Orientalisme

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk

Begrepet orientalisme brukes om den påvirkning vestlige teorier, fortellinger og ideer har på Vestens oppfatning av Østen. Dette er et begrep som blir benyttet for en kritisk tilnærming til vestens skildringer av Østen, noen ganger kalt orienten. Begrepets betydning har gjennomgått en endring fra å være et antropologisk, vitenskapelig begrep til i dag å være et negativt ladet ord. I 1978 publiserte Edward Said boken Orientalism [1], der han tar et oppgjør med begrepet og argumenterer for at begrepet er skapt av Vesten, og videre er i stand til å opprettholde en imaginær forståelse av Østen. I enkelte tilfeller kan det argumenteres for at orientalisme er en måte for Vesten å dominere, restrukturere og ha autoritet over Orienten[2]

Said foreslår tre kvalifikasjoner for å avsløre orientalismens grep. Den første innebærer en mangel på kommunikasjon mellom ide og virkelighet[3]. Said er klar på at orientalisme slik det fremkommer i vitenskapen og ellers i Vestens verdensanskuelse, er problematisk fordi det baserer seg på en ide om Orienten som statisk, en kultur og et samfunn som bygger på en kontinuitet. På den måten kan ikke orientalisme forstås som en skildring av den autentiske og virkelige Østen. I stedet er orientalisme en ide om Østen, som er bygget opp av blant annet vestlige antropologer, reisende, kunstnere og vitenskapsmenn, og som videre har fått leve som en stilisert virkelighetsforståelse for vestlig verdensanskuelse.

Den andre kvalifikasjonen går ut på at det Vesten anser som orientalsk, i realiteten er blitt «orientalisert»[3]. Med dette mener Said at det er Vesten som har avgrenset enkelte aspekter ved en rekke ulike kulturer i Østen, og videre fremmet disse enkeltbidragene til å forstås som en helhet. På den måten vil den skapte ideen om orientalismen, alltid stå i fare for å skildre stereotypier.Den tredje kvalifikasjonen handler om at orientalismen forsøker å vedlikeholde de etablerte ideene om Østen. På den måten kan orientalismen kritiseres for å fungere som et redskap for Vesten for å uttrykke makt ovenfor Østen[4].

Blant de mer fremtredende eksemplene på orientalismen i kunsten finner man for eksempel italienske Fabio Fabbi og hans motiver av dansende kvinner, palasser og gateliv[5]. Ettersom de færreste norske malere fikk muligheten til å reise like langt, finnes ikke de samme eksemplene på orientalisme i norsk kunst fra samme tidsrom. Tross dette, kan det finnes spor av orientalisme i norsk kunst fra etterkrigstiden. Gjennom de tre kvalifikasjonene til Said, kan det gjøres en rask avdekking av orientalisme i verket til Arne Bendik Sjur Beijing II (1993). Dette er en del av en rekke verk med motiver fra Kina, deriblant av husbåter og portrett-tegninger av opera-tilskuere. Et nabolag i Beijing utgjør motivet i Beijing II, og det er utført i koldnål. De smale gatene og den karakteristiske takleggingen tilsier at dette forestiller et bebodd hutong-område. Dette er en boform som var gjeldende i kinesiske storbyer helt frem til OL i 2008[6]. I 1993 da motivet til Sjur ble til, var det fortsatt vanlig å bo på denne måten i kinesiske byer. På den måten bryter ikke nødvendigvis Sjur sin gjengivelse av Beijing med det som faktisk eksisterte i byen på begynnelsen av 1990-tallet.

Til tross for Sjur sin detaljrike gjengivelse av hutongen, er det likevel et subjektivt øye som avbilder virkeligheten. Det som blir fremhevet og det som blir oversett er bestemt ut fra en nordmanns ide om hva Beijing er. I Sjur sitt motiv finner vi bambus henslengt i gatene, ornamenter omkring dørene og sliten bebyggelse. Dette bildet sier lite om den økonomiske oppturen som var på fremmarsj i Beijing på tidlig 1990-tallet. Fremveksten av den økonomiske metropolen symbolisert gjennom høye skyskrapere, storslagne nabolag og motoriserte fremkomstmidler er utelatt fra denne skildringen av Beijing. På den måten kan verket til Sjur til en viss grad samsvare med Said sitt tredje argument om orientalismen. Ved å avbilde det umoderne og utgående ved Beijing, kan Sjur sitt verk være med på å vedlikeholde de etablerte ideene om Østen. Særlig virker verkstittelen med på å forsterke dette. 

Ut fra de kvalifikasjonene som Said legger til grunn for orientalisme, vil det ikke være hensiktsmessig å argumentere for at Beijing II er et rent orientalistisk verk. Likevel er det nyttig å ha med seg Said sine argumenter i betraktningen av de verk utført av vestlige kunstnere av østlige motiver. Gjennom Said sine argumenter kan orientalismens virkemidler i kunsten avdekkes. 

Litteratur

Said, Edward. Orientalism. London: Penguin, 2003.

Benezit Dictionary of Artists, s.v. “Fabbi, Fabio”. 31.10.11. Lest: 05.10.2020. https://www-oxfordartonline-com.ezproxy.uio.no/benezit/view/10.1093/benz/9780199773787.001.0001/acref-9780199773787-e-00060731.

Gu, Huimin og Ryan, Chris. «Place attachment, identity and community impacts of tourism—the case of a Beijing hutong”. Tourism Management 29, nr. 4. (2008): 637-47.

Referanser

  1. Said, Orientalism
  2. Said, Orientalism, 3
  3. 3,0 3,1 Said, Orientalism, 5
  4. Said, Orientalism, 6
  5. Benezit Dictionary of Artists, sv. “Fabbi Fabio”. 05.10.2020. https://www-oxfordartonline-com.ezproxy.uio.no/benezit/view/10.1093/benz/9780199773787.001.0001/acref-9780199773787-e-00060731.
  6. Gu og Ryan, “Place attachment, identity and community impacts of tourism—the case of a Beijing hutong”