Jameson, F. "The Deconstruction of Expression" 4

Fredric Jameson

Fredric Jameson (født 1934) er en amerikansk litteraturkritiker og Marxist-politisk teoretiker, kjent for sine teorier om postmodernisme. «The Deconstruction of Expression» er et utdrag fra Jamesons bok «Post-Modernism: or the Cultural Logic of Late Capitalism» (1991). 

Peasant shoes

Van Gogh, Vincent. Peasant Shoes. 1888. Olje på lerret, 45 x 55 cm. Metropolitan Museum of Art, New York.

Jameson tar først for seg Vincent van Goghs høymodernistiske maleri Peasant Shoes, eller Bondesko. Han foreslår to forskjellige metoder for å lese verket. Den første metoden er å konstruere en situasjon disse skoene kan høre til. Det vil være naturlig å lese motivet som et symbol for bondelivets elendighet, fattigdom, hardt arbeid og en marginalisert tilværelse. Deretter spør Jameson hvordan det kan ha seg at så mange andre av van Goghs verk er preget av sterke, unaturlige og eksplosive farger, selv når de tar for seg lignende motiver. Han foreslår at den enorme forvandlingen av bondelivet fra brunt og trist til en fargerik fantasiverden er en utopisk gest, en kompensasjon for kapitalistisk fragmentering og spesialisering, der det er sansene som fragmenteres og synet blir inngangen til en utopi. Den andre måten Jameson foreslår å lese verket er gjennom Heideggers analyse i "Der Ursprung des Kunstwerkes", som tar utgangspunkt i en tanke om at kroppen og naturen er meningsløs mens historien og det sosiale er meningsfylt. I denne måten å lese verket på gjenskaper skoene selv sin manglende kontekst ved å vise til bondekonens liv, til åkrene og jorden.

Diamond Dust Shoes

Warhol, Andy. Diamond Dust Shoes. 1980. Syntetisk polymermaling, diamantstøv og silkeblekk på lerret. 229 x 178 cm. The Andy Warhol Foundation for the Visual Arts: Oeuvre.

Begge måtene å lese Peasant Shoes på er hermeneutiske i den betydning at maleriet er en inngang til en større sammenheng. Jameson vender seg nå mot et annet verk som fremstiller sko; Andy Warhols Diamond Dust Shoes. Hermeneutiske tolkninger er utilgjengelige når det gjelder Warhols verk; verket er ikke en inngang til noen større sammenheng, det forteller oss ingenting. Dette er fordi Warhols sko er en rekke døde objekter som er fullstendig avskåret fra enhver virkelighet de kan ha tilhørt. Warhol jobbet tidligere som illustratør for reklamer, og hans oeuvre som kunstner dreier seg i stor grad om kommodifisering, som vil si å gjøre noe til en salgbar vare. Jameson mener Warhols kommodifiserende kunst burde være politisk, en fremheving av varefetisjismen som følger med kapitalisme, og om det ikke er politisk, må man stille spørsmålstegn ved om postmoderne kunst overhode har evnen til å være politisk. En annen stor forskjell mellom høymoderne og postmoderne kunst er fremveksten av en ny type flathet eller dybdeløshet i uttrykket. Warhols verk er nærmest en inversjon av van Goghs utopiske gest; mens van Gogh gjør en grå verden til et fargesprakende Utopia, skjuler ikke Warhols farger mangelen på innhold utover overflaten. Motivet kan ikke fortsette utover rammen og fornedres av likheten med reklameplakater.

The Waning of Affect

Munch, Edvard. Skrik. 1893. Tempera og fettstift på papplate. 91 x 73,5 cm. Nasjonalmuseet, Oslo.

Jameson mener at affekt, eller følelsesliv eller nærhet, avtar i postmodernismen. Han mener ikke at all form for følelsesliv forsvinner, men at det som er igjen i verk som Diamond Dust Shoes er en nyere form for overfladisk, dekorativ begeistring og kompensasjon for det undertrykte følelsesliv. Dette er enda tydeligere i Warhols portretter av kjente figurer som Marilyn Monroe, som blir kommodifisert eller tingliggjort i like stor grad som Warhols sko. Jameson setter opp Edvard Munchs Skrik som kontrast til Warhols Marilyn Monroe. Skrik omfatter flere av de mest utbredte høymodernistiske tendensene, som fremmedgjøring, angst, ensomhet og sosial fragmentering.

