Millet, J.F. "On Truth in Painting"

Jean-François Millet (1814-1875) var en fransk maler. Vektleggingen på det naturlistiske i sin kunststil har gjort han stående igjen som en av de største kunstnerne innenfor sjangeren. Både det kunstneriske uttrykket og motivene har vært inspirasjonskile for mange kunstnere etter hans død. En av dem er vår egen Erik Werenskiold.

Millet flyttet i 1949 til landsbyen Barbizon, nærmere bestemt en kunstkoloni i Fontainebleau for å delta i den nyetablerte Barbizonskolen. Skolen brøt med gamle tradisjoner tilknyttet historiske emner og det gjeldene genrehirearkiet. Nå så de til de nederlandske kunstnerne og fokuset lå på et direkte naturstudium. En slik idè rundt landskapet som motiv dannet grobunn for de realistiske naturskildringene som friluftsmaleriet illustrerte. Selv om Millet hadde et kort opphold ved skolen, har ideene og den nye kunstneriske stilen påvirket hvordan han tenkte, så på og idealiserte kunst. I deler av sine brev til de tre kunstteoretikerne og journalistene Thèophile Thorè, Alfred Sensier og Thèodore Pelloquet, går han både filososfisk og teoretisk til verks når han diskuterer temaer knyttet til kunst. Brevene strekker seg fra februar 1850 til april 1867.

Millets naturalisme

Fra rundt 1840 hadde naturlismen begynt for alvor å spire i kunsten. For Millet som selv var vokst opp i bondekulturen i Normandie og var omringet av det vakre naturlandskapet, har han beskrevet den naturalistiske stilen som «true humanity and great poetry» i et brev skrevet til Sensier i februar 1850. Kunstretningen tar et oppgjør med det tilgjort og idylliserte motivet; nå skulle det ekte og utilslørte frem. Millet skriver videre at hans mål er å "paint nothing that was not the result of an impression directly received from nature, wheter in landscape or in figures", noe som kan forklare utgangspunktet for motivene som preger kunstnen hans. Han trekker selv frem at bakgrunnen fra bondemiljøet i det nord-vestlige Frankrike har gjort at naturlismen til den mest nærliggende retningen: "to tell the truth, peasant-subject suit my nature best".

Med omfavnelse for naturalisme ble det derfor viktig å vektlegge det ekte i kunsten, noe som trekker Millet inn på et filosoferende spor i sine brev, men óg som et taust budskap under motivene i kunsten. For Millet er det viktig å rette søkelyset ikke bare mot hva kunstner èr, men også hva kunsten blir. Som tilhenger av Transcendentalismen, strebet han etter å få uttrykk for en følelse av sannhet som overskred tids- og stedsbetingelsene, samtidig som han var forankret i realitetene til et liv i jorda og årstidene. Fokuset på det ekte er høyst nødvendig for å føle, men også for å forstå kunst, noe som ser ut til å være den viktigste regelen i Millets kunstverden. I et brev til Pelloquet i 1863 åpner han opp for et ønske om at publikum skal føle men også forstå kunsten, både på et konkret og filosofisk plan: "that art is a language, and that all language is intended for the expression of ideas [...] if more people shared your belief, there would not be so much empty panitng and writing". Selv om det tilsynelatende er en filosofisk undertone i motivene, er det åpenrbart viktig for Millet å fremme naturalismens idè foran sin egen filosofi. I1862 skriver han til Thorè "I seek to express in eveything i do a sense of the rustic: from now on my motto will be: rus!" og i 1867 skriver han til Sensier "am very glad that you laid stress on the rustic of my art, for to say the truth, if this side is not brought out in my work, I have failed"

Werenskiolds naturalisme

"En bondebegravelse", 1885

Barbizonsskolens omfavnelse rundt en ny kunstretning og Millets elsk på retningen oppsummeres avslutningsvis i hans brev til Pelloquet "I think that people who devote themselves to that idea only do so because they have no eyes for the beauty of natural objects. They are buried in the contemplation of the art of the past and do not see that nature is rich enough to supply all needs"

Kunstbyen som hadde blitt kunsteneres Mekka, et sosialt møtepunkt og en ny inspirasjonskilde, var derimot ikke å finne i Frankrike, men i Tyskland, og helt spesifikt, München. De fleste unge kunstnerne fra Norge er også å finne i byen, blant dem Kitty Kielland, Hans Heyerdahl og Harriet Backer. Hit dro også Erik Werenskiold (1855-1938) som etterhvert blir overbevist om at det er det franske og ikke det tyske naturmaleriet som passer han best.Til tross for at kunsten i München var rettet mot et realistisk motiv med hovedvekt på en naturtro gjengivelse av motivet, var det ikke naturlig og virkelighetsnært, og resulterte i en kunstig fremstilling av motivet. Likevel er det under en utstilling i München i 1879 at Werenskiold introduseres for et franskt friluftsmaleriet, maleri som vektlegger det naturalistiske i motivet. Flere av de norske kunstnere ser ut til å ha blitt inspirert av den franske realistiske stilen, og selv om det i München var fokus på kunstig realisme er det flere store kunstnrere i Tyskland som finner seg inspirert av franskmennenes kunstsyn. I Tyskland var to av de mest betydningsfulle kunstnerene, Wilherlm Liebl og Max Liebermann, svært inspirert av Gustave Courbert, den mest berømte franske kunstneren innenfor retningene realisme og naturalisme. I 1881 reiser Werenskiold til Paris og besøker byen ofte frem til 1885.

I paris har Barbizonsskolens kultur blomstret videre og selv om det ikke finnes konkrete kilder, kan en tenke seg at Millets forståelse av naturalismen ser ut til å ha funnet veien til Werenskiold. Millet døde bare et par år før Werenskiold ankom Paris. Motivene her var hentet fra det enkle bondelivets hverdag, skildret på en realistisk og enkel måte, med jordnære farger. I 1885, etter flere opphold i Paris, maler Werenskiold et av hans mest kjente malerier, "En bondebegravelse". Her tar han opp realistiske skrildringer av mennersker i åpne landskap for første gang. Motivet er tydelig hentet fra den franske naturalisme-kulturen og med et utgangspunkt i "ècole rustique" som Millet nevner i sine brev. Med erfaring som eventyrillustrastør for eventyrforfatteren Asbjørnsen hadde Werenksiold utviklet sin nasjonale stil og han skaper et uttrykk for en særegen norsk tradisjon. Sammensmeltingen mellom det norske nasjonalromantiske og den franske naturalismen ses tydelig i "En bondebegravelse". Det er en storslagen og vakker natur i bagrunnen av bildet og menneskene i forgrunnen bærer det samme viselle uttrykket for oppfatningen av den nasjonale folkedrakten, som også er fremtredende i eventyrillustrasjonene til Werenskiold. Her er det også vektlagt sammenhengen mellom natur og mennesker. Bonden er fremstilt som sliten, men stolt, som fremhever ideen om at "det er norsk natur som har skapt den norske folkekarakter".

Illustrasjonsliste

Werenskiold, Erik. En bondebegravelse. 1885. olje på lerret. 102,5 x 150,5 cm. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Billedkunstsamlingene. Fotografert av Børre Høstland. https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.M.00320

Litteratur

Harrison, Charles, Paul Wood, Jason Gaiger. Art in Theory 1815-1900. Oxford: Blackwell, 1998

Tschudi-Madsen, Stephan, Knut Berg, Nils Messel, Marit Lange, Tone Wikborg, Alf Bøe. Norges Kunsthistorie. Bind 5. Nasjonal vekst. Oslo: Gyldendal, 1981