Rickhard, Leonard. Fugleelsker i lampelys

Fugleelsker i lampelys, 1980-81, olje på lerret, 152x183, Akershus Fylkeskommune

Klassiske referanser

I maleriet Fugleelsker i lampelys ser vi en mann stående foran et skap med glassdører. Inne i skapet ser vi utstoppede fugler, nummerert og plassert på hyller, alle sett fra siden med nebbet vendt mot høyre. Vi ser ulike arter av fugler i skapet. De er i forskjellige størrelser og med ulike farger og mønsterdetaljer i fjærene. Tross malte detaljer i fjærene er resten av fuglekroppene malt som en flat form. De er ikke formgitt med graderinger i farge eller skygge. Det er ingen spor av å forme en tredimensjonal figur på en todimensjonal flate. De røde og brune fargetonene i bildet er med på å understøtte dette flate uttrykket. Fargene stikker ikke ut, men legger seg som et jevnt spill i billedflaten. Selv om malingen til tider er lagt på i tykke lag og med brede strøk, spiller de på lag med formen.

Det er nettopp dette som preger Leonard Rickhard sine bilder. Han er opptatt av klassisk kunst i den form at han jobber med hele maleriets bestanddeler som farge, valør og stofflighet. Det er maleriets formale kvaliteter som er kunstens forutsetning. En streben etter å jobbe etter maleriets iboende premisser der form og farge møter hverandre i det samme flatesjiktet. Det er som en søken etter maleriets autonomi og egenart. Noe som har vært tema gjennom hele kunsthistorien, men vist seg på ulike måter og variasjoner. Gjerne uavhengig av stil og tid.

En egen ambivalens

Det er gjerne ikke en enkel stil vi kan knytte Rickhards maleri til. Fokus på flate og form kan knyttes til modernismens Matisse, kubistene eller det abstraherte maleri hos de Stäel. Rickhard er ikke konsekvent i noen av retningene. Jeg vil stoppe opp ved mannen i maleriet Fugleelsker i lampelys. Han er malt i flaten på lik linje som fuglene. Strekene som skisserer skikkelsen er rette, de formgir ikke personen, men armer og ben er like flate som flaten de er malt på. Armer og benstilling minner om det flate og perspektivløse vi finner i egyptisk kunst, men Rickhard tilfører noe mer. Mannen er skyggelagt på den venstre siden av kroppen, det samme ser vi på siden og inne i skapet. Det er slagskyggene fra en skarp, men liten lyskilde. Skyggene gir noe spill og antydninger til volum, men de fungerer også som en form i seg selv. En form som gir mening til noe av det harde og tunge man kan oppleve ved å å stå ovenfor Fugleelsker i lampelys. På en side gir de utstoppede fuglene tankerekker mot død og noe avsluttet, noe som de flate og ikke-organiske formene er med på å lage. De er med på å gi en stemning. Formen er med på å gi mening og innhold til bildet. Det stive og uttrykksløse i mannens kropp og ansikt er også med på å bringe fram tanker om død og fravær av følelser. Men det er noe dobbelt i Rickhards maleri, noe ambivalent. Og det er kanskje dette som er med på å lage spenning og holdbarhet i Rickhards kunst. Flaten som blir brutt av noe skygge, den forenklede formen som likevel har detaljer, det abstraherte som likevel er figurativt. Det døde og livløse mot noe evigvarende, som også utstoppede dyr kan hentyde til. Menneskets forsøk på å samle kunnskap, bevare noe verdifullt. Om det er fuglearten selv eller gleden over fugler. Den stive og flate kroppen til mannen er likevel plassert forsiktig i en vinkel der hendene så vidt berører skapdøren. Vil han åpne opp eller stenge for? Vil han invitere inn eller lukke oss ute? Ansiktet som er livløst, men som likevel retter seg ut av billedflaten. Er det en invitasjon eller avvisning?

Bruk av ramme

Jeg vil også trekke inn et element til som jeg ikke har viet oppmerksomhet enda. For man kan ikke unngå å kommentere billedrammen til Fugleelsker i lampelys. Rickhard føyer seg inn i en lang tradisjon med å ramme inn maleriet, men der kunstnere i nyere tid mer og mer har benyttet seg av tynnere og tynnere rammer, og til tider fjernet seg helt fra den, gjerne som en kommentar til frigjøring fra det institusjonelle utstillingsrommet, har Leonard Rickhard benyttet seg av en massiv tykk billedramme som minner om barokkens tunge store billedrammer. Rickhard har siden 1970-tallet brukt en form for avgrensing av billedrommet. Han har gjort det som malte markeringer i bildets ytterkant, med trelister, og etterhvert tykke massive trerammer slik vi ser en tidlig utgave av i Fugleelsker i lampelys. Her er det som Rickhard maksimerer en utprøving av en avslutning på lerretet. I motivet har veggen bak fugleskapet malt listverk, men det ligger så nært kanten av lerretet at det kan virke som en avsluttende ramme. Deretter ligger en smal sort trelist rundt hele billedflaten. Videre er det satt på tre lag med kraftige trelister. De sistnevnte er malt med de samme valørene som resten av bildet. Med tydelige penselstrøk og med partier der det ser ut som noen er lag maling er skrapt bort.

