Mørstad, E. "Werenskiolds modernisme"

Innledning

Erik Werenskiold publiserte i 1882 artikkelen "Impressionisterne" og i 1909 "Rembrandt og Cézanne" der han problematiserer kunstteoretiske spørsmål, men også egne problemer han støtte på i sin maleriske produksjon. Erik Mørstad sammenligner i kapittelet "Werenskiolds modernisme" (Erik Werenskiold 1855 - 1938) disse tekstene for å fremheve noen sentrale spørsmål og utviklingslinjer hos Werenskiold.

Sammendrag av Mørstad sitt kapittel «Werenskiolds modernisme»

Werenskiold om impresjonisme i 1882

Werenskiold skrev artikkelen "Impressionisterne" i Nyt Tidsskrift, juni 1882. Han er en av de første i Norden som drøfter impresjonismen som bevegelse og program, etter å ha sett to utstillinger i Paris i 1881 og 1882. Her stiller han seg negativ til det akademiske maleriet som de praktiserer ved de tyske kunstskolene. Han har derimot stor sans for fransk impresjonisme, som han definerer som inntrykkskunst. Men han har også noen innvendinger. Han mener at malerens oppgave ikke er å male motiver, men å svare på sansenes fornemmelser av visuell karakter gjennom formforståelse og fargegjengivelse. Videre er han opptatt av lyset som påvirker fargens tonedybde og formenes konturer som gir sansefeltet en bevegelse. Werenskiold deler impresjonistene inn i to grupper; de som er opptatt av det kompositoriske og de som arbeider med subjektive fargeinntrykk. Han nevner fem franske impresjonister; Édouard Manet, Gustave Caillebotte, Claude Monet, Edgar Degas og Jean-Francois Raffaëlli som representanter for begge grupper.

Werenskiold om Cézanne i 1909

Artikkelen "Rembrandt og Cézanne" stod på trykk mars 1909 i danske Kunstbladet og er skrevet etter at Werenskiold har vært på studietur gjennom Europa. Han har blitt kjent med Cézannes bilder i Berlin og Paris. I artikkelen beskriver han noen prinsipielle synspunkter på maleriets stilling og grunnlagsproblemer. Møtet med Cézannes bilder ble et vendepunkt for Werenskiold og endrer hans kunstorientering og malerpraksis. I artikkelen skiller han mellom eldre kunst og moderne malerkunst hvor Tizian og Rembrandt representerer den eldre, og impresjonistene representerer det moderne maleri. Paul Cézanne og Pierre-August Renoir trekkes fram, og Manet er den eneste som nevnes nå, som også ble nevnt i artikkelen "Impressionisterne" fra 1882. Werenskiold gjør en sammenlignende analyse av Rembrandts og Cézannes malerier hvor han konkluderer med at de korresponderer kunstnerisk på helt sentrale kjennetegn. Han omtaler maleriene til Manet som mer tegneriske enn maleriske og mener at hans fargepåføringer mangler fylde. Werenskiold misliker det han omtaler som Manets virtuositet i bildene. Videre utdyper han hvorfor han er så begeistret for Cézannes malerier. Han mener at Cézannes bilder virker gjennom sine rent "maleriske egenskaper uten uvedkommende tilsætninger" og at Cézanne er mer opptatt av uttrykk, enn av det narrative bildet. Fargen er viktig, sammen med en ro og en fasthet i komposisjonene. Allikevel står fargene så sentralt at de kan dominere over formen i uttrykkets tjeneste. Noe annet som kjennetegner Cézannes malerier er den korte penselføringen med parallelle strøk i små felter og det at han ikke er redd for å benytter fargen sort. Det er tydelig at Werenskiold sin malestil ble påvirket av Cézanne, som Marit Werenskiold eksemplifiserer i sin artikkel "Erik Werenskiold og Paul Cézanne". I maleriet Lysakerramp (ant. 1911) kan vi se at malingen er påført i korte, parallelle strøk, feltvis påsatt, og ansiktene fremstår som form og ikke som individuell fremstilling.

Formalistisk kunstteori

Den formalistiske kunstteorien er nært knyttet til utviklingen av avantgardkunsten etter 1900. Kunstteoretikere som Fry og Bell ønsker å legitimere kunsten til Cézanne. I 1914 gir Clive Bell ut boken Art hvor han skriver at en hel generasjon malere har lært hvordan de skal fange landskapets «signifikante form» av Cézanne. Han mener at premisset for all estetisk teori er våre personlige erfaringer, og at kunstverket evner å utløse en unik respons hos betrakteren. Videre påstår Bell at denne følelsen utløses av verkets formale egenskaper, som linjer og farger i ulike komposisjoner. Bells formalistiske teorier fikk fort anerkjennelse og senere har den amerikanske kritikeren Clement Greenberg videreutviklet det formalistiske synet på det autonome maleriet. Greenberg konkluderer med at det som skiller det malte bildet fra alle andre kunstarter, er flaten, det todimensjonale, og det er tydelig at han, som Bell, foretrakk det abstrakte maleriet som bearbeider av form og flate.

Avslutning

Werenskiolds formalisme

Werenskiold var opptatt av de formale egenskapene som sammensetning av farger og form, samt ro i komposisjonen, og mener at disse elementene er av stor kunstnerisk betydning. Artikkelforfatteren Mørstad påpeker at Werenskiolds begrep «maleriske egenskaper» (som han skrev om i artikkelen «Rembrandt og Cézanne» i 1909) kan tilsvare den samme forståelsen som Bells begrep «signifikant form» fra 1914. Derfor kan vi se på essayet «Rembrandt og Cézanne» av Erik Werenskiold som et tidlig bidrag i den formalistiske dreiningen i den estetiske debatten om malerkunst i det tyvende århundre. Fra 1880 årene og utover 1900-tallet danner det seg gradvis en større forståelse for flate-maleriet, hvor man har et avgrenset felt med et selvstendig visuelt univers med egne spilleregler. Werenskiolds malerier utvikler seg til mer flatepregede malerier fra 1909 og illusjonsvirkningene minskes. Hans malerier Lysakerfjorden (1909) og Båter, blomster på verandaen (1915) skiller seg fra hans tidligere produksjon. Her kan vi se at maleriets moderne kjennetegn er til stede, og at motivets stedsidentitet er underordnet det dekorative. Forgrunnen dominert av blomster, og bakgrunn med vann og landskap i verket Gule blomster (1913), er inspirert av Fantin-Latour sine stilleben malerier, som han beundret og gjenoppdaget på sin reise i 1909. Selv om Werenskiold også ble påvirket av andre malere han så på sin studietur i 1909, så er det formspråket til Cézanne som påvirket hans maleriske utvikling i størst grad i årene fremover. Mørstad avslutter med å vise til Storm Bjerke sin artikkel "Cézannes betydning for Erik Werenskiold og hans krets", hvor Storm Bjerke konkluderer med at «Werenskiold inngang til Cézannes verk gikk gjennom en empatisk identifikasjon».

Litteratur

Erik Werenskiold 1855 - 1935. Utstilling / Exhibition katalog Nasjonalmuseet (Nasjonalgalleriet) 10.06-11.09.2011: 71 - 81.