Leroy, L. "Impresjonistenes utstilling"

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk

Louis Leroys anmeldelse "Impresjonistenes utstilling" i 1874

Den første utstilling av impresjonismens malere ble holdt i fotografen Nadars salong i Paris og organisert av Sosiete anonymes de Artistes i 1874. Malerne Camille Pisarro, Claude Monet, Alfred Sisely, Edgar Degas, Pierre-Auguste Renoir, Paul Cezanne Jean-Baptiste Guillaumin og Berthe Morisot var noen av de som var representert på utstillingen.[1] Utstillingen ble anmeldt av Louis Leroy i La Charivari 25. april 1874 Med tittelen "Impresjonistenes utstilling".[2] Begrepet impresjonisme ble senere tatt opp og brukt av kunstnerne selv og er blitt navnet på en av de mest innflytelsesrike kunstbevegelsene i historien. Leroys artikkel ble skrevet som en dialog mellom to skeptiske betraktere. De spøker med det de ser og bedømmer det som svært lett og overfladisk. Etter hvert som de vandrer gjennom utstillingen blir forfatterens ledsager, kunstmaleren Vincent, mer og mer provosert.

Sammendrag

Leroy beskriver at han etter en anstrengende dag, i selskap med den anerkjente landskapsmaleren M. Joseph Vincent, besøker utstillingen på Boulevard des Capucines. Da de kommer inn i det første rommet får hans venn et sjokk i sitt møte med Danseren av M. Renoir. Han opplever bena som bomullsaktige og skjørtet som skittent, og han vil ikke gå inn på en diskusjon om hvorvidt det er uttrykk og stramhet i komposisjonen. Vennen er uimottagelig for noen forsvarstale for disse malerne. Da de beveger seg videre til landskapsmaleri av Pizarro, tror maleren at brilleglassene hans er skitne. Han pusser brillene og setter dem igjen på nesen. Furene og rimfrosten i landskapet leser han som overskudd fra en palett, fordelt utover et skittent lerret.

Forfatteren inviterer til en diskusjon om hvorvidt det er en musikalsk vibrasjon som overrasker i disse bildene, men vennen er ganske uimottagelig for positive forslag. Han mener de er slurvete. Etter hvert som de vandrer innover i utstillingen blir han mer og mer rasende. Forfatteren selv er heller ikke så begeistret over maleriene, men forsøker å få fram en mer aksepterende holdning i sin ledsager. Da Vincent blir stående foran bildet Boulevard des Capucines av Claude Monet, blir han rasende. Han mener det er uhørt, rystende og er overbevist om at han vil få slag. Han blir mer og mer opprørt over at kunstnerne har forsøkt å etterligne marmor på en lettvint måte

De vender tilbake til Camille Pizzarros bilde Kål-åkeren, noe som gir enda mer næring til raseriet. Vennen opplever det som karikatur.  Forfatteren forsøker å roe ham gjennom å vise andre bilder. Vennen er rød av sinne, og sverger han på at han ikke vil spise kål så lenge han lever. Det nytter ikke å roe ham. I løpet av utstillings-vandringen opplever forfatteren sin ledsager som mer og mer gal. Han kritiserer Berthe Morisot for å være en ung dame som ikke er interessert i å reprodusere bagatellmessige detaljer. Når hun skal male en hånd maler hun bare like mange penselstrøk i lengderetningen som det er fingre, mener han. Han er sikker på at mennesker som kan tegne en hånd forstår ikke noe om impresjonisme, og at den store Edward Manet ville jaget disse malerne ut av republikken. "

Da de kommer til Claude Monets bilde Inntrykk, soloppgang, blir Vincents ansikt rødt. Forfatteren fornemmer at de nærmer seg en katastrofe, og at det var forbeholdt Monets maleri å bidra med dråpen som får det hele til å renne over. Forgjeves prøver forfatteren å dempe vennens utbrudd med å appellere til det han mener kan aksepteres i disse bildene, for eksempel brødet, druene og stolen i maleriet Frokost av Monet. Men det hjelper ikke. vennen gråter. Da de kommer til Cezanne's bilde En moderne Olympia, fnyser han, og beskriver det som "en kvinne brettet i to, der en svart jente fjerner det siste sløret for å tilby henne i all sin stygghet til en brun figurs sjarmerte blikk". Han mener Manets Olympia er et mesterverk, i forhold til dette. Til slutt går han løs på utstillingsvakten, som han tar for å være et portrett. For å understreke alvoret i sin teori om estetikk, begynner Vincent å danse og med gråtkvalt stemme kalle seg "disse malerienes hevngjerrige palettkniv".

Litteratur

Art in Theory: 1815-1900. An Anthology of Changing Ideas. Redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger. USA: Blackwell Publishing, 1998.

https://www.greelane.com/nb/humaniora/visuell-kunst/the-first-impressionist-exhibition-183013/

Referanser

  1. https://arthive.com/publications/1812~Pictorial_Louis_Leroys_scathing_review_of_the_First_Exhibition_of_the_Impressionists
  2. Art in Theory: 1815-1900. An Anthology of Changing Ideas. Redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger. 573. USA: Blackwell Publishing, 1998.