Matisse, H. "Notes of a Painter" 3

I samtale med Henri Matisse

Den franske julaften 1908 får Henri Matisse ”Notes d`un peintre” på trykk (Harrison 2003, s. 69); en malers opptegninger. Den oppmerksomme maleren skriver, klar over farene om en programerklæring, om å låse seg til et sett tanker og slik plassere sin egen kunst og arbeidet sitt innenfor en begrenset forståelse av hva forskningen dreier seg om: ”My destination is always the same but I work out a different route to get there” (s. 70, 4. avsnitt). Først er likevel respekten for det skrevne ord som et domene som ikke tilhører den som utforsker maleriets muligheter: ”I am fully aware that a painter`s best spokesman is his work” (2. avsnitt).

Denne reisen har så vidt begynt i maleriets historie. Det er begynnelsen på modernismen. Paul Cèzanne har gitt sitt klare preg til linjenes, flatenes og fargenes muligheter for harmonisk komposisjon av naturmotiver gjennom penselstrøkenes lek, og det som Matisse i denne artikkelen beskriver som en klar bevissthet hos maleren som samler det tilsynelatende kaotiske i en enhet som bibringes betrakteren: ”If there is order and clarity in the picture, it means that from the outset this same order and clarity existed in the mind of the painter (…)”. For betrakteren: ”all confusion has disappeared” (s. 72, siste avsnitt).

Impressjonistene har flyttet blikket fra objektet til øyeblikkene som omgir objektet, han nevner Claude Monet og Alfred Sisley og skriver interessant at denne termen passer ikke til de malere som senere unnlater å følge det første inntrykket, som oppfatter det umiddelbare og friske blikket mot noe nærmest som uærlig (s. 71, 5. avsnitt). En impressjonist, for Matisse, stoler på de første, flyktige inntrykkene. Selv velger han å søke å nå landskapets ”essential character, to risk losing charm in order to obtain greater stability” (Ibid.), som kan oppfattes som en tyngde, en jordnærhet eller essens mot det lette, sjarmerende og flyktige.

Motivene Matisse behandler er ikke de litterære. Maleriet har beveget seg bort fra det modernistene oppfatter som en underordning av maleriet, og konsentrerer seg om å utforske maleriets egenart, gir selvstendighet til uttrykket ved å fjerne det ytterligere fra de premisser som motivet gir. Her inntrer fargen og linjen som de essensielle muligheter, interessante eller bærende i seg selv: ”What I am after, above all, is expression” (s. 70, 4. avsnitt). Uttrykket er en komposisjon hvor malerens arrangementer av elementene uttrykker hans følelser (Ibid.). Så skriver han at han selv kan bli forstyrret av sin egen livlighet, at de må bearbeides inntil uttrykket bærer ro:

"There was a time when I never left my paintings hanging on the wall because they reminded me of moments of over-excitement and I did not like to see them again when I was calm. Nowadays I try to put serenity into my pictures and rework them as long as I have not succeeded." (s. 71, 2. avsnitt)

"Charm, lightness, freshness – such fleeting sensations. I have a canvas on which the colours are still fresh and I begin to work on it again. The tone will no doubt become duller. I will replace my original tone with one of greater density, an improvement, but less seductive to the eye." (Ibid. 4. avsnitt)

Matisse er 40 år, han maler Det dekkede bord, eller Rød harmoni. Rødt! Ornamentalt. Tydelig valg av hvilke linjer som er de vesentlige – ikke de som gir perspektiv. Bevegelse i seg selv er ikke interessant, han skriver at det ikke stemmer overens med noe en har sett til tross for at det kan fanges i et fotografi (s. 71, siste avsnitt). Matisse interesse ligger altså i hvordan motivet er, der motivets væren er et utstrakt øyeblikk. Hva gjør han så når han maler de dansende, et motiv som han bearbeider det påfølgende år? La Danse (1909): Kroppene er fullendte i bevegelsen, tydelige gjennom de avgrensede linjene og nærmest rene fargeflater. Bevegelsen er blitt håndfast i den helhetlig ornamentikk som uten relieffpreg er avgrenset fra omgivelsene – valørene spiller tett, og både fargene og kroppene har styrke. Han har ankommet ”at that totality which constitutes a picture” (s. 74, første avsnitt) i bro mellom natur og forestilling.

"In any event I think that one can judge the vitality and power of an artist who, after having received impressions directly from the spectacle of nature, is able to organize his sensations to continue his work in the same frame of mind on different days, and to develop these sensations; this power proves he is sufficiently master of himself to subject himself to discipline." (Ibid.)

