Pedersen, G.B. "Amerikanernes inntog i den kalde kunstkrigen"
Artikkelen tar for seg den andre Documenta-utstillingen i Kassel 1959.[1]
Innhold
Innledning
Artikkelen diskuterer påstanden om at “Documenta 2”-utstillingen i Kassel 1959 var influert av amerikansk etterretning som et ledd i den kalde krigens kuturkamp.
Bakgrunnen for dette er at det ble vist en mønstring av Amerikansk etterkrigskunst, den abstrakte ekspresjonismen, som fikk en , etter manges mening, altfor stor plass i utstillingslokalene. Opprinnelig var det tenkt at de amerikanske verkene skulle distribueres jevnt utover utstillingslokalene og henge blant kunstverkene til europeiske kunstnere. Men i stedet for fikk amerikanerene et eget rom som dominerte Documenta 2.
Kuratoren Werner Haftmann mente det annerledes. I utstillingskatalogen skriver han at den abstrakte ekspresjonismen tvertimot var et viktig ledd i den nye, nære relasjonen Vest-Tyskland hadde med USA. Den raske gjenoppbyggingen etter krigen og et kulturelt samarbeid var viktig for landet. Haftmann understreker det gjensidige i dette forholdet. Mange tyske kunstnere og teoretikere hadde flyktet til USA under krigen og påvirket den stagnerte kunstscenen der. Utstillingen på MoMa i 1958 , “Deutsche Kunst im 20. Jahrhundert” , hadde inspirert abstrakte kunstnere i New York.
Det var allerede i 1957 blitt gjort forsøk på å få vist den nye amerikanske kunsten i Vest-Tyskland . Lederen for Basel Kunsthall , Arnold Rüdlinger , hadde sendt forespørsler til American Federation of Arts (AFA) og MoMa. dette resulterte i en dobbeltustilling av abstrakt ekspresjonisme med særlig fokus på Jackson Pollock.Utstillingen ble en stor suksess både i USA og Europa.
Documenta 2
Det ble vist 638 abstrakte malerier og kun 69 figurative. Utgangspunktet var at det skulle vises yngre kunst fra 1945 frem til 1959. Men nå viste det seg at hele 84 % var fra perioden 1955 – 59. De aller fleste fra 58 – 59. Dette irriterte mange.Undertittelen til Documenta 2 var "Art since 1945". Kurator Haftmann mente derimot at den abstrakte kunsten var resultat av en "kunsthistorisk nødvendighet " som hadde begynt med ekspressiv realisme, gått videre til surrealisme og konkret kunst, for tilslutt å ende opp med den abstrakte kunsten.
Responsen på Documenta 2 var både sterk og mangesidig.
Avisene Die Welt og Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) var sympatisk innstillt til utstillingen og støttet Haftmann. I FAZ skrev de at kunsten var blitt global, det var oppstått en ny verdensstil bestående av abstrakt kunst, seriell musikk og Ionescos antiteater. Die Welt berømmet kunstnerene som hadde dannet et internasjonalt felleskap der hvor politikere hadde mislyktes. Flemming skrev at selv om det amerikanske bidraget er overdrevet så forminskes ikke det fascinerende hovedinntrykket. Fremtidsoptimisme og tanker om "jordens ungdom" («Die jugend der Erde») preget anmeldelsene.
På den andre siden mente mange at Haftmanns teorier baserte seg på en slags "diktatorisk abstraksjon". Noen mente man kunne bruke ordet "kitsch" også på slike ideologier.
I artikkelen "Documenta 2 , die Monstruöse» angriper Zimmermann abstrakt ekspresjonisme.[2] Andre kritikere var tilhengere av nyrealisme. Kunsthistoriker Manfred Schneckenburger diagnostiserte hele Documenta 2 som " …en entydig kunsthistorisk feilprognose".
En ny identitet
Tyskland lå i ruiner etter krigen, gjenoppbygningen av det materielle var kommet langt i 1959, men nå trengte de en ny tysk identitet som kunne bringe dem tilbake i verdenssamfunnet. Til dette var den moderne kunsten, med sin nye frihet fra tradisjoner og anti-nasjonalistiske holdning ,velegnet.
