
Litteratur
- Hellandsjø, Karin: Jakob Weidemann og det abstrakte maleris gjennombrudd i Norge 1945-1965. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1978. ISBN 82-05-11142-1
