Lyotard, J.-F. "The Postmodern Condition"

Boken Den postmoderne tilstanden: en rapport om kunnskap ble en cause célèbre da den i 1979 utkom på fransk. Forfatteren bak boken var den franske filosofen Jean-François Lyotard (1924-1998). Han er kreditert med å ha introdusert filosofien for begrepet postmodernisme og boken blir ofte brukt for å tidfeste postmodernismen i periodiseringer.

Bakgrunn.

Den postmoderne tilstanden ble skrevet på oppdrag fra utdanningsmyndighetene i den canadiske provinsen Quebec. Lyotard hadde viet perioden mellom utgivelsen av hans første bok La Phénoménologie (1954) og hans andre bok Discourse Figure (1971) til tidsskriftet  Socialisme ou Barbarie («Sosialisme eller barbari» på norsk), men hadde på 1960-tallet mistet troen på Marxismens «store fortellinger». I Den postmoderne tilstanden får ideen om de «store fortellingene» eller «metafortellinger» en sentral posisjon i Lyotards teori om det postmoderne.

Boken er skrevet som en rapport på kunnskapssituasjonen «[...] in the most developed societies.».  Lyotards startpunkt var at  arbeidshypotese for var at idet samfunn ble postindustriell – slik Daniel Bell (1919-2011) og Alain Touraine (f. 1925) hadde teorisert- så trådte kulturene inn i en postmoderne tilstand og kunnskapens status endret seg. I Europa hadde overgangen vært underveis siden slutten av 1950-talet, innvarslet av gjenreisningen, nye vitenskaper og teknologier. Kunnskapens natur, skrev Lyotard, kunne ikke forbli uendret i en ny kontekst preget av generell transformasjon. I rapporten stilte Lyotard spørsmål om kunnskapens tilstand i et samfunn som hadde blitt «computerized».  

Den postmoderne tilstanden og Lyotards arbeidshypotese

Den nye situasjonen var preget av merkantilisering og kommodifisering av kunnskap. Lyotard kan se for seg en dag der nasjonsstater kom til å kjempe for kontroll over informasjon slik de før hadde kjempet for land, råmaterialer og billig arbeidskraft. En der framtid kunnskap sirkulerte som penger. Lyotard var nøye med å reserve seg mot at arbeidshypotesen måtte innebære en prediksjon av virkeligheten og med å presisere at den ikke utfordret rådende paradigmer innenfor vitenskapene. Det var en arbeidshypotese, valgt for å undersøke forskningsspørsmålet og fordi Lyotard anså den som plausibel: «[...] it’s already a part of observable reality.». Den andre reservasjonen Lyotard gjør er denne: «It remains to be said that the author of the report is a philosopher, not an expert. The latter knows what he knows and what he does not know: the former does not.”

Kunnskapens status i den postindustrielle og postmoderne tidsalderen.  

Lyotard identifiserte spørsmålet om kunnskapens situasjon som spørsmålet om kunnskapens legitimering. Vitenskapenes kunnskap hadde aldri vært den totale summen av all kunnskap. På siden av - men også i konkurranse og i konflikt med, fantes det andre typer kunnskap. Lyotard kalte denne formen for kunnskap for narrativ kunnskap. Hvordan disse ulike formene for kunnskap ble legitimert var ulikt. Narrativ kunnskap var mer direkte og umiddelbar i sin formasjon og legitimering av sosiale bånd. Det var en type kunnskap som var mer utbredt i ‘tradisjonelle’ samfunn. Eksempelet Lyotard ga er fra Cashinahua-folkets (Huni Kuin) fortellertradisjon. Ifølge Lyotard hadde Cashinahua-folkets fortellinger en fast formel som ga legitimitet til kunnskapen som ble formidlet. "Here is the story of-, as I've always heard it told. I will tell it to you in my turn. Listen.[...] Here ends the story of-. The man who has told it to you is- [...].". Det er én handling som formidler og legitimerer kunnskapen, samtidig som den skaper sosiale bånd mellom forteller, lytter og det som blir fortalt.  