CIA og den kalde krigen
Den store interessen for Documenta 2 utstillingen skyldtes mye at kunsten , spesielt i den amerikanske paviljongen, var ny og ukjent for publikum. Det var også mange som var kritisk til utvelgelsen av verk og insinuerte at den var styrt fra politisk hold i USA. Nå sto det klart i selve katalogen at «.. der (MoMas McCray) liebenswürdigerweise die Auswahl der amerikanischen Kunstwerke getroffen hat». [3] Kunsthistorikeren Thomas Kellein skriver f.eks at " McCray ....was not obliged to explain or justify his criteria of selection to the Europeans".
Det var med andre ord ingen hemmelighet at amerikanerne deltok sterkt i utvelgelsen av verk. Men dette kunne like gjerne skyldes de tyske kuratorenes manglende spesialkunnskaper om den nye stilen. De trengte hjelp til å finne de beste, mest representative kunstnerene. Historikeren Harold Kimpel, med Documenta som spesialfelt, skriver at McCray fikk frie hender fordi den organisatoriske ledelsen i Kassel : " .. ihre Detailkenntnisse vom transatlantischen Kunstgeschehens eher bescheiden einschätz".[4]
Det at CIA skulle blande seg bort i utviklingen av moderne kunst er ikke så merkelig som det først kan høres ut til. Alt i 1946 delfinansierte CIA en skole for ny musikk i Darmstadt. Der ble det avholdt sommerkurs og konserter med komponister som hadde blitt undertrykket av nazistene. Arnold Schönberg, Bela Bartok og Igor Stravinsky var blant de fremste. Hensikten var å utvide horisonten til et undertrykket , tysk folk slik at prosessen med de-nazifisering ble vellykket. Men da yngre komponister som Nono, Stockhausen og Berio kom på scenen , utover 1950-tallet , fikk CIA betenkligheter og trakk sitt bidrag. Men dette viser at kunst og kultur var instrumenter i den kalde krigen.
Oppsummering
Det er flere momenter som tyder på at Documenta 2 alikevel beholdt sin integritet. Korrespondansen mellom McCray og Documenta viser at utstillingen var likeså mye planlagt av tyskerene. Men den kalde krigens realiteter kom ingen utenom. I DDR anså de moderne kunst som et utslag av vestlig dekadense og ville motvirke det med sin egen sosialistiske realisme. Partiet lanserte en kamp mot all formalisme. Regjeringssjef Otto Grothewohl sa i en tale 1951 at : «Der Formalismus ist die unschöpferische Richtung in der Kunst» . Han mente og at litteratur og billedkunst måtte underordne seg politikken. Han reduserte vesttysk kultur til å være intet mindre enn eksempel på kitsch og gangsterlitteratur !
Berlins ordfører Willy Brandt skriver i katalogen for utstillingen "Kunst.Diktatur.Gestern und Heute" (1963) at :"Kunstdiktatur og fri kunst er neppe så nære naboer noe sted som i Berlin".
Men det økonomiske oppsvinget i Vest-Tyskland, og ønsket om en ny kulturell identitet, var sannsynligvis like viktig som en amerikansk kulturimperialisme.
Pedersen avslutter alikevel med å skrive at : «Selv om den abstrakte ekspresjonismen har blitt oppfattet som en politisk nøytral og ideologisk ren kunst, kan den vanskelig løsrives fra sin historiske og samfunnsmessige sammenheng.»
Stadheim
Eksterne kilder
Documenta 2 - Wochenschau , 6/9-17
Die Geschichte der Documenta 2, art-magazin.de , 6/9 -17
Darmstadtskolen, 15/9-17
Documenta 2, dokumentasjon , 15/9-17
Fotnoter
- ↑ Pedersen, Gro Benedikte 2008. ”Amerikanernes inntog i den kalde kunstkrigen”. Kunst og Kultur, nr. 2, 81-89
- ↑ Rainer Zimmermann: «Documenta II, die Monströse», i: Oberhessische Presse (Marburg), den 8.august 1959.
- ↑ Arnold Bode: «Vorwort», i: II.Documenta, op. cit, s. 9.
- ↑ Harald Kimpel, henholdsvis i: Documenta: Mythos und Wirklichkeit, Köln 1997, 278, Documenta 2. Kunst nach 1945. Internationale Ausstellung. Eine fotografische Rekonstruktion, Bremen 2000, s. 9 og Kimpel 2002, op. cit., s. 33.