Uttrykk for følelsesliv i kunst forutsetter et slags skille i subjektet og en metafysikk for subjektets indre verden og eksterne uttrykk som kan forenes gjennom hermeneutisk tolkning, hevder Jameson. I nyere tid avstår postmoderne teori i stor grad fra hermeneutiske tolkninger om det indre og det ytre og lignende modeller. Jameson hevder at forkastelsen av hermeneutikk, eller dybdemodellen, er et symptom på postmoderne kultur. Utenom modellen for det indre og det ytre identifiserer Jameson fire andre dybdemodeller som avvises av postmoderne teori; den dialektiske modellen for essens og utseende, den freudianske modellen for det latente, det undertrykte og det manifeste, den eksistensielle modellen for det ekte og det uekte og fremmedgjøring, og den semiotiske motsetningen mellom uttrykk og innhold. I postmoderne teori erstattes dybdemodeller av overflateanalyse, mener Jameson. 

Euphoria and Self-Annihilation

Jameson vender igjen tilbake til Skrik, som han mener dekonstruerer sin egen uttrykksestetikk. Selve skriket kan ikke høres, men ringer gjennom naturen og hele bildet gjennom sirklene, lik måten lyd kan bli synlig i vannoverflater. Subjektets smerte reflekteres i hele landskapet, eller verden det eksisterer i, ifølge Jameson. Videre skriver han at formen for angst og fremmedgjøring som er til stede i Skrik ikke hører hjemme i en postmoderne verden, og at uttrykk for menneskelig opplevelse på Warhols tid har lite til felles med høymodernistiske uttrykk for schizofreni, selvutslettelse og narkotikabruk, som preget livene til noen av Warhols ikoner. Høymodernismens fremmedgjøring har blitt erstattet av fragmentering av subjektet i postmodernismen.

Med desentreringen av det tidligere sentrerte subjektet, eller «subjektets død», følger slutten for det autonome individ, skriver Jameson. Han mener denne desentreringen kan ses på som at et tidligere sentrert subjekt har forsvunnet i samtidens kultur, eller som at et slikt subjekt aldri egentlig eksisterte. Subjektets død skaper problemer, mener Jameson, for det er gjennom det sentrerte subjektet at uttrykk kan eksistere. Uten et subjekt, og uten uttrykk, kan ikke en individuell stil og heller ikke en avantgarde eksistere.

Jameson tar igjen opp Skrik, som demonstrerer at følelsesmessige uttrykk krever et sentrert subjekt. Samtidig demonstrerer det et ulykkelig paradoks; når det individuelle subjektet bygges opp som en lukket verden, blir individet avskåret fra alt annet og dømmer seg selv til fullstendig ensomhet. Postmodernismen betyr antagelig slutten på dette paradokset. Desentreringen av subjektet betyr slutten for høymodernistisk psyke, og det er dette Jameson kaller «the waning of affect». Men dette betyr også slutten på personlig stil, både som det personlige og, som følge av maskinproduksjon, individuell produksjon. Postmodernismen frigjør seg ikke bare fra angst, men fra alle personlige følelser, siden det ikke lenger er et selv i verket som kan føle. Det vil ikke si at alle følelser er fullstendig borte, men heller at personlige følelser er byttet ut med «intensiteter», som flyter fritt og er upersonlige.

Bibliografi

Jameson, Fredric. «The Deconstruction of Expression”. I Art in Theory, redigert av Charles Harrison og Paul Wood, 1046-1051. Malden: Blackwell Publishing, 2003.

Wikipedia, s.v. "Fredric Jameson". 7.08.2021. Lest 1.10.2021, https://en.wikipedia.org/wiki/Fredric_Jameson