Popkunst 2

Kjartan Slettemark, Multi (fra serien Nixon-emaljer), 1973-1974. Emalje på metallplater, 35 x 25 cm.

Popkunst

Popkunst er en kunstbevegelse som oppstod på slutten av 1950-tallet i England og USA. Verkene i denne retningen oppleves som en motreaksjon på det abstrakte kunstutrykket som dominerte kunstfeltet i USA på 1940-50 tallet, og bruker motiver fra populærkultur som feks. Tegneserier, reklame, masseproduserte produkter og andre temaer tatt fra forbrukersamfunnet.

Kunstretningen utfordrer kreativitet og holdningene til den såkalte «høykunsten», og tar i bruk motiver og ideer fra det kommersielle og det økende forbruket hos mennesket i samtiden. Hverdagslige objekter ble fremstilt som kunstverk i seg selv, og fotografier og kjente motiver ble brukt i en annen setting, for å skape et nytt uttrykk og en ny mening.

Popkunst i Norge

I likhet med USA, dreide det norske kunstfeltet seg mye om det non-figurative og abstrakte uttrykket. De første tekstene om den amerikanske popkunsten oppstod i norske aviser trolig rundt 1963. En av dem var Ada Polak, som ofte skrev om kunstlivet i London for Kunst og Kultur. Her forteller hun om popkunst og dens brudd med de etablerte holdningene av malerkunsten og hvordan den på mange måter ekskluderer deler av sitt publikum.  Ved hjelp av populærtkulturens visuelle utrykk kunne kunstnere nå ut til flere folk, gjennom gjenkjennelige bilder og motiver fra hverdagens medier.

Amerikansk popkunst ble først vist i Norge i utstillingen «Moderna Museet besøker Oslo» på Kunstnernes Hus i 1966. Her ble blant annet Andy Warhol, Roy Lichtenstein og Marcel Duchamps «readymades» utstilt. Utstillingen mottok varierende kritikk. Både Magne Malmanger og kunstkritiker Johan Fredrik Michelet uttrykte seg negativ om verkene, hvor blant annet Michelet mente at Lichtensteins «POP-plakat» kunne oppleves som et hån mot tegneserier. Michelet selv var ikke spesielt begeistret for det non-figurative uttrykk, og mente at det abstrakte ikke ga fram noe dypere innhold. Det samme følte han om Duchamps readymades, som for han ikke var kunst fordi de ikke hadde «sjelelig innhold».

Andy Warhol ble utstilt igjen på Kunstnernes Hus i 1968, og nok en gang kom det negativ kritikk fra de norske kunstkritikerne. Kunstkritiker Erik Dæhlin mente at kunstverkene var en fornærmelse mot de som har «skapt selvstendige, autonome, kunstverk». Kunstner og kritiker Arne Durban ble provosert over mangelen på originalitet og kunstnerisk evne, og mente at kunstbegrepet burde kun gjelde for billedkunst som inneholdt uttrykksformer som var skapt av kunstneren selv.Harald Flor derimot, som hadde skrevet en kronikk før utstillingen, aksepterte Warhol som en kunstner. Flor mente at popkunsten stod som et brudd med subjektivismen i det moderne maleriet. Han så på det amerikanske storby- og forbrukersamfunnet som bakgrunn for den amerikanske popkunsten, og mente at popkunst på mange måter representerte dette samfunnet.

Kjartan Slettemarks Multi (fra serien Nixon-emaljer)

Slettemarks største prosjekt var portrettene av den amerikanske presidenten Richard Nixon, med et utgangspunkt i en valgplakat fra 1971. I prosjektet «Nixon Visions» bruker Slettemark denne valgplakaten til å skape et annet innhold, hvor portrettet da har blitt til en reklameplakat for kaffe. I serien «Nixon-emaljer» bruker han samme plakat, men inkluderer flere elementer, som sterkere farger, utklipp fra andre motiver og tekst. Tydelig inspirert av amerikansk popkunst, bruker Slettemark relevante skikkelser, i dette tilfelle Nixon, fra den amerikanske samtidskulturen. I verkene som er inkludert i «Nixon Visions»-serien, knytter Slettemark portrettet til kaffe, og skaper dermed en slags reklameplakat. Dette kan igjen trekkes tilbake til den amerikanske popkunsten, hvor bruken av både hverdagslige elementer, som kaffe og kommersielle kommunikasjonskanaler, som reklame, var ofte brukt for å skape kunst. Her tar Slettemark potrettet av Nixon, og plasserer den inn i et kunstnerisk uttrykk. Et element som originalt var ment for noe annet, blir nå brukt som kunst og tatt med inn i museet. Denne måten å bruke objekter skapt for andre ting enn kunst, er et kjent verktøy som vi finner hos andre popkunstnere som blant annet Andy Warhol med Campbells Soup Cans, Roy Lichtensteins bruk av tegneserier, og Richard Hamiltons collager.

I et intervju av Andy Warhol med Gene Swenson, beskriver Warhol popkunst som fantasi, og noe som utfordrer kreativitet. Slettemark var en allsidig og særegen kunstner, noe som ikke bare vises i Nixon verkene, men i alt annet han gjorde også. Gjennom malerier, performancekunst og film utfordret Slettemark den norske kunst og dens tolkningsmetoder. Nixon-bildene fremmer derfor på mange måter de tankene Andy Warhol hadde om popkunsten, hvor denne oppfatningen rundt popkunst fremmes godt i verket Multi.

Litteratur

Bård Bie Larsen. "Mottakelsen av den amerikanske popkunsten i Norge". Kunst og Kultur 91, nr. 02 (2008): 45-53.

Jan Åke Petterson. "Kjartan Slettemark". Norsk Kunsterleksikon online, oppsøkt 05.10.2020. https://nkl.snl.no/Kjartan_Slettemark

Alloway, Lawrence i Harrison, C., & Wood, P. Art in theory, 1900-2000: An anthology of changing ideas (New ed.) Malden, Mass: Blackwell, 2003.