Lyotard, J.-F. 'What Is Postmodernism?'

Jean-François Lyotard (1924-1998)

I 1979 skrev Lyotard en bok for utdannelsesmyndighetene i Canada som på norsk fikk navnet «Den Postmoderne Tilstand»[1]. Denne boken og definisjonen den ga av «det postmoderne» gjorde at Lyotard fikk global kjendisstatus og begrepet det postmoderne preget mange debatter fra 1980 og opp til i dag. Lyotard fikk bevisstgjort et skille mellom «det moderne» og «det postmoderne». Det som har blitt værende etter denne boken er begrepet og debatten rundt hva «det postmoderne» betyr. Begrepet postmodernisme ble brukt av flere intellektuelle på denne tiden, blant annet landskapsarkitekten Charles Jencks som ble berømt på 1980-tallet som postmodernismens teoretiker. Og ga det postmoderne betydningen av estetisk eklektisisme og historisme. Lyotard skriver blant annet: «Eclecticism is the degree zero of contemporary general culture»: Dette betyr noe slikt som at eklektiske er det absolutte bunnpunktet i den generelle samtidskulturen.

Denne artikkelen av Lyotard er et etterord til den nevnte boken "Den Postmoderne Tilstand". Denne artikkelen er en slags kritikk av hvordan Jürgen Habermas sammenligner, "det postmoderne" med en slags anti-modernisme Ved at "det postmoderne" og "det moderne" er bundet sammen dialektisk og at følgelig det post-moderne utvikler seg til å bli det nye moderne.

Lyotard fremmer en ny definisjon om at det post-moderne: de kunstformer som har en uklassifisert form og gir en nostalgi for en uoppnåelig helhet eller følelse av tilstedeværelse blir klassifisert som postmoderne. (det gis et eksempel: som er lyden av et ekko) som selve umuligheten av denne oppnåelsen er det som blir presentert som postmoderne.

Artikkelen er delt inn i 3 deler

Del 1- A demand

I artikkelens første del setter Lyotard inn kommentarer som både støtter og er imot postmodernismen. Lyotard trekker hovedsakelig inn Jürgen Habermas og beskriver at han ønsker å endre status til den estetiske opplevelse når den ikke lenger hovedsakelig er uttrykt i følelsen av smak, men blir brukt til å utforske den levende historiske situasjonen som oppstår når den er satt i relasjon til eksistensielle utfordringer. Denne estetiske opplevelsen blir da en del av de språklige endringer som ikke lenger har noe å gjøre med estetisk kritikk. Den tar del i den kognitive prosessen om normative forventninger og endrer øyeblikkene når disse momentene referer til hverandre.

Lyotard skriver at det Habermas vil ha fra kunsten og de opplevelsene som den bringer er kort og godt å bygge bro mellom kognitiv, etiske og politisk diskurs og derav åpne opp for en enhet/samhold av opplevelse

Lyotard søker da å se hva slags enhet/samhold som Habermas tenker på. Er Habermas sitt "project of modernity" grunnlaget for sosiokulturelt samhold? eller har denne passasjen å gjøre med heterogene språk som genereres ved kognisjon, etikk og politikk, og tilhører dette noe helt annet? Vil da teorien påvirke syntesen mellom disse polene?     

Del 2- Realism

Lyotard skriver i denne delen om sine momenter fra del 1 og hvordan diverse krav stiller seg bak postmodernismen og at andre går imot postmodernismen. Lyotard trekker konklusjoner ved at de forskjellige påstandene for å "suspendere kunstnerisk eksperimentering» er det identiske påstander for orden, samhold, for identitet, for sikkerhet og for popularitet, i den mening å finne et publikum. Kunstnere og skribenter må bringes tilbake til fellesskapet og hvis det ikke er akseptert for dette må de få i oppgave å få orden på fellesskapet.

Kunstnere og skribenter som setter spørsmål ved reglene for den generelle kunsten og muligens deler denne mistenkeliggjøringen ved å sette sine verk i sirkulasjon, får liten kredibilitet hos de som fokuserer på "realitet" og identitet, slik at de ikke har noen garantert publikum. Derav er det da mulig å tilskrive dialektikken til avantgardistene til realismen av de utfordringene blir stilt til malere og andre utøvende kunstnere fra industrien og massekommunikasjonen. 

Lyotard mener at Realismen har som sin eneste funksjon i at den skal unnvike spørsmålet om realitet impliserte at kunst alltid er i det åpne rommet mellom akademia og kitsch.  

Lyotard sier da at makten ligger i kapitalen og ikke lenger i partiet og da vil trans-avantgardistene eller de postmoderne (etter Charles Jencks) løsningene være bedre tilpasset til samfunnet enn de anti-moderne løsningene. Lyotard skriver at det vil bli lett å finne publikum for eklektiske arbeider, og ved å produsere kitsch. så vil kunsten følge den til enhver tid endrede smaken til publikum. Det er også et faktum at i perioden hvor alt blir kitsch, er at det er at pengene, ved uteblivelsen av estetiske kriterier, som blir brukt til å måle verdien på verkene og kunsten.   

Artistisk og litterær forskning er truet, både fra en kulturell politikk og på den andre siden fra kunst og bok markedet.    

Del 3- Postmodernism

Postmodernismen er således ikke slutten på modernismen, men postmodernismen er i en startende tilstand, og denne tilstanden er så langt konstant.

Moderne estetikk er en estetikk av storhet men også av nostalgi. Det tillater kunsten å bli sett på som den manglende brikken og formen som er av gjenkjennelig karakter fortsetter å gi leseren og betrakteren både trøst og glede. 

Det postmoderne vil være som om det moderne legger frem det upresenterbare i sin presentasjon og hindrer de gode komposisjoner, gjenkjennelige smak som vill gjøre det mulig å dele kollektivt den nostalgien for det uoppnåelige, det som søker etter nye presentasjoner. Ikke bare for å nyte dem men for å formidle en sterkere følelse av det upresenterbare.  

Den postmoderne kunstneren eller skribenten er med det arbeidet som produseres eller skrives ikke styrt av tidligere etablerte regler, og deres arbeid kan ikke bli rettferdiggjort av en avgjørende dom ved å sette arbeidet eller teksten i etablerte kategorier. Disse reglene og kategoriene er hva arbeidet selv "søker etter". Kunstneren og skribenten skal arbeide uten regler i det formål av hva som ville ha blitt gjort. Det post moderne burde bli forstått etter paradokset med formen "future anterior". ( Det som skulle ha vært gjort) .   

Kilder

Lyotard Jean-François, 'What Is Postmodernism?, Art in Theory, 1900-2000, redigert av Charles Harrison og Paul Wood, 1131-1137. Oxford: Blackwell Publishing, 2003.

Hammer, Espen; Den postmoderne tilstand 25 år etter, Le Monde diplomatique, November 2004, [2] https://www.lmd.no/2004/11/den-postmoderne-tilstand-25-ar-etter/