Vitenskapelig kunnskap er en annen type kunnskap. Det viktigste teoretisk grepet Lyotard gjør i Den postmoderne tilstanden er å definere vitenskapelig kunnskap som en type diskurs. For å studere den utviklet Lyotard en metode basert på filosofen Ludwig Wittgensteins (1889-1951) konsept om språkspill. Språket har ulike bruksformer og ulike bruksområder. Lyotard sammenligner det med måten man flytter brikker i et parti sjakk. Et hvert utsagn er som et trekk som flytter brikkene over brettet. Hvilke trekk (i.e. utsagn) man kan foreta seg er bestemt av hvilket brett det er man spiller på og hvilke regler man spiller etter. Om man endrer reglene for å foreta seg et trekk på brettet har man også uløselig endret spillet. En siste observasjon Lyotard gjør om språkspill er at de ikke bærer med seg sin egen legitimering. For at forskere skal få sitt vitenskapelige utsagn til å bli akseptert som vitenskapelig må det oppfylle kriteriene for å være vitenskap. Dette spillet er inkommensurabelt med f.eks. det språkspillet filosofen spiller: «One concludes, the other questions – two very different language games.». Det som har gitt dem legitimitet er ikke reglene forskerne og filosofene spiller etter i sine språkspill, men et metanarrativ som legitimerer noe kunnskap som vitenskapelig og annen kunnskap som ikke-kunnskap.  

Det er metanarrativene – om menneskelig framskritt og frigjøring, som legitimerer vitenskapen. I Den postmoderne tilstanden identifiserer Lyotard flere slike metanarrativ: historiens fremmarsj til opplysning, hegelianisme og marxisme. Til felles har de en totaliserende modalitet.  Det vil si: de har et fortelingsskjema for kunnskap som kan, for eksempel, forene humanioras kunnskapsproduksjon med naturvitenskapens kunnskapsproduksjon i å være vitenskapelig. De kunne sammenfatte samfunnets mange språkspill på en overbevisende måte i f.eks. hegelianismen og marxismens metanarrativ.

Ifølge Lyotard er det som kjennetegner den inneværende statusen til vitenskapelig kunnskap er at den er postmoderne. Det postmoderne definerer Lyotard som en «[...] incredulity toward metanarratives.». Metanarrativene har i de mest utviklede samfunn nå blitt uholdbare. I møtet med en ny kontekst hadde de store de store fortellingene begynt å forvitre. Den nye konteksten var den virkeligheten Lyotard hadde beskrevet i sin arbeidshypotese.  De mange små fortellingene kunne ikke lengre bli holdt sammen av et universelt teoretisk overbygg idet: «The narrative function is losing its functors, its great heros, its great dangers, it great voyages, its great goals.»

Etter Den Postmoderne Tilstanden.  

Den Postmoderne Tilstanden var boken Lyotard ble best kjent for. Det var en berømmelse Lyotard ikke hadde planlagt for eller forventet da han førte den i pennen. I mange år etterpå skrev Lyotard artikler og holdt foredrag for å rette på det han mente var dens mange feillesninger. Han arbeidet også videre med sin idé for det postmoderne, blant annet i «Answering the Question: What Is Postmodernism» (1982). I senere arbeider ble det postmoderne utvidet til å også omhandle kunst og politikk, to temaer som – på tross av Lyotards lidenskap for dem, ikke fikk stor plass i Den postmoderne tilstanden. 

Kilder

Aylesworth, Gary. "Postmodernism." In The Stanford Encyclopedia of Philosophy, edited by Edward N.  Zalta. Spring 2015 EditionThe Metaphysics Research Lab, Stanford University. https://plato.stanford.edu/archives/spr2015/entries/postmodernism.

Harrison, Charles, and Paul Wood. Art in Theory : 1900-2000 : An Anthology of Changing Ideas. New ed. ed. Malden, Mass: Blackwell, 2003.

Jones, Graham. Lyotard Reframed : Interpreting Key Thinkers for the Arts. Contemporary Thinkers Reframed Series. London: I.B. Tauris, 2014.

Lyotard, Jean-François. The Postmodern Condition : A Report on Knowledge. La Condition Postmoderne. Vol. vol. 10, Minneapolis: University of Minnesota Press, 1984.

---