Pater, W. "The School of Giorgione"

Innledning

Walter Pater (1839–1894) var en britisk forfatter og kritiker. 'The School of Giorgione' er et av to nye essay som ble gitt ut med den tredje utgaven av hans bok 'The Renaissance' i 1888. Essayet inneholder flere sentrale formuleringer knyttet til hans estetiske kunstteorier, og Pater vektlegger spesielt viktigheten av subjektets fantasi i møte med kunst. Dette fokuset på estetisk respons tok avstand fra en den Viktorianske tilnærmelsen til kunst, som var preget av moralske problemstillinger og appellerte først og fremst til betrakterens fornuft og intellekt. For Pater er alle former for kunst først og fremst opplevd gjennom sansene, og hvis dette aspektet fornektes mister kunsten dens verdi. 

Sammendrag

Pater mener at det grunnleggende i all estetisk kritikk burde baseres på det sanselige, om det så er poesi, musikk eller billedkunst. Det sanselige materialet, selve malingen i maleriet, lyden i musikken, de rytmiske ordene i poesien - bærer en unik kvalitet av skjønnhet. Disse inntrykkene er av forskjellig natur, uoversettelig inn i formen av de andre. Dette sto i motsetning til mye kontemporær populær-kritikk, der den samme forestilte tanken eller idéen oversettes fra kunstform til kunstform.

Kunst adresserer ikke ren fornuft, ikke det rasjonelle intellektet, men 'fantasiens fornuft' gjennom sansene. Dermed korresponderer forskjellige arter av estetisk skjønnhet til de ulike sansene. Hver kunstform har sin unike og uoversettelige sanselige sjarm, sin egen vei til fantasien, og som følge sitt ansvar overfor sin materialform. En av funksjonene til estetisk kritikk vil være å definere disse begrensningene; å anslå i hvilken grad et gitt kunstverk oppfyller dets betingelser og begrensninger knyttet til materialformen. 

Han kritiserer den kontemporære kunstkritikken, spesielt med hensyn til malerkunsten, for å generalisere alle former for kunst som poetisk. Dette er også slik de fleste betraktere tenker, at det kun har en appell til intellektet. Bakenfor dette ligger den sanne billedlige kvalitet, den oppfinnsomme og kreative behandlingen av linje og form, der han trekker fram Hollandsk maleri og renessanse-kunstnere som Titian og Veronese som forbilledlige. Maleriet skal berøre sansene på en behagelig og delikat måte, og må behandles av kunstneren med mer subtilitet og utsøkthet enn naturen selv.

'All art constantly aspires towards the condition of music'

Til tross for det tidligere poeng om at enhver kunstform har sitt uoversettelige særpreg og sjarm, trekker Pater frem at det ved en spesiell behandling av det gitte materialet kan observeres at en kunstform beveger seg inn i tilstanden til en annen kunstform. Tyske kritikere kalte det Anders-streben, 'striving to be other'. En slik fremmedgjøring fra egne begrensninger, som kunstformene er i stand til, er ikke for å oppta rollen til en annen, men for å låne hverandre nye krefter. Det er derfor det virker som noe av den vakreste musikken nærmer seg figuren, i billedlig definisjon. Arkitektur har eksempelvis sine særegne lover, men kan til tider oppfylle tilstanden til et bilde, som Giottos Arena-kapell i Veneto og Giottos tårn i Firenze.

Alle kunstformene, billedkunst, arkitektur, skulptur, poesi, streber mot musikkens ideal, den fullendte kunstform. 'All art constantly aspires towards the condition of music'. I alle andre kunstformer er det mulig å skille mellom materien og formen, men målet er å fjerne det. For billedkunsten vil det si at formen, motivet, de gitte omstendighetene til en begivenhet, eller den bestemte topografien til et landskap – må behandles gjennom materialet slik at behandlingen blir et mål i seg selv og utfyller enhver del av formen.

Kunsten streber dermed etter å frigjøre seg fra intellektet, å bli en kilde for ren persepsjon, å kvitte seg med sine forpliktelser til form og materie. Det reneste av poesi og billedkunst oppstår når disse bestanddelene smelter sammen slik at materialet eller motivet ikke lenger treffer kun intellektet, men gjennom sin forening og enhet presenterer en enkelt virkning som berører 'fantasiens fornuft', en fullendt syntese av form og materie. I de mest fullendte øyeblikk eksisterer ikke skillet mellom form og materie, motiv og uttrykk; de smelter sammen og utfyller hverandre fullstendig.  

I musikk finner man dermed den sanne type eller det øverste mål av perfeksjonert kunst. Derfor søker alle kunstformene, til tross for sine særegne betingelser, å berøre 'fantasiens fornuft', og å nærme seg en tilstand musikken alene fullstendig realiserer. En av hovedfunksjonene til estetisk kritikk i behandlingen av kunstverk, gammelt eller nytt, vil være å måle i den grad hvert av disse verk nærmer seg i sin form musikkens lover. 

Interesse for tidlig renessanse og subjektiv sanseerfaring

Paters utgangspunkt og interesse for ungrenessansens malere og uttrykk føyer seg inn i en kunsthistorisk tendens som strakte seg fra prerafaelittene på midten av århundret og til utviklingen av symbolistisk kunst mot slutten av århundret. Prerafaelittene ville forkaste reglene til The Royal Academy (som Pater også kritiserte) og bringe kunsten tilbake til en nærmere relasjon med naturen. De mente Rafael representerte kunstens degenerasjon, og fant inspirasjon hos ungrenessansemalere.

Viktigheten av den subjektive estetiske respons i møtet med kunsten ser vi i den symbolistiske bevegelsen som utviklet seg fra 1880-årene. Symbolismen taler først og fremst til subjektets følelser og intuisjon. Det symbolistiske bildet forutsetter en deltagende og aktiv betrakter, som ikke bare oppfatter, men også er medskaper. Dette peker mot det Pater beskriver som 'fantasiens fornuft', og den subjektive sanselige opplevelse som essensen i kunstens oppgave og verdi.

Vi finner også en gjenopplivet interesse for italiensk kunst hos norske kunstnere i 1890-årene. Det kan sees som en følge av Zahrtmanns frie malerskole i København, en populær skole som fungerte som motvekt for den stivbente akademiundervisningen, der mange norske kunstnere studerte og fikk en interesse for ungrenessansens mestre, som Botticelli. Dette var også like etter prerafaelittenes internasjonale gjennombrudd, som skjedde rundt 1890.

Litteratur

Berg, Knut. ''Norges kunsthistorie 5, Nasjonal Vekst''. Redigert av Knut Berg, Peter Anker, Per Palme, Stephan Tschudi Madsen. Utg. Gyldendal. 1981.

Bjerke, Øivind Storm. "Tradisjon og Fornyelse, Norge rundt århundreskiftet". Tone Skedsmo, Glenny Alfsen, Ellen Lerberg, Nils Messel. Skogs Boktryckeri AB, Sweden. 1994.

Eisenman, Stephen F. "Nineteenth Century Art, a Critical History". Thames & Hudson Ltd, London. Fourth Edition, 2011.

Pater, Walter. "The School of Giorgione". I Art in Theory, 1815-1900, redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger. Oxford: Blackwell Publishing, 1998.