Owens, C. from "The Allegorical Impulse: Towards a Theory of Postmodernism" 1
Innledning
Craig Owens (1950 - 1990) var en amerikansk kunstkritiker. Han er best kjent for teksten «The Allegorical Impulse: Towards a Theory of Postmodernism» fra 1980 som opprinnelig ble utgitt i to deler i magasinet October. Utdraget dette sammendraget baserer seg på finnes i Art in Theory 1900-2000 og er hentet fra den første delen. I teksten undersøker Owens allegoriens rolle i den kontemporære kunsten. «The Allegorical Impulse» er en av de mest sentrale tekstene innenfor postmodernistisk tenkning, og føyer seg inn i rekken av tekster som teoretiserer det postmoderne på sent 1970- og 1980-tall.[1]
Sammendrag
Owens innleder med å fastslå at allegorien lenge har vært ansett som et estetisk avvik eller en kunstens antitese. Han henviser her til både Benedetto Croce og Jorge Luis Borges, hvor sistnevnte mener allegorien hører fortiden til og slik utgjør en uoprettelig avstand mellom fortiden og nåtiden.[2] Owens derimot hevder at dette er allegoriens fremste egenskap:
«[...] throughout its [allegoriens] history it has functioned in the gap between a present and a past which, without allegorical reinterpretation, might have remained foreclosed. A conviction of the remoteness of the past, and a desire to redeem it for the present – these are its two most fundamental impulses.»[3]
Owens knytter allegoriens fall til dens sterke tilknytning til historiemaleriet. Da historiemaleriet og historisme ble avvist av avantgarden på midten av 1800-tallet, ble også allegorien forvist.[4] Historiske begivenheter ble ikke lenger ansett som beskrivende for moderne hendelser.
Den moderne avvisningen av allegorien, er ifølge Owens en misforståelse. Han hevder at allegoriske impulser absolutt eksisterer i den kontemporære kulturen, at man tydelig kan identifisere en ny fremvekst av allegorier. Faktisk mener han at allegorier kan gjenfinnes allerede i modernistiske verk, og at modernisme og allegori ikke er gjensidig utelukkende slik den moderne kunstkritkken har påstått.
Teksten undersøker hva en allegori er, og foreslår at «allegory occurs whenever one text is doubled by another [...]».[5] Når en tekst eller et bilde forstås gjennom en annen tekst eller et annet bilde, eksisterer altså en allegori. Kunstneren tar med seg noe og gjør det til noe annet, han restaurerer ikke den opprinnelige betydningen: «If he adds, however, he does so only to replace: the allegorical meaning supplants an antecedent one; it is a supplement. This is why allegory is condemned, but it is also the source of its theoretical significance.» [6]
Owens identifiserer tre forbindelser mellom allegorien og den kontemporære kunsten:
- Appropriasjon
- Stedsspesifikke verk
- Akkumulasjon
Disse tre kategoriene finnes i den kontemporære kunsten, og fordi de kan knyttes til allegorien blir det ensbetydende med at allegorien eksisterer i den kontemporære kunsten. I sin redegjørelse Kunstnerne som arbeider med appropriasjon manipulerer allerede eksisterende bilder, og skaper slik en ny mening. Den opprinnelige betydningen hviskes vekk og bildet må deschiffreres.[7] Videre skriver Owens at «[a]llegorys consistently attracted to the fragmentary, the imperfect, the incomplete [...]».[8] Når det gjelder stedsspesifikke kunstverk, eksiterer det et dialektisk forhold mellom verket og stedet.[7] Stedsspesifikke kunstverk, skriver Owens, er ikke permanente og demonteres sjeldent, de står igjen som offere for naturlig forfall. Slik mener Owens de symboliserer det forbigående og flyktige. Fordi stedsspesifikke verk nettopp er stedsspesifikke, kan de ikke bevares foruten gjennom fotografier. Fotografiet, som allegorien, kan bevare fortiden og gjøre den tilgjengelig for nåtiden. Owens finner akkumulasjon blant annet i fotomontasjer og de gjentakende verkene til Sol LeWitt og Hanna Darboven. Owens betrakter akkumulasjon som en innsamling av fragmenter som settes sammen uten et bestemt mål, og slik knytter han akkumulasjon til det allegoriske.[9]
«Appropriation, site-specificity, impermanence, accumulation, discursivity, hybridization - these diverse strategies characterize much of the art of the present and distinguish it form its modernist predecessors.»[10] Owens hevder at disse kategoriene utgjør en helhet når de betraktes i lys av allegorien. Men fordi allegorien er et supplement - man kan nyte et kunstverk uten å ta i betrakning dets allegori - utfordrer den den moderne estetikken. Vestlig kunsthistorie har, slik Owens beskriver det, ansett kunstverket som en enhet av form og innhold, og allegorien, forstått som et tillegg, utfordrer denne forestillingen.[11]
Litteratur
Harrison, Charles og Paul Wood (red.). Art in Theory 1900-2000. An Anthology of Changing Ideas. Malden, Mass.: Blackwell Publishing, 2003.
- ↑ Harrison og Wood, Art in Theory, 1013.
- ↑ Harrison og Wood, Art in Theory, 1025.
- ↑ Harrison og Wood, Art in Theory, 1026.
- ↑ Harrison og Wood, Art in Theory, 1029.
- ↑ Harrison og Wood, Art in Theory 1900-2000, 1026.
- ↑ Harrison og Wood, Art in Theory, 1027.
- ↑ 7,0 7,1 Harrison og Wood, Art in Theory 1900-2000, 1027.
- ↑ Harrison og Wood, Art in Theory 1900-2000, 1027.
- ↑ Harrison og Wood, Art in Theory, 1028.
- ↑ Harrison og Wood, Art in Theory 1900-2000, 1029.
- ↑ Harrison og Wood, Art in Theory, 1031.