Henri Matisse uttrykksfullhet er bærer av en balanse mellom følelse og umiddelbarhet, kunnskap og utforskning av naturen. Det er naturen som er det bærende elementet for sannheten, og således blir også stillebenene et uttrykk som har en helhetlig mening i seg selv. Ja, for jeg mener at han lykkes i sin målsetting. Selv om han avslutningsvis kaster blår på renessansemestrenes overtrufne harmoni og skjønnhet fordi innholdet er imitasjoner av det som for den nyfødte moderniteten er meningsløs; ”for whether we want or not, we belong to our time and we share in its opinions, its feelings, even its delusions” (s. 74, siste avsnitt). Slik blir også Matisse-elevenes meningsbærende motiver de nære og hverdagslige, og her i Norge er det Ludvig Karsten som aller tydeligst gir liv til stillebenet med sin fargerikdom. Den kan være fri fra fargeteori, slik Matisse erklærer sin utforskning av fargene som gjengir følelsene hans: ”The expressive aspect of colours imposes itself on me in a purely instinctive way (s. 73, første og andre avsnitt). I denne utforskningen ligger det også en vitenskap, skriver Matisse. Ved å studere ulike malere som bruker fargene instinktivt og følelsesmessig, vil man kunne avsløre og utvide fargeteorienes begrensende definisjon (Ibid. 3. avsnitt).

Ludvig Karstens malerier viser et annet temeperament enn Matisse, rett og slett et visst temperament som i Det røde kjøkken og Det blå kjøkken gløder, særlig i det siste. Begge er malt i 1913, og i dag eid av Nasjonalmuseet i Oslo (Messel 1982-86). Det blå kjøkken er i den norske kunsthistorien et av våre mest kjente modernistiske malerier. Blåfargen er intens og stemningsskapende. Like fullt er motivet der og holder følelsene, det er en balanse og en essens som slik Matisse har skrevet om som hans mål for harmoni mellom følelse og natur, holder fargespillet og penselstrøkene i sjakk. Den bearbeidede flaten med flekkvise fargeavtrykk som glir over i hverandre har preg av det skjødesløse og samtidig tydelige. Ut i fra fotogjengivelsen av maleriet, synes det ennå som at perspektivet er der, gitt av valørenes skala og en viss lineær komposisjon. Linjene eller komposisjonen får ikke være det primære. Dette knytter stillebenet ytterligere til det hverdagslige. Øyeblikket her og nå er redusert ved en tydelig materialitet i farge, penselstrøk og de enkle tingenes skisse. Det synes som om Ludvig Karsten har den samme arbeidsform og målsetting her, som Matisse beskriver i sin opptegnelse. Den er samtidig et stykke fra hva Matisse skriver at han drømmer om:

"What I dream of is an art of balance, of purity and serenity, devoid of troubling or depressing subject-matter, an art which could be for every mental worker, for the businessman as well as the man of letters, for example, a soothing, calming influence on the mind, something ilke a good armchair which provides relaxation from physical fatigue." (s. 73, 5. avsnitt)

En slik kunst forstår jeg som renessansekunstens mesterverk, like gjerne som harmoni og balanse gitt til uttrykk av natur og fantasi båret av farger og figurlinjer primært.

Ludvig Karstens kunst er ikke ren og klar. Han beveger seg for en tid bort fra tyngende motiver, slik som han i 1907 ga liv til i Tæring. Stillebenet blir en viktig del av hans motivkrets. Messel skriver i Norsk kunstnerleksikon at han etter en periode med ujevn kvalitet på arbeidet, fra 1920 bringer inn både lysere motiver og det Messel omtaler som mollstemt. Ut i fra fotogjengivelsen av Flukten til Egypt. Kopi etter Bassano er fargenes intense samspill lagt til et historisk motiv med kamp som tema. Matisse balanserte disiplin er fjernere, og Ludvig Karsten har gitt fargene og penselstrøkene noe mer å bite i. Det passet kanskje hans temperament bedre.

Litteratur

Essers, Volkmar. 1990. Henri Matisse. 1869-1954. Farvens mester. Oversatt av Jannick Storm, s. 27-31. København: Benedikt Taschen.

Harrison, Charles og Wood, Paul (ed.). 2003. Art in Theory 1900-2000. An Anthology of Changing Ideas. Kap. 6: Henri Matisse (1869-1954) ´Notes of a Painter, s. 69. Malden, Massachuset: Blackwell Publishing.

Matisse, Henri. ”Notes of a Painter” i Harrison, Charles og Wood, Paul (ed.). 2003. Art in Theory. 1900-2000. An Anthology of Changing Ideas, s. 70-75. Malden, Massachuset: Blackwell Publishing.

Messel, Nils. 1982-86. ”Ludvig Karsten” i Norsk kunstnerleksikon. Tilgjengelig fra: https://nkl.snl.no/Ludvig_Karsten (Hentet 6. mars 2021).