Markussen, Å. "Camorraen på Statens kunstakademi: Kunstsyn og undervisning 1925–60"
Camorraen på Statens kunstakademi Kunstsyn og undervisning 1925–60
av Åse Markussen (kunsthistoriker)
Artikkelens innhold dreier seg om en gruppe kunstnere i Oslo – alle Matisse-elever – som fikk kallenavnet Camorraen. De styrte mye av det som skjedde
i kunstsektoren i Norge fra 1925 og helt frem til starten av 1970 tallet og hadde også de ledende stillingene på Kunstakademiet.
Grupperingen skal ha startet med Erik Werenskiold og en del av de tidligere Matisse-elevene og besto etter hvert av Werenskiold, Sørensen, Jean Heiberg, Axel Revold,
Per Krogh, Aage Storstein, Reidar Aulie, Hugo Lous Mohr, Georg Jacobsen, Alexander Schultz, Willi Midelfart og andre (se bilde 1). Camorraen ble en maktfaktor i norsk
kunstnerliv i stor grad på stor grunn av Sørensen sin personlighet og det at han hadde nære forbindelser til sentrale kulturpersoner som Jens Thiis, Langaard, og ikke minst
Harry Fett og mesenen Johannes Sejersted Bødtker.
Utnevnelsen av Revold til professor i 1925 betydde et brudd med den konservative realistiske tradisjon som hadde hersket under hans forgjengere Christian Krogh og Halvdan Strøm. Revold var kjent med de nyeste retninger innenfor den internasjonale kunsten etter sine år i Paris fra 1. verdenskrig til starten av 1920 årene.
I 1935 overtok han også som direktør for Kunstakademiet og Jean Heiberg ble ansatt høsten 1935. Samtidig kom Georg Jacobsen inn som lærer i komposisjon og billedbygging. Hans metoder ble som en vekkelsesbevegelse i norsk kunstliv og han satte nok dypest spor på Akademiet i mellom- og etterkrigstidens norske kunst.
I 1941 ble Revold avsatt av tyskerne og Heiberg fulgte han, Sammen drev de et illegalt akademi der de begge korrigerte. Henrik Sørensen var ofte innom i det som ble kalt "fabrikken" og Per Krogh ble med og ledet en "eliteklasse" i tillegg til sin undervisning på kunstindustrihøyskolen. Camorraens kjerne synes derfor å ha preget mye av norsk kunstundervisning også i okkupasjonsårene, nokså ubesværet av myndighetenes forsøk på å sette dem til side. I etterkrigsårene vendte kunstlivet seg tilbake til samme kunstsyn og kunstuttrykk som i mellomkrigsårene med de samme tidligere Matisse-elevene og deres krets. Gruppens innflytelse var sterkt og de var representert i flere viktige råd og styrer som for eks. Nasjonalgalleriets innkjøpskomité.
Når vi nå ser tilbake var gruppens medlemmer som portvoktere for å beholde det rådende kunstsynet, og dette lå fast.
Revold sluttet på kunstakademiet i 1946 etter 21 år og Heiberg ble da akademiets direktør og nestor. Han var en av tidens mest anerkjente norske kunstnere, og ble oppfattet av elevene som en absolutt kunstnerisk autoritet. Per Krogh ble utnevnt til professor i 1946. Inger Sitter (f. 1929) hadde Krogh i tegning høsten 1945, og forteller at han var «en drøm av en lærer».
Hun mener også at Per Krohg var en mer selvstendig kunstner enn de andre professorene, som var sterkere preget av elevtiden hos Matisse. Aage Storstein som var professor fra 1946 til 1969 kaller hun vår eneste kubist. I etterkrigsårene ble det arbeidet iherdig på akademiet men kritikere mente at «Gruppen» virket hemmende på kunstutviklingen i Norge selv om de var gode lærere.
Når vi kommer til 1960 årene er Akademiet i en endringsprosess selv om det fortsatt har en monopolsituasjon i landets kunstundervisning.
Etter hvert kom det nye professorer som hadde et annet kunstsyn og andre kunstuttrykk, som Halvdan Ljøsne, Sigurd Winge, Ludvig Eikaas og Knut Rose og gruppen mistet etter hvert sitt grep om utviklingen av den norske kunsten. I 1962 døde både Axel Revold og Henrik Sørensen. Camorraens epoke toner da sakte men sikkert ut.
Litteratur
Markussen, Åse ”Camorraen på Statens kunstakademi. Kunstsyn og undervisning 1925-60”. Kunst og Kultur, 2004, 239-260
