Hellandsjø, K. "Monet og Norge"

Innledning

Karin Hellandsjøs artikkel Monet og Norge beskriver Claude Monets opphold i Norge vinteren 1895, hvorfor han reiste til Norge, hva og hvordan han arbeidet, hva han selv mente om oppholdet og om oppholdet hadde betydning for den norske impresjonismen.

Den 1. februar 1895 ankom Claude Monet Norge for et åtte uker langt opphold. Han besøkte først Kristiania før han slo seg ned på Bjørnegård pensjonat utenfor Sandvika i Bærum. Norge var et eksotisk reisemål på den tiden og særlig på vinteren. Reisen var oppfattet som særlig strabasiøs og datidens mest kjente reisehåndbok anbefalte Norge bare om sommeren. Monet skulle få kjenne på vinterens utfordringer under oppholdet, den ekstremt strenge vinteren både frustrerte ham og gledet ham.

Bakgrunn for Norgesreisen

Skandinavia og Norge var "på moten" i Frankrike i 1890-årene gjennom litteratur, musikk og teater; Ibsen, Bjørnson, Grieg og Strindberg var velkjente og skattet. Monet hadde lest mye av Ibsens dramatikk. Fridthjof Nansen hadde vært på foredragsturne i Frankrike i 1886 og Griegs musikk var vel kjent og forbundet med den vakre norske naturen. Litt spøkefullt er det også blitt hevdet at Monet som var oppvokst i Normandie så seg selv som etterkommer etter vikingene. Som en følge av handelsforbindelsene, særlig trelasthandelen, med Frankrike i begynnelsen av 1800-tallet ble de kulturelle båndene mellom landene styrket og norsk malere søkte til Frankrike og Paris for utdanning og inspirasjon. Monet hadde uttrykt ønske om å besøke Norge allerede i 1890 hvor han var innbudt til Høstutstillingen i Christiania. Et av bildene han deltok med, Regnvær, Entretat fra 1886, ble kjøpt av Nasjonalgalleriet som det første innkjøpte bildet utenfor Frankrike, det kan ha vært smigrende for maleren.

Monets hensikt var imidlertid å utforske og male vinteren, det snødekte vinterlandskapet og vinterlyset. Han søkte vinterens skiftende lys og stemninger. Temaet var ikke nytt for Monet som hadde arbeidet med vinterlandskap allerede i 1860-årene. Han var særlig opptatt av vann, sjø og snø som ung. Sjefsintendant ved Museé d'Orsay, Sylvie Patin skrev i katalogen til utstillingen av Norgesbildene i 1895 at Monet hadde en betydelig produksjon av vinterlandskap med klare paralleller mellom bildene fra 1860-årene og Norgesbildene. Hans stesønn som var i Kristiania i forbindelse med trelasthandel kunne være til hjelp for ham både praktisk og fordi han var litt kjent i distriktet.

Arbeidsforhold og motiver

Vinteren 1895 var svært kald og snørik og Monet opplevde at det hindret ham i å komme i gang og få arbeidet tilstrekkelig på den tiden han hadde til rådighet. Han rekognoserte i landskapet, men ble frustrert fordi han så mye vakkert, men ikke fant de gode plassene å male på. I et brev skrev han "Jeg vet ikke hvilket ben jeg skal stå på eller hva jeg skal gjøre, så mye vakkert jeg får se." "Jeg leter etter mulige plasser i nærheten av vertshus eller jernbane, men det er aldeles håpløst." Tre uker etter ankomst ser det ut til å løsne, han finner en fire- fem faste plasser og jobber deretter strukturert i lange dager, står opp tidlig og arbeider til langt på kveld, og noen dager senere sier han "Jeg arbeider uten opphold.... tross snøen....jeg ser bare vakre ting, bare vakre synsinntrykk, som jeg ikke var i stand til å se fra begynnelsen (...) i Frankrike har man ingen anelse om at det finnes slike snøeffekter, det er vidunderlig."

Disse skiftende sinnsstemningene var karakteristisk for Monet uansett hvor han dro og det understreker også den tidsnøden han etterhvert følte. Han arbeidet med bildene i serier og de skiftende værforholdene gjorde det vanskelig å arbeide med mange lerreter av gangen for å kunne fange skiftende lysforhold i flere bilder samtidig, noe som var vanlig arbeidsmåte for Monet. Plutselig mildvær og snøsmelting gjorde det også vanskelig å fullføre en del bilder. Han ba sin gallerist Durand-Ruel i Paris om en en utsettelse på den kommende utstillingen så han kunne forlenge oppholdet i Norge og fikk 14 dager.

