Jameson, F. "The Deconstruction of Expression" 3

Denne artikkelen er et sammendrag av et utdrag fra et lengre essay, "Post-Modernism, or the Cultural Logic of Late Capiralism", og er presentert i Charles Harrison og Paul Woods bok Art in Theory, 1900-2000. Jameson er interessert i den postmoderne kunstens forskjell fra kunsten i den moderne perioden, og hvordan postmodernismen kan relateres til forhold i samfunnet, der han ser økonomiske forhold som viktige. Harrison og Wood forstår Jamesons oppfatning av den moderne perioden som tiden fra sent 1800-tall til noe etter 2. verdenskrig. Fredric Jameson, født i 1934, er professor ved Duke University i USA. Han er forfatter av flere bøker som omhandler relasjonen mellom kulturelle former og samfunnets struktur. Han fikk Holbergprisen i 2008.For å belyse forskjellen mellom den moderne perioden og postmoderne kunst, gjør Jameson en sammenlikning mellom Van Goghs maleri av et par sko (1886) og Andy Warhols "Diamond Dust Shoes", fra 1980.

Van Goghs bilde

Van Goghs maleri viser et par utslitte lærsko. Jameson mener at dette bildet kan gis to forskjellige tolkninger. En måte å forstå det på er at det er et bilde som er relatert til en objektiv verden av slit og fattigdom. Jameson viser til Heidegger, som i Ursprung des Kunstwerkes relaterer Van Goghs bilde til en bondekones reelle verden med harde livsbetingelser. Jameson ser i Van Goghs bilde en omforming av den materielle verden, "jorden selv og dens fysiske stier og objekter" omformes til en annen materialitet i kunst, som presenteres "in its own right", og som kan gi opplevelser og refleksjoner ut over den objektverdenen som var utgangspunktet.

En annen måte å forstå dette bildet på tar også utgangspunkt i situasjonen da bildet ble malt. Van Gogh bodde da i Arles, og malte bilder av bondelivet og landskapet der. Jameson beskriver hvordan Van Gogh på en nesten hallusinatorisk måte omformet dette landskapet til en kaskade av farger i sine bilder. Han mener at dette kan forstås som "an act of compensation" som frembringer en ny utopisk verden for sansene. Jameson mener at begge disse måtene å forstå bildet på er hermeneutiske, i den betydning at verket i sin objektform blir tatt som et tegn eller symptom for en større virkelighet, som erstatter det (s.1047).

"Diamond Dust Shoes"

Andy Warhols bilder av "Diamond Dust Shoes" mener Jameson ikke snakker til oss slik Van Goghs bilde gjør. Det er vanskelig å se Warhols bilde som noe som er tegn på noe utenom det selv, å tolke det hermeneutisk, som en kan gjøre med Van Goghs bilde. Jameson mener at dette kan betegnes som fetishisme, både i Freudiansk og Marxistisk betydning. Opplevelsen av bildet blir en fiksering på selve objektet, uten å gå ut over det. Det kan være relevant å vite at Warhol begynte sin karriere som illustratør for skomoter. Fargene i bildet mener Jameson er flate og overfladiske, de minner om nærheten til fotografiet.

Jameson mener at Warhols arbeider, som bildene av Coca-Cola bokser og Campbells suppe, viser at kunsten er blitt en vare, påvirket av senkapitalismen. Han mener at en slik fremstilling av varefikseringen i samfunnet kunne vært gjort på en kritisk måte, men finner ikke en slik kritikk hos Warhol. Han mener at Warhols bilder viser en ny type overfladiskhet, og følelsesflathet. Et eksempel er Warhols bilder av Marilyn Monroe, som presenterer henne som en vare, uten individualitet.

Tiltakende bortfall av følelse

Jameson mener at postmoderne kultur viser en tiltakende bortfall av følelse ("waning of affect"). Han mener ikke at følelse og subjektet er forsvunnet, men at det er en tiltakende tendens. I Warhols "Diamond Dust Shoes" mener han at det overdrevne, dekorative uttrykket kan ses som et slags tegn på "the return of the repressed", i en slags kompensasjon.

Jameson beskriver Edward Munchs "Skriket" som et eksempel på hvordan individuell følelse kunne uttrykkes og kommuniseres i den moderne perioden. Munchs måte å kommunisere følelser på var noe som lett ble forstått av tilskuere til bildet. Han kontrasterer dette med Andy Warhols bilder av Marilyn Monroe, som han mener er uten følelsesmessig dybde.

Jameson kritiserer postmodernismen for å avfeie hermeneutiske modeller som gir dypere tolkninger. Dette gjelder den dialektiske modellen (marxisme), den Freudianske modellen, den eksistensielle modellen om autentisitet og inautentisitet, og semiotikken. Han mener at i postmodernismen erstattes dybdeanalyser med overflatebeskrivelser.

Fragmentering av subjektet

Jameson mener at i postmodernismen blir den subjektivt opplevde fremmedgjøringen og angsten som kan ses for eksempel i Munchs verker erstattet av en fragmentering av subjektet. Synet på subjektet er endret, inidividet har ikke den sentrale posisjonen det tidligere hadde. Han mener at i den postmoderne era er ikke de kulturelle produktene blottet for følelse, en kan heller si at slike følelser, som det kanskje ville være bedre og mer eksakt å kalle intensiteter, nå er frittflytende og upersonlige.

Litteratur:

Harrison, Charles og Paul Woods. Art in Theory 1900-2000, An Anthology of Changing Ideas, 1046-1051.