Klingender, F. "Content and Form in Art"

Sammenfatning av Klingenders artikkel

Francis Klingender (1907 - 1955) var utdannet som økonom og historiker. Han var marxist, og var i 1930-årene medlem av "the executive committee of the London-based Artists International Association". Denne artikkelen er hentet fra Art in Theory 1900 - 2000, og er tatt fra Five on Revolutionary Art, redigert av Betty Rea, utgitt i London i 1935.

i denne artikkelen hevder Klingender at kunst er et uttrykk for menneskets sosiale eksistens: "Art is an expression of social existence". Hvis vi skal analysere kunst, må vi begynne med å analysere den sosiale gruppen den er et uttrykk for.: "If we are to analyse art, we must thus commence by analysing the social group whose art it is".For å forstå kunst, må en sette den inn i den sosiale konteksten den har oppstått i.

Kunsten er ikke bare en refleksjon av samfunnet, den har mulighet for å forandre den sosiale realiteten, samfunnet: Kunst er en form for bevissthet, den mest spontane formen for sosial bevissthet, den kan virke til å forandre bevisstheten til dem som ser den. Kunsten kan registrere, gi uttrykk for og føre til bevissthet om forandringer i livsforholdene og dermed føre til endringer.

Klingender definerer innholdet i et kunstverk slik: "The content of art is an expression of the peculiar emotional and intellectual respons of a given social group to the material conditions of existence". Klingender ser altså kunst som et emosjonelt og intellektuelt uttrykk. Han mener at dette uttrykket må ses i sammenheng med den sosiale situasjonen det har oppstått i , og med materielle forhold. Den sosiale virkeligheten, samfunnet, må tilpasse seg produksjonsmidlenes stadium av teknisk utvikling.

Klingender ser formen som en viktig del av et kunstverk.: "Form is the language by which content is communicated". Innholdet, som han har definert som en emosjonell og intellektuell respons, kan uttrykkes i formen. Men han mener at det finnes kunst som legger vekt på form, men som er uten innhold. Form som er løsrevet fra sin kilde, som er menneskets sosiale eksistens, vil bli steril. Form uten noe innhold blir en livløs abstraksjon. Innhold og form danner en stil, som har sin opprinnelse i en sosial realitet.

Klingender går videre til å beskrive trekk av den historiske utviklingen av samfunnet og kunsten. Han beskriver hvordan kapitalismen frem til ca. 1870 utviklet en ny teknologi og produksjonsmidler og overvant naturen. Han mener at denne fasen i utviklingen i kunsten ble uttrykt som en objektiv realisme, som kulminerte i Courbets kunst. Han viser til Pariserkommunen i 1870 og til undertrykkingen som fulgte. Han mener at den kontinuerlige opphopningen av kapital hos borgerskapet, med stor fattigdom for massene, gjorde at kapitalistene ble reaksjonære krefter, og proletariatet tok deres plass som "the vanguard of human progress", dem som skulle lede samfunnsutviklingen videre.

Klingender skildrer impresjonistenes kunst som et uttrykk for at deres progressive energier ga seg uttrykk i en annen form enn tidligere:." Han mener at den progressive kraften hos impresjonistene ga seg uttrykk i en endring av formen, av teknikken, da de, på grunn av samfunnets kontroll, ikke kunne uttrykke et mer radikalt innhold.

Han mener at hvis kunst ikke har noe innhold, vil det også føre til en ødeleggelse av formen. Men, Klingender mener at kunstnere vil se at arbeiderklassen vil bli bærere av all menneskelig fremgang. Et nytt sosialt innhold, et endret samfunn, vil føre til en berikelse av den menneskelige erfaring større enn vi kan drømme om.

Artikkelens relasjon til norsk kunst i perioden

Francis Klingenders artikkel var skrevet i 1930-årene, og ble utgitt i 1935. På denne tiden fikk kunnskapen om marxistisk ideologi en stadig større utbredelse internasjonalt, med Sovjetunionens utvikling som bakteppe. I Norge ble arbeiderbevegelsen stadig sterkere. I Norge finner vi på den tida marxistisk ideologi som et grunnsyn hos Arne Ekeland (1908 - 1994).Han var født og oppvokst i et arbeidermiljø, og fikk sin kommunistiske overbevisning med fra barndomshjemmet.

Klingenders grunnsyn på samfunnet, slik det fremgår av hans artikkel, synes å være i tråd med klassisk marxistisk ideologi. Dette fremgår av hans beskrivelse av hvordan den sosiale virkeligheten, samfunnet, må tilpasse seg produksjonsmidlenes stadium av teknisk utvikling. Han mener at proletariatet er den klassen som kan føre menneskenes utvikling videre mot et bedre samfunn.

i Ekelands kunst vil jeg fokusere på to bilder, som viser paralleller til Klingenders syn som det fremkommer i denne artikkelen. Et av disse er De siste skudd fra 1940, (Nasjonalmuseet). Kort beskrevet viser det arbeidernes voldelige opprør mot treenigheten av kirke, kapital og militærvesen. Til høyre i bildet ses en flokk mennesker på en høyde, som avfyrer skudd mot en øy der disse samfunnsmaktene er isolert. I bakgrunnen ses en ødelagt by, i forgrunnen lekende barn som er i ferd med å bygge opp nye bygninger. Bildet kan ses som en visualisering av marxistisk ideologi om væpnet revolusjon som nødvendig for å endre samfunnet.

På slutten av sin artikkel beskriver Klingender hvordan en ny sosial kontekst og teknisk utvikling i moderne kunst kan føre til "an undreamed of enrichment of human experience". Etter sosiale forandringer, ledet av arbeiderklassen , vil den menneskelige erfaring, og kunsten, bli mye bedre. Ekelands Vårbilde fra 1941, kan ses som en parallell til denne tankegangen. Bildet har en idyllisk, lys stemning, det viser frigjorte mennesker i gang med å bygge et nytt samfunn.

Klingender skriver at kunst kan forandre bevisstheten til dem som ser den, og forandre samfunnet. En stor del av Ekelands kunst kan ses som å ha et samfunnskritisk innhold, selv om han også interesserte seg for mer individuelle, psykologiske temaer. Ut i fra det glødende, livslange engasjementet som ligger i hans kunst, kan en slutte at han hadde en tro på at hans kunst kunne forandre det etablerte.

Interesse for sosiale og politiske forhold i samfunnet viste seg også hos andre norske kunstnere på 1930-tallet. I 1934 ble utstillingen "Tendens" holdt i Kunstnerforbundet i Oslo, der mange kunstnere deltok. I bildet Tendens (1931), viste Reidar Aulie (1904-1977 ) sitt sosiale og radikale politiske engasjement. Willi Midelfart (1904 - 1975) var også opptatt av samfunnskritikk, noe han viste i flere av sine bilder fra den tiden. I bildet Karl Johan fra 1931 er han opptatt av negative sider ved livet i en stor by. Hanna Ryggen viser i sine vevde tepper fra denne perioden et sterkt engasjement mot politisk undertrykkelse og sosial nød.

I 1935 kom Arbeiderpartiet til regjeringsmakten. Jan Askeland hevder at i slutten av 1930-årene tonet tendens-kunsten mer ut hos Reidar Aulie og Willi Midelfart. Under krigen ble sosial kritikk dempet ned. Med den politiske utviklingen i Sovjet etter krigen skjedde det skifte i synet på marxistisk ideologi. Arne Ekeland fortsatte sitt glødende samfunnsengasjement livet ut, noe han uttrykte i sin kunst.

Litteratur

Her skrives fullstendig oppføring (vi bruker Chicagomalen)

Askeland, Jan. Norsk Malerkunst, hovedlinjer gjennom 200 år. Oslo: J.W. Cappelens forlag A/S, 1981.

Bjerke, Øivind Storm. "Arne Ekeland", i Norsk Kunstnerleksikon, https://nkl.snl/Arne_Ekeland.

Klingender, Francis. "Content and Form in Art", i Harrison, Charles og Paul Wood, Art in Theory, 1900 - 2000, 437 -439.

Nergaard, Trygve. "Maleriet i mellomkrigstiden", i Norges Kunsthistorie, bind 6, 112 -259.