Hellandsjø, K. "Jakob Weidemanns 'skogbunnbilder' og kunstnerens posisjon i norsk kunstliv"
Innhold
Innledning
Jakob Weidemann ( 1923-2001) har vært en sentral skikkelse og en viktig kunstner i Norge i etterkrigstiden. Helt siden hans debut i 1946 har han vært en kunstner som har gjort seg bemerket. Da Weidemann på slutten av 1950-tallet søkte og fant sitt personlige uttrykk i det abstrakt-ekspresjonistiske formspråk, bidro han til et gjennombrudd for den abstrakte kunsten i Norge. I denne artikkelen i Karin Hellandsjøs bok Jakob Weidemann og det abstrakte maleris gjennombrudd i Norge 1945-1965, fokuserer hun på Weidemanns "skogbunnbilder" og hans betydning i norsk kunstliv.
Jakob Weidemanns "skogbunnbilder" og kunstnerens posisjon i norsk kunstliv.
I 40- og 50-årene skiftet kunstneren Jakob Weidemann stadig formspråk. Han var på leting etter sitt eget uttrykk og vekslet stadig mellom det abstrakte og det figurative kunstuttrykket. Da han på slutten av 50-tallet begynte å eksperimentere med sine "skogbunnbilder" følte kunstneren at han hadde funnet frem til et uttrykk han følte seg hjemme i. Han hadde naturen som inspirasjonskilde da han fant frem til dette for ham personlige uttrykk i kunsten. I et abstrakt-ekspresjonistisk formspråk malte han bildene med en egen bruk av materialer som formidlet uttrykket.
Han søkte skogbunnens frodige stofflighet. For å oppnå dette brukte han Henkel-lim og fargepigment som ble eltet inn på lerretet. Deretter malte han over med oljemaling, tilsatte vann og dermed sprakk blandingen når den ble tørr. Slik ble lerretets overflate ru og ruglete og fremstod som en illusjon av en skogbunn.[1] Weidemann malte flere bilder av denne typen med en stadig søken etter tingenes karakter. Dette var abstrakte malerier til tross for bildenes konkrete titler som Storfuglen letter (1959) og Rødt løv (1960). Weidemann sa selv at i "skogbunnbildene" var fargen underordnet selve stoffvirkningen av detaljens iboende struktur. Bruken av de særegne materialene gir bildene et nesten relieff-aktig preg. Kunstneren hadde utviklet et maleri der formspråket var abstrakt, men likevel malte han naturen inn i bildene. Årsaken til at Weidemann ble opptatt av å male naturen skal etter sigende være en inspirasjon fra den gangen han så en utstilling med Chagalls kunst i Amsterdam i 1959. Opplevelsen av Chagalls bilder kan ha påvirket ham til å søke naturen og fornye sin kunst.[2]
Den noe spesielle materialbruken var ikke ny. De norske 30-års modernistene som Enger, Engebret, Jynge, Strømme og Winge hadde gjort lignende eksperimenter. En søken til naturen var også "i tiden" i europeisk kunst i 50-årene.[3]
Weidemann var opptatt av fransk kunst og uttalte i 1955 at franskmennene hadde en stofflighet man ikke finner andre steder. "Skogbunnbildene" var inspirert av det franske. Den franske kunstneren Jean Fautrier (1898-1964) ble en viktig inspirasjonskilde. Fautrier hadde allerede i 1930-årene benyttet seg av tykk farge som bygget opp strukturene i bildet. En annen kunstner Weidemann kan ha hentet inspirasjon fra er Serge Poliakoff (1906-1969), men her på den komposisjonelle oppbygningen av bildet. Både fargebruk og og den blokklignende inndelingen av maleriene minner om "skogbunnbildene". Poliakoffs bilde Komposisjon fra 1949 har en fyldig stoffvirkning, ikke ved å bygge opp med maling, men ved å skrape den av. Sammenligner man Poliakoffs Komposisjon (1964) med Weidemanns Skogbunn lll (1961) finner man både likheter og ulikheter.[4] Det er lik komposisjonell oppbygning, men hos Poliakoff er det det formale som er meningsbærende. I Weidemanns bilde er det stoffligheten som er det essensielle. Poliakoff har et konkret-abstrakt formspråk, mens Weidemann uttrykker seg abstrakt-ekspresjonistisk.[5]
Selv om man ser franske impulser i Weidemanns kunst, er også det norske tilstedeværende i hans bilder. Inspirasjonen fra naturen står sterkt i fokus, og i "skogbunnbildene" har Weidemann klart å få frem essensen i den norske naturen. Da man på 1960-tallet i Norge ikke lenger hadde den sterke motstanden mot den abstrakte kunsten, men åpnet opp for impulser utenfra og spesielt fra fransk samtidskunst, ble Weidemann en foregangsmann. Han bearbeidet i sin kunst det internasjonale formspråk til noe norsk og jordnært og fikk på denne måten en egen posisjon i norsk kunstliv.[6] Etter en utstilling av "skogbunnbilder" i Kunstnernes Hus våren 1961, var kritikerene enige om at Weidemann hadde klart å få frem det nasjonale i bildene. Man kunne ved å betrakte dem føle skogens ro og stillhet. Selv konservative kritikere aksepterte Weidemanns bilder på grunn av den nære tilknytningen til norsk natur. Det ble også rettet søkelys mot stoffligheten og materialet som uttrykk i bildene.[7]
Jakob Weidemann deltok på utstillinger sammen med blandt andre Arne Haukeland, noe som ble en stor suksess. Banebrytende og nyskapende var ord som ble brukt i denne forbindelse. Flere museumsinstitusjoner kjøpte bildene, i tillegg til Sonja Henie og Niels Onstad samt Rolf Stenersen. De sistnevntes samlinger ble vist internasjonalt der "skogbunnbildene" var med. Weidemann deltok også i flere gruppeutstillinger i Norden, England og i USA. Det var det nasjonale i bildene som her ble vektlagt. Etter en vandreutstilling i USA i årene 1961-62, ble Weidemann satt opp mot den amerikanske tradisjonen. I anmeldelsene står det blandt annet at Weidemanns bilder ligger nær opp til det stofflige som hadde vært av stor interesse i amerikansk maleri i 1950-årene og at titlene på bildene, Skogbunn om høsten, Mose og løv og Furustubbe indikerer en tydelig sammenheng mellom det reelle motivet og maleriene. Man ser at maleriene har naturen som motiv, noe som var uhørt for amerikanske malere på 50-tallet.[8]
Weidemann ble, i motsetning til andre norske abstrakte malere, godtatt av publikum. Der de fleste abstrakte malere i Norge ble kritisert for å inneha en teoretisk holdning til kunsten som førte bort fra det menneskelige, ble Weidemann en myteomspunnet maler. Måten det norske kommer til uttrykk i hans abstrakte naturbilder, i tillegg til hans maleriske talent og hans personlighet bidro til folks velvilje. Det oppstod en ny type kunstnerrolle på 40- og begynnelsen av 50-tallet hvor malerens personlighet, hans originalitet og det individuelle kunstuttrykket ble vektlagt, og som Weidemann i 1960-årene ble en representant for. Hans tilstedeværelse i norsk kunstliv bidro antagelig til at også andre malere med et abstrakt kunstuttrykk ble akseptert.[9]
Kommentar
I denne artikkelen har Karin Hellandsjø ønsket å fremheve Jakob Weidemanns etter hvert unike posisjon i norsk kunstliv. Med "skogbunnbildene" skriver Hellandsjø at Weidemann fant det han lette etter i sin søken etter et personlig uttrykk. Forfatteren gir uttrykk for at Weidemann, som en forgangsmann innen abstrakt kunst, hadde evne til å bearbeide impulsene utenfra til noe særpreget norsk. Karin Hellandsjø mener også at han bidro som en døråpner til at andre kunstnere som arbeidet abstrakt ble godtatt og akseptert.
Litteratur
Hellandsjø, Karin. Jakob Weidemann og det abstrakte maleris gjennombrudd i Norge 1945-1965. Oslo: Gyldendal.1978.