Motivene Monet valgte kan deles i seks grupper, fire av dem i serier. Han arbeidet ofte i serier, samme motiv under skiftende lysforhold til ulike tidspunkt på dagen, slik han også gjorde i Norge. Han malte en serie på 13 bilder av Kolsåstoppen, fem bilder på isen utenfor Sandvika og en serie på fire bilder av Løkke bro i Sandvika sentrum, som han sammelignet med en japansk by. I sin artikkel fra 1895 drøfter Sylvie Patin Monets interesse for den japanske kunsten og sammenligner Monets bilder fra Kolsåstoppen med japansk "ukio-e" kunst hvor motivene er gjengitt til ulike tider og i ulike lysforhold. Hun mener bildene fra fjorden har en komposisjon som minner om japanske tresnitt. Gjennom dette arbeidet ble Monet kjent med japansk kunst og han hadde en stor samling tresnitt i sitt hjem i Giverny, blant annet fra Hokusaïs serie 36 studier av fjellet Fuji, hvor motivet nettopp er gjengitt under skiftende forhold i løpet av dagen.

Monets egne vurderinger

Monet viste flere av Norgesbildene på en vårutstilling hos sin gallerist rett etter hjemkomsten til Frankrike og fikk god kritikk, en kritiker skrev "Monet har virkelig forsonet meg med Ibsen gjennom sine landskap fra Norge" Norgesbildene var ikke bearbeidet i atelieret i etterkant slik han ofte pleide og de ble derfor vurdert som skisseaktige og uferdige. Monet sa også selv at dette var utkast, eksperimenter og forberedelser, men i følge Sylvie Patin hadde han alltid et eller flere av bildene hengene oppe i atelieret og det var et Sandvikabilde han donerte til en innsamling for Alfred Sisleys barn, under uttalelsen "det beste vi har." Sisley var selv en spesialist på snøbilder så dette må vurderes som heder av Sisley. Monets uttalelse om uferdige skisser bør forstås i lys av begrepet ferdig som han sammenlignet med fullstendig perfekt og derfor avsluttet han ikke bildene før i siste stund. Etter hjemkomsten skrev han "Jeg er ikke alt for misfornøyd med hva jeg har med meg hjem" En må derfor kunne anta at han var fornøyd med arbeidene sine fra Norge tross strabaser og frustrasjon.

Innflytelse på det norske kunstnermiljøet?

Claude Monet var ingen ukjent kunstner i Norge. Kunsthistorikeren og -kritikeren Andreas Aubert som hadde tatt initiativet til invitasjonen til høstutstillingen i 1890 hadde anbefalt Monet på det kraftigste og før oppholdet i 1895 uttalte Aubert at dette skulle bli en fest for norsk kunst og en virkelig styrke for norsk kunstliv. På Bjørnegård bodde både Gerhard Munthe og den danske forfatteren Hermann Bang og det var gjester og selskapelighet med innbudte gjester, også til ære for Monet, men han isolerte seg både fra andre kunstnere og fra selskapeligheten i Kristiania for å få arbeidsro slik han ofte gjorde både på reiser og hjemme i Giverny. Monets Norgesopphold fikk derved ingen stor betydning for norsk kunst. Mange stilte seg uforstående til hans kunst og da Frits Thaulow så Monets Norgesbilder på en utstilling i Paris skal han ha uttalt at alle som var der var enig om at dette var noe smøreri.

I Norge ble impresjonismen sett på som en fortsettelse av og en bekreftelse på naturalismen og det var først med sen-impresjonismen det kom noe gjennomslag for denne grenseoverskridende formen. Auberts forventninger slo med andre ord ikke til og Monets Norgesopphold ble ikke særlig mer enn et intermezzo i norsk kunstliv.

Han forlot Norge 1. april samme år med 28 bilder og en skissebok med ca 30 tegninger. Med tanke på tiden og værforholdene hadde Monet en anseelig produksjon på de ukene han var i Norge. Noen av bildene er i dag i privat eie, noen i gallerier i Paris og Chicago og et hos NHO i Oslo.

Litteratur

Hellandsjø, Karin, "Monet i Norge" i Gunnarson, Torsten et al.: Impressionismen och Norden, Det sena 1800-talets franska avantgardekonst och konsten i Norden, 1870 - 1920. Nationalmuseet, Stockholm, 2003.