Hodler, F. "Characteristic Expression through Form and Parallelism"
Innhold
Innledning
Ferdinand Hodler (1853-1918) var en Sveitsisk maler som utmerket seg innenfor symbolismen, hans portretter og landskaps-malerier er preget av en følelse av enhet med natur og menneskelivets mysterie. Hodler kombinerte realismen til Gustave Courbet (1819-1877) og de Post-Impresjonistiske penselstrøkene til Paul Gauguin (1848-1903) sammen med Hodler's egen form av symbolisme. Holder var også meget påvirket av Fransk symbolist ideer og Art Nouveau stilen på tidlig 1890-tallet, og det var her han utviklet sin karakteristiske flate, lineære særegne stil som tolker fundamentale emner innen menneskelig eksistens. Det var tre år før Hodler's død i 1918 at Holder erklærte, om sitt eget verk, "Mitt verk står og faller for korrektheten eller uriktigheten av min teori om parallellisme. Enten parallellisme slik jeg har forstått det, beskrevet det og anvendt det som en global lov av universell gyldighet, hvilket i den forstand gjør mitt verk til noe av universell betydning; eller, så har jeg feilet, i hvilken forstand alt jeg da har oppnådd bare er selvbedrageri og feil". Hodler etterlot seg et flertall av korte tekster og påstander, deler av hvilke ble utgitt i C. A. Loosli's fire volum Ferdinand Hodler: Legen, Merke und Nachlass utgitt i 1921-4 (Ferdinand Hodler: liv, arbeid og litterære levninger). Det tidligere nevnte utdraget er å finne i volum 1. Loosli tillater ikke å datere disse tekstene eksakt, men det er lite tvil omringet autentisiteten til disse tekstene.
Sammendrag
Hodler utviklet en stil han kalte "parallellisme" som dreide seg om å vektlegge symmetrien og rytmen Hodler mente la grunnlaget for det menneskelige samfunnet. Et eksempel på dette i Holder's egne verk kan ses i The Chosen One (1893), hvor grupperingene av figurene er symmetrisk arrangert gjennom flere poseringer som minner om diverse dans og ritualer.
Hodler mente at form er uttrykket for alt kroppslig, alt som er synlig og som eksisterer i rommet har form. Form er det mest fundamentale, elementære og uunngåelige forutsetning. Videre mente Hodler at farge er utenkelig hvis den ikke er uttrykt på slik en mote at den kan oppfattes gjennom form.
For Hodler så var skjønnhet sterkt korrelerende til gjentagende form og farge, dette var i hans øyne et fenomen som utøvde en tilfredstillende effekt av enhet hos den oppmerksomme betrakteren. Hodler mente at dette presenterte seg selv som en universiell lov, en lov han kalte "parallellisme", han dedikerte seg selv til å synliggjøre den innenfor sin egen kunst. Hodler kan kategoriseres som en kunstner som vokste ut av Vincent van Gogh's portretter og Paul Cézanne's landskapsmalerier, eller så kan han plasseres som en enorm figur innenfor symbolismen. Det var Hodler sitt ønske om å tilføre parallelle rytmer innenfor naturelle bevegelser som førte til at Holder komponerte store friselignenge komposisjoner. Det er her Hodler sin "parallellisme" spiller inn med sine polariserte filosofiske temaer og tvetydige personer som, med kun små variasjoner, speiler og gjentar hverandres holdninger. Roten av parallellismene glede i naturen kommer naturligvis av sammensetninger slik som blomster, hvert kronblad er forskjellig men samtidig så like i dens form, farge og størrelse, det er en kontinuerlig bekreftelse i dens gjentagelse. Hodler referer til Leo Tolstoy's spørsmål What is Art? og Tolstoy sin påstand om at ingen tre blader er identiske. Hodler respondere til dette med det faktum at ingen ting i verden er mer like enn to løvblad.
Hodler trekker parallellismens regler i naturen inn i en sammenligning til mennesket og deres følelser. En gruppe mennesker i en begravelse er samlet og knyttet sammen av en melankolsk og sørgende følelse, dette vedvarer til noe komisk kan hende, noen flirer og den felles sørgende følelsen brytes av en lett latter, det enhetlige og harmoniske kommer til en ende. Hodler krediterer seg selv med sin evne til å se denne parallellismens verdi nettopp fordi han var så godt i stand til å observere og reflektere over naturen.
Parallellisme kan da kjennes igjen ved gjentagelse av former og farge bygd opp av harmoniske og rytmiske bevegelser i ordnede komposisjoner, parallellisme korrelerer med den moralske og filosofiske orden i naturen som er født ut av repetisjon og likhet. Hodler, som synlig i The Chosen One (1893), uttrykte parallellisme med kraftige, sterke og rene farger da dette skulle bidra til økt monumentalitet.
Edvard Munch - "Vinter" 1899
Motiv og fargebruk
Munch komponerte en rekke landskaper av vinterlige motiver omkring årene 1900, i 1899 malte han Vinter. I lys av Hodler sin parallellisme belyses symbolikken i Munch sitt landskapsmaleri. Vi ser en mørk granskog på vinterstid, skogen belyses under trærne. Symmetrien i dette maleriet er ikke like åpenbar som hos mange andre men den naturlige gjennspeilingen er åpenbar. Munch's Vinter er preget av store og tydelige grantrær, på hvert sitt ytterpunkt i maleriet er det to mindre grantrær dekket av snø, de skilles av en tildekket menneskeskapt sti som skrås gjennom maleriet, vi ser sporene etter mennesker i sneen på stien. Maleriet er sterkt preget av ensformig og samlet ro. Det er maleriets gjennomgående balanse mellom rette og buede linjer likeså som mørke og lyse partier, mellom det flate og lineære som er med på å forsterke Hodler's parallellisme selvom stien som deler maleriet går skrått så er det en symmetrisk ro over bildet.
Landskapet er skisseaktig malt, det er preget av raske men gjennomtenkte penselstrøk. Det er en gjennomgående gjentagelse av myke buer over trærne i maleriet. Maleriet er belyst av gjenskinn i sneen som gir seeren en følelses av måneskinns refleksjon i sneen om natten.
Parallellisme belyst gjennom maleriet "Vinter"
Parallellismen i Vinter er gjenkjennelig ved Munch sin bruk av sterke, rene og kraftige farger. Det er benyttet en tung og mørk grønn farge som balanseres med det hvite i sneen, denne typen fargebruk bidrar til økt monumentalitet i Munch sitt maleri. Bevegelsen i maleriet blir skapt til liv av stien i sneen og sneen på trærne. Det skapes en helhetlig organisk komposisjon ved denne typen gjentagelse av form og fargebruk, dette er direkte knyttet til hva Hodler definerte parallellisme som. Landskapsmalerier som en kategori er typiske malerier hvor parallellisme kan være lett å kjenne igjen.
Litteraturliste
Harrison, Charles, Paul Wood, and Jason Gaiger. 1998. Art in Theory 1815-1900: An Anthology of Changing Ideas. USA, Massachussets: Blackwell Publishing.
