Munch, E. "Notebook and Diary Entries" 1
Introduksjon
Edvard Munch (1863-1944) motsatte seg 1880-årenes rådende naturalisme, som han i begynnelsen av sin karriere selv var delaktig i, til fordel for et mer ekspresjonistisk og symbolistisk formspråk. Han ble spesielt påvirket av fransk avant-garde kunst og miljøet rundt Gauguin og den franske symbolismen etter hans besøk i Paris i 1889. Denne vendingen og hans egne refleksjoner og tanker rundt hva og hvordan kunsten skal være og gjøres er tilgjengelige for oss gjennom hans dagboknotater fra samme år og årene etter. I disse notatene kommer hans kjente erklæring tydelig frem: “Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg så” - og hans syn på kunsten som en refleksjon av noe indre, inderlig og basert i minner og følelsesmessige opplevelser og reaksjoner.
Munchs dagboknotater
Det mest kjente og mest reproduserte notatet er det såkalte “St Cloud Manifesto”, hvor Munch går i detalj på hans inntrykk i et ballrom og hvordan det var dette han måtte fange i sitt maleri. Han tar tydelig avstand fra naturalismen og skriver at interiører og stillesittende folk som leser og strikker ikke må maler mer - “There must be living people who breath and feel, suffer and love”.[1] Det er ikke lenger det overfladiske sanseinntrykket som skal males, men det indre livets følelser og stemninger.
Han utdyper denne tanken i “Notebook entry on subjective vision, 1889”, hvor han skriver om sitt syn på det å se, og hvordan også synet til en hver tid er subjektivt og påvirket av både den indre og ytre verden. Slik kan et og samme motiv bli sett, og derfor også malt, på utallige måter. Også rent sanselig og fysiologisk endrer synet seg stadig, et eksempel Munch kommer med er hvordan lyset om morgenen kan virke blått og luftig, for at øynene så venner seg til lyset og ser klarere. Skal en slik morgenscene males må det derfor gjøres slik det ble sett i akkurat den stunden, gjennom den subjektive opplevelsen av nyvåkne øynes møte med lyset. Han understreker at hvis man forsøker å male etter modeller, og ikke etter minne, vil man uunngåelig mislykkes i dette. Et annet eksempel han bruker er hvordan man ser verden etter å ha konsumert alkohol, og at også dette må males slik det erfares innenfra, ikke slik det ville sett ut utenfra. Det er dette som gir kunsten en dypere mening; “It is humanity, life, which must be represented. Not dead nature”.[1] Det er kun ved å male dette at maleriet vil kunne berøre tilskuerens indre og bli igjen i personen.
Dette særegne og dypt menneskelige ved kunsten kommer han tilbake til å “From the Violet Diary, Nice, 2 January 1891”, hvor han uttrykker frustrasjon over reaksjonene på hans malerier, og det at de ikke tas seriøst fordi de ikke er naturalistiske. “They cannot get it into their heads that these paintings are made in all earnestness - in pain - and that they are the product of sleepless nights - that they have cost blood - and nerves.”[2] [...] Because in these images the painter gives what is most valuable to him - he gives his soul - his sorrow - his joy - he gives his own heart’s blood.”[3] Her kommuniserer Munch tydelig hvor personlig og intens prosessen bak et maleri er, og hvor mye kunstneren legger ved av seg selv i det. I samme dagbok året etter går han også inn på religion og spiritualisme, og hva som er viktig for ham - det mystiske. Det mystiske vil alltid vedrøre mennesket, og jo mer som oppdages, desto mer vil også forbli uforklart. Munch hevder så at den nye bevegelsen - avantgarden og symbolistene - vil gi uttrykk for all denne mystikken, og at mennesket alltid vil begjære nettopp dette.
Skrik, 1893
Avslutningsvis inkluderes utdraget fra Munchs dagboknotat om hendelsen som lå til grunn for hans maleri Skrik (1893). Han forteller om melankolien etterfulgt av angsten han kjente på da han stoppet for å se på den blodrøde himmelen og den blåsvarte fjorden under en spasertur med venner, og det indre, uendelige skriket han kjente på i det øyeblikket. Hans øvrige notater skimtes tydelig i maleriet; bruken av ekspressive farger og former, vektleggingen av den opplevde erfaringen fra et subjektivt og indre perspektiv, og den åpenlyse smerten og angsten som ligger bak både opplevelsen og skapelsen av maleriet.
Litteratur
Harrison, Charles, Paul Wood and Jason Gaiger, Art In Theory 1815 – 1900. An Anthology of Changing Ideas. Malden. Oxford Carlton: Blackwell Publishing, 1998.