Det kan være en tyngende og massiv opplevelse å stå foran Rickhards Fugleelsker i lampelys. Det er denne massive rammen med på å skape. Maleriet er også i en størrelse som ruver over en gjennomsnittlig menneskehøyde. Rammen får bildet til å stå ut fra veggen det henger på. Det står som et eget objekt i rommet helt uavhengig av resten av interiøret. Slik skiller bruken av rammen seg langt bort fra innramming av bilder som en tilpasning av det interiør det skal henge i. Malingen på billedrammen gjør også at det blir en del av resten av maleriet, det slutter seg til resten av motivet. Det blir en forlengelse av bildet, samtidig som det lukker bildet som en egen selvstendig form. Så her er vi inne på ambivalensen og dobbeltheten i Rickhards bilde. Det avgrenser kunsten fra omgivelsene sine rundt, men åpner også opp for en konsentrasjon om verket. Det lukker og det åpner. Det kan ligge en motsigelse i å tilføre en ekstra dimensjon til bildet som rammen gjør. Maleriet bør kunne tale for seg selv. Det er som det kan frata maleriets dets egne kvaliteter. Samtidig er det en utforsking av linjer, flate og maleriets ytterpunkter, væren, avslutning og avgrensing. Er rammen da med på å tilføre noe til form og innhold?

Sitt eget prosjekt

Motivet med fugleelsker og fugleskap har vært et gjennomgående motiv hos Rickhard i både tegninger og malerier. Innenfor maleri kan vi finne Innadvendt fugleelsker fra 1976-77 før Fugleelsker i lampelys. Her er koloritten mørkere og formene rundere. Etter Fugleelsker i lampelys kommer Fugleelsker røper seg (1990) og Gåtefull fugleelsker (1990-94). Begge disse verkene er lysere i fargebruk og det er fjernet mye av detaljene i fuglene og menneske. Andre elementer som kommer inn i senere utgaver av motivtypen er maskiner og elektriske elementer. Dette ser vi i Fugleskap og melankolsk figur mot grønn tapet (2004.07), To figurer ved fugleskap (2006-07), Figur mot rødt fugleskap (2006-07) og Stort fugleskap mot gul vegg (2005-07). Fuglene i fugleskapet får også besøk av bilder og gjenstander som minner om laboratorieutstyr. Det er også et element jeg kort vil trekke fram i verket To figurer ved fugleskap. Her ser vi to personer i motivet. Den ene ser ut til å være en kvinne fordi det har på seg et skjørt. I hele Rickhards kunstnerskap ser kvinneskikkelsen ut til å være omtrent fraværende. Dette kan fort sees på som en klassisk, og jeg vil si uheldig tradisjon, for å la mannen være en figur for mennesket. Maleriet Fugleelsker i lampelys er malt i en tid der kunsten lenge har blitt omtalt som sprikende i stil, uttrykk og materialer. Det er en tid der performance og happenings er vel etablert i kunsten. En tid der foto tar plass som egen kunstform, og en tid der Gjerdeløa (1980) til Marianne Heske har gjort seg bemerket. På den internasjonale kunstscenen har ikke maleriet stått sterkt på noen år, men 80-åra regnes som maleriets tilbakekomst. Leonard Rickhard har under alle disse omstendighetene holdt seg ved sitt maleri, også fram til i dag. Selv om maleriet alltid har hatt en sterk posisjon i Norge, kan vi si at Rickhard holder på sitt prosjekt uavhengig av tid og stil.

Kilder

Bjerke, Øyvind Storm. Thorkildsen Åsmund. 1995. Leonard Rickhard. Cappelen. Oslo

Herbert, Martin. 2012. Leonard Rickhard: paintings. Arnoldsche Art Publ. Stuttgart

Hoff, Svein Olav. 1996. Leonard Rickhard: en samtale om form og innhold. Lillehammer Kunstmuseum. Labyrinth Press. Lillehammer

Rød, Arve. Rickhard/Melgaard. Utvalg fra *Christian Bjellands Samling. Henie Onstad Kunstsenter

Slyngstad, Vibeke Bärbel. Nissen, Cecilie. Eijlerskov, Ditte. 2018. Maleriet blir til: samtaler med Leonard Rickhard. Kristiansand Kunsthall. Kristiansand

Volle, Wenche. 2005. Leonard Rickhard. Tegning og ting - Malerens tegninger. Labyrinth Press. Sørlandets Kunstmuseum